JULEGLEDE
«Det er en blomst det, som jeg synes er vakker. Juleglede er så mye annet også. Jeg kjenner den gleden inni meg nå som det endelig er julaften. Nå skriver jeg de siste ordene i denne boka, og du skal få den i kveld Emma. Jeg håper du siden i livet kan tenke at mange ganger er ett ord nok. Alle de forskjellige ordene du har gitt meg i advent, har betydd noe. Bare ett ord om gangen, har gitt meg rike dager med gode tanker.
Ord om forventning og barndom, vinterland og juleglede, lyder og dufter, mat og drikke, alle har vi en ryggsekk med ballast og fantasi om bedre dager. Alle ordene alene har mye å si, og sammen blir de til en historie for ettertiden. Jeg håper du vil ta fram denne boka år etter år og tenke gjennom hva ordene betyr for deg. Kanskje vil du selv lage din bok en dag, for deg selv, eller sammen med andre.»
Inga kledde seg, og Even kom og fulgte henne ned til gården i mørket. Gavene hadde han hentet før på dagen. Han hadde på hodelykt, for det trengtes, men i hånden bar han en gammeldags fjøslykt med et blafrende lys og han hadde nisselue på hodet. Hun fikk holde han i armen. Over dem glitret det i stjerner, og det var en kald julekveld.
«Dette blir koselig Inga. Emma spiser middag med sine først, og så kommer hun og tar opp noen gaver med oss. Etterpå går vi to til hennes familie og drikker kaffe.
Pappa har stått på i hele dag. Han elsker å lage mat, så det er ikke noe stress for han. Onkel kommer og en venninne av ham, pluss farfar.»
Inga ble ønsket velkommen som om hun var en dronning. Dag ga henne en klem, og hun følte det var så kjent og godt. Han hjalp henne med støvlettene og kåpen, før hun fikk gå inn til de andre. Alle hilste og ønsket god jul.
Det ble servert glovarm gløgg og pepperkaker. I bakgrunnen tonte julemusikken og det duftet herlig av ribbe og surkål allerede. Onkelen som het Hans, hadde gått i klassen til Inga da de var små, så de smilte og lo av felles minner. De hadde fått noen år sammen, før deres familie flyttet inn til byen.
De studerte klassebildene i gangen, som hang der på rekke og rad. Farfar overtok i kjøkkenet, så Dag også fikk prate litt. Hun studerte bildet der Johan smilte til henne. Han hadde visst gått i klassen til Dag, men noen som het Dag, husket hun ikke.
«Hvor er du da Dag? Jeg husker ikke deg da vi var små. Men han husker jeg!»
Hun pekte på en som sto bakerst.
«Det er Sprinter`n. Alle hadde jo kallenavn den gangen. Han het det fordi han var raskest til å løpe på hele skolen. Jeg aner ikke hva han egentlig het. Hvor er han i verden tro? Vi var så gode venner, ja småkjærester kalles det vel. Han passet på meg på skoleveien, enda han var to år eldre. Når Johan ville «kryne» meg i snø, eller dra meg hardt i flettene, var alltid Sprinter`n der. Han enten avverget det, eller trøstet meg. Han glemmer jeg aldri, for han var bare så søt, god og kjærlig. Vi kysset til og med!»
Hun ble litt flau, men alle lo.
Dag lurte på om hun fant han på bildet? Hun måtte innrømme, at det gjorde hun ikke. Han pekte, og hun rygget tilbake. Fingeren holdt han på Sprinter`n, og så på henne. Det var som om alle årene imellom var visket ut, og hun kjente gleden bre seg i hjertet. Uten å tenke la hun armene omkring halsen hans, som hun hadde gjort på den tiden, og han slapp henne ikke.
De andre gikk rolig inn i stua, og de to sto der lenge og bare kjente på gleden og samhørigheten. Dag kjente at han ble rørt.
«Så rart! Jeg husket deg med det samme jeg hørte navnet ditt i høst. Hans sa at du igjen bodde i barndomshjemmet ditt, der oppe. Jeg har aldri glemt deg, men du giftet deg jo med Johan. Jeg fant også kjærligheten etter hvert, men kona mi døde dessverre så altfor tidlig. Nå må vi bli bedre kjent, igjen, og så får vi se om ikke vi to kan få alderdommen sammen. Det vil jeg gjerne, vil du?»
Inga sukket av tilfredshet og klemte seg inntil han igjen.
Kvelden ble akkurat så fin som hun hadde drømt om. Da Emma kom, gikk de alle rundt juletreet. Etterpå var det gaveutdeling. Emma ble fra seg av glede over boka. Men da hun oppdaget innholdet i konvolutten, ble hun stille. Hun ante ikke hva hun skulle si. Men det visste Inga.
«Jeg er ikke din ekte tante, men en som heldigvis kan bestemme selv. Jeg arvet alt, lenge etter at det var slutt med Johan, men han ble ikke blid da han oppdaget verdiene. Det var jo arvet etter mine foreldre her i bygda, og alt etter tante, som flyttet til byen på sine gamle dager. Det var da han begynte å oppsøke meg igjen, og igjen. Han ville ha kloa i de pengene. Han hadde skjønt at det var ikke lite jeg eide nå.
Min tantes leilighet, er nå din nå Emma. Du kan bruke den, eller selge den, for å kjøpe deg noe annet. Et sted å bo må du jo ha selv, eller sammen med kjæresten din etter hvert. Jeg har gjort alt rett med advokat og det hele.
Du arver alt jeg eier, når jeg en gang stanser min vandring. Uten deg hadde jeg ikke hatt noe. Ikke deg, ikke Even eller Dag. Nå gleder jeg meg til fortsettelsen. Du var gull for meg da du begynte å besøke meg som liten. Ett ord! Gull! Du har vokst deg til en vakker dame nå.»
Det hadde vært stille i stua en lang stund mens Inga og Emma klemte hverandre, men så kom praten i gang igjen. Dag mente Inga måtte være i slekt med julenissen, men da lo hun.
«Hvem er julenisse her. Jeg har blitt lurt av dere alle. Først av Emma som mente jeg trengte hjelp i huset. Even kom, og han hadde skjønt at faren hans kjente meg fra tidligere. Så kom Dag da, Taximannen, og innyndet seg. Veldig festlig. Skal lure på hva neste jul bringer? Bor jeg her da, på gården? Bor Emma og Even i huset mitt der oppe, og kan vi kanskje bli besteforeldre Dag?»
Dag skrattet. «Ja, du kan spå du Inga, men om dette skjer så lover jeg å lage julemiddag neste år også.»
Utenfor hadde snøen begynt å dale ned. Reven hadde spist maten han hadde funnet oppe ved Ingas hus, men var ikke mett. Han snuste ut i lufta og kjente duften av de herligste retter nede på gården. Stille tasset han inn til trappa. Der lå det en haug med ribberester og bein på en tallerken, sammen med en potet og litt saus. Han fikk seg et herremåltid, og etterpå tuslet han tilbake til skogen. Snøen dekket sporene og fra kirken ringte klokkene i natten. Stillheten senket seg over skog og land, og julefreden fant feste i menneskenes hjerter.
På gården satt Dag og Inga tett sammen i sofaene ved juletreet. De andre hadde reist hjem til sitt, men de to ville holde på julekveldsfølelsen så lenge de kunne. Etter hvert sovnet de med armene omkring hverandre. I lyset fra juletreet hadde endelig Inga fått fred, og hun var helt trygg på at det ville vare, for resten av livet.
Gledelig jul til alle som har fulgt årets historie om ett ord. Husk at ett ord kan løse en gåte, kan fikse et uvennskap, kan gi kjærlighet og ikke minst glede andre. Ett eneste ord. Nå sier jeg TAKK og ha det fint i jula!
SLUTT
