«Ja, jeg tilgir deg at det ble flere ord, men det er likevel betydningen til bare en ting. Kakao med krem!
Mitt barndomshjem lå ved siden av en stor gård. De hadde fjøset fullt av kuer. Før jul fikk de kalver, og de var så søte alle sammen. Når kuene kalvet, ble melka fet og god. Råmelk heter det, og da ble det kakao med krem nesten hver kveld for oss barna i desember.
Etter lek i snøen var vi kalde og våte når vi kom hjem. Klærne ble hengt over vedovnen til tørk og det dryppet muntert av snøen som smeltet. Det freste i den varme ovnsplata i vedovnen, så mamma måtte passe seg så det ikke dryppet i kjelen med kakao som hun rørte i. Joda, vi hadde en elektrisk komfyr også, men hvorfor skulle vi bruke den, når vedovnen var varm og klar hele tiden?
Kruset mitt den gangen var stort, og malt med fullt av fine blomster på siden. Hanken var borte, men det gjorde ikke noe. Kakaoen smakte like godt i den koppen som i en hel kopp. Det var jo min kopp! Jeg har den enda. Den står på hylle her i kjøkkenet med den ødelagte hanken inn mot veggen. Noen ganger må jeg ta den ned å fylle den med kakao og krem, bare for å gjenskape et minne fra barndommen min. Ingenting smaker så godt som i den koppen.»
Lenge satt hun og bet på blyanten før hun fortsatte. Hun ropte på Even, og han måtte koke kakao til de begge to. Så satt de der og pratet om Emma. Begge hadde stjerner i øynene ved tanken på den henne og begge hadde fine kakaobarter etter kremen.
I morgen skulle hun på fysioterapi og hun gledet seg ikke. Det var like vondt hver gang. Men dette måtte hun. Even ringte og bestilte taxi før han gikk hjem. Han smilte da han hadde fikset det. Nå var alt klar til neste dag. Ville hun avsløre han tro?
Inga smilte. Endelig kom meldingen. «Forventning» sto det. Ikke noe mer. Inga smilte. Jenta hadde forstått. Nå var det bare å sette i gang. Hun åpnet boka med de blanke arkene og snart skrev hun i vei og var i gang med det hun ville gjøre….
«Det ligger så mye positivt i det ordet nå ved juletid. Vi gleder oss til å ses igjen, til dufter, smaker og det å ta fram minner fra tidligere tider. Sakte kommer forventningen og omslutter oss.
Som liten ventet jeg på at vi skulle få smake på alle de gode småkakene mamma hadde bakt. Vi ventet med spenning for hvert lys som ble tent i den hjemmelagde adventsstaken, vi ventet på vakre julekort i posten med hilsener fra fjern og nær, på å få smake på vintereplene som lå pakket i silkepapir i en pappeske på loftet, knekke hasselnøttene vi barna hadde plukket i høsten og på sjokolade. Vi fikk ikke godteri når vi ville som dagens barn har mulighet til, og dermed ble forventningene til søtsaker ekstra stor da jeg var liten.
Så var det nissen da. Han levde den gangen. Ja, han gjør vel fortsatt det, men det er vel ikke så mange som tror på han lenger stakkars. På gården hadde vi en nisse som var skikkelig flink og oppfinnsom. Han jobbet natt og dag for at vi skulle få en fin jul, både dyr og mennesker. Jeg tror jammen jeg har fått meg en nisse i huset! Han heter Even og er superflink.»
Etterpå tegnet hun rundt omkring teksten og noterte oppskriften på noen av småkakene hun likte best. Litt papirklipp ble limt inn sammen med noen gamle julekort.
Nå var to blanke ark allerede fulle av farger og ord i boka. Hun smilte til det hun hadde fått til.
Even tittet inn og gledet seg med henne. Nå hadde hun i hvert fall noe å gjøre. Dagene var lange for henne, nå som hun ikke var så bevegelig.
Han måtte da klare å finne på noe som ble koselig for henne i denne tiden. Men hva?
I morgen er det første desember. Vil du lese årets eventyr? Jeg starter litt i dag med en innledning. Hver dag blir det en liten del å lese, så du er velkommen med i desember.
Bare hun fikk den meldingen hun ventet på, ville det bli så mye bedre. Hun fingret med brillene og skjenket opp en kopp kaffe. Telefonen ble sjekket stadig, men ingen melding kom. Hun ventet, og ventet. Kunne det være så vanskelig da, å sende ett ord? Ett eneste ord?
Inga så ut av vinduet og sukket høyt. Det var ikke lett å føle seg avskilt fra verden, men det ville snart bli bedre, det visst hun. Hun tok opp saksa og klipte videre. Papirbitene danset rundt henne, men hun brydde seg ikke om det. Hun var i sin egen verden når hun holdt på med dette. Utklipte og kopierte dikt og bilder ble limt inn en bok. Her og der skrev og tegnet hun litt selv også.
Inne i stua hørte hun støvsugeren gå. Det var godt å få litt hjelp før jul. Det trengte hun. Men aldri hadde hun trodd hun skulle få en så ung, kjekk mann i huset.
Det var lykke at hun hadde råd til å betale for hjelp. Mange mente nok hun burde greie det selv, og det var nok sant. Men husarbeid, var ikke det hun likte best. Han var et funn den gutten, og han fikk stadig nye oppgaver og han synes det var annerledes, utfordrende og gøy. En dag stekte han vafler og vasket skaper, en annen dag var det klesvask og bretting av tøy. Hun hadde til og med lært han å stryke. Ja, undervise måtte hun, for han var slett ikke så flink med alt dette husarbeidet. Så var det selvfølgelig støvet som skulle vekk, og hun holdt kontroll på om det ble bra. Han handlet inn mat og skuffet snø, drakk kaffe med henne og pratet. Hun sa hun likte å ha han der, og han svarte at han gledet seg til hver dag. Han kunne vært den sønnen hun selv aldri fikk, og det var koselig å tenke på. Så bra Emma kjente han litt, for ellers hadde hun vel ikke våget å ta inn en ukjent ungdom.
Even sang mens han holdt på. Denne lille ekstrajobben han nå hadde fått, passet han perfekt. Så fint at Emma hadde tipset han om dette, og at den søte, damen Inga, godtok han med en gang. Studiene tok all tid ellers, men avbrekket med å komme hit to timer hver dag fram imot jul, gjorde han glad. Hun trengte virkelig hjelp, og han kunne gi henne det. Hjemmet hennes var pent og velholdt. Akkurat nå, klarte hun ikke å stelle med renholdet, selv som hun ønsket. Hun hadde tatt en kneoperasjon og hinket på krykker. Nå var hun snart klart til å begynne å gå vanlig igjen heldigvis. Til jul ville alt være greit.
For noen dager siden hadde nabojenta Emma vært innom dem, før hun igjen dro tilbake til Trondheim.
Hennes eksamener ventet, og hun grudde seg, men hun ville være hjemme igjen til jul.
Tante Inga, som Emma kalte henne, satt som vanlig med tegnesakene da hun kom. Emma kremtet høyt for å få oppmerksomhet.
«Hva ønsker du deg da? Jeg kan gå ut og kjøpe en adventskalender til deg. Vil du ha en med parfyme, eller sjokolade for eksempel? Så kan du ha det som nedtelling, til jeg kommer tilbake.»
Tante hadde strøket hånden over tegningen hun holdt på med.
«Jeg vil ha blanke ark. Det kan du kjøpe. Ei bok! Ei bok med blanke ark trenger jeg. Jeg har skrevet en liste til deg, og her er det penger. Mat må jeg jo ha, selv om jeg ikke kommer i butikken selv. Even hjelper meg ellers da, men i dag er jo du her. Kom deg av sted nå.»
Emma kom tilbake med alt, og med boka. Forsiktig spurte hun hva hun skulle med den? Hun var ikke som andre voksne, denne damen. Ikke var hun hennes virkelige tante heller, men hun hadde alltid fungert som det.
«Du begynner å bli voksen, men dere unge lever liksom «på» telefonen dere. Tenk om du kunne forstå betydningen av ord på et ark. Brev får du vel aldri? Alle de vakre brevene jeg fikk av småkjærestene mine da jeg var ung. Sukk og sukk, det var eventyr å gå der å vente. Jeg gikk veien til postkasse flere ganger om dagen, enda jeg visste at postbudet ikke kom før på ettermiddagen. For en drøm det var, når det endelig var brev. Ark med vakre ord, med tegnede blomsterranker og hjerter. Ofte en duft av hans etterbarberingsvann også. Sukk og sukk, dere vet ikke hva dere går glipp av. Bruk telefonen, sier du hele tiden. Ja, hver din lyst.
Du føler deg litt ensom der oppe i nord skjønner jeg? Dumt det ble slutt med den kjæresten din i sommer. Triste tanker i desember, er ikke bra. I år skal du hjelpe meg, og samtidig deg selv. Hver dag skal du tenke på ett ord. Ordet skal være positivt ladet, og gi fine tanker. Ett ord, for hver dag. Kun ett! Du skal sende det til meg på mobilen. Det skal være vår adventskalender i år. Din og min. Det er det jeg ønsker meg.»
Emma himlet med øynene til Even som akkurat var i kjøkkenet etter en ren klut. Han smilte tilbake og blunket til henne. Hun rødmet og skyndte seg å snu seg vekk, så ikke tante skulle se det. Denne gutten likte hun….
Slett ikke alt blir vellykket ved første forsøk. Kakene fløt ut og ble slett ikke som de skulle, kakekrymmelet jeg kjøpte, er så farlig at man kan knekke tennene på de vakre perlene, Stjerna i vinduet fikk jeg opp etter mye strev, men stjerna lyste ikke……
Da måtte jeg finne på noe koseligere. Dopapiret fra Serla hadde søte ekorn på forpaknigen, og jeg klipte de ut. Så stakk jeg dem med ei nål. Fult av bittesmå hull! Det var for at det skulle klare å tørke under plasten, etter at jeg hadde lagt på lim og festet dem. Litt hvitmaling og glitter ble det også, før de ble satt til tørk. Gleder meg til å ha mislykkede eller fine kaker i dem, eller så kan jeg tenne et batterilys i den krukka. Blir jeg lei ekornene, er det bare å legge krukka i varmt vann og så går det av igjen. Men først skal det tørke og glede meg denne jula.
Ja da, jeg vet det snek seg inn et bilde med ekornet på plasten til dopapiret. Men det er jo så søtt. Jeg må finne på noe med det bildet tenkte jeg. Herlighet så fort dagene går nå, for til helga er det advent. Nissen på hesten jeg har laget selv i keramikk har kommet fram allerede, og jeg tror han skal få stå i vinduet i år.
Jeg er så lykkelig over å være i form igjen. I helga forsvant sakte svimmelheten og jeg kan igjen gjøre mine ting, som jeg vil. Nå gleder jeg meg over å pynte både ute og inne. Ønsker dere alle en finfin dag!
Ja, noe av det jeg lager blir da til noe. Husker du blekkbokskrona mi som jeg ville ha rusten? Sakte med sikkert får den fargen jeg vil ha der ute.
Plastblomstene står der så store og fine mot soloppgangen, og jeg gleder meg til at de skal fylles av snø.
Gøy å se at det man setter sammen kan bli til noe. I dag har jeg laget en hjertekrans til, og hentet meg et par bittesmå trær i grøftekanten. Snart skal jeg sette på lys der ute, og da tror jeg det blir koselig i mørket.
Tusen takk til SOLLIV for at jeg fikk motivasjon til å ta fram heklegarnet igjen. Jeg hadde startet med noen bestemorbrikker for snart tjue år siden, men så ble det liggende der. Sol foreslo å hekle en brikke hver dag, en om gangen, uten å tenke på hvor mange man skal ha.
Jeg startet opp forsiktig, og så satt det liksom. Brikke etter brikke ble det, og plutselig hadde jeg mange.
Restegarnet forsvant, og jeg måtte kjøpe på mer for å få til det jeg ville. Nå er jakka ferdig, og jeg er superfornøyd. På bildet ser den litt skrukkete ut der den ligger, men jeg har presset den skikkelig etterpå.
Ja, det ligger over oss med tåke og regn for tiden. Vanligvis liker jeg sånt vær for noen dager. Tåkedans mellom løvtommetrær, en og annen dompap som gir lyd fra deg og så det dunkle lyset. Men blir det for mange sånne dager, kan det kanskje kjennes tungt for mange.
Jeg sliter fortsatt med svimmelhet, så det er lite aktivitet om dagen. Det beste er å sitte stille. Ikke alle dager orker jeg å lese eller sitte på data. Noen dager er bedre enn andre, så da orker jeg litt kreativitet også. I dag er ikke en sånn dag. Når man føler seg som en full kjerring fra man setter føttene på gulvet, da er det ikke gøy. Ikke det at jeg vet hvordan det er å være full kjerring da. Men jeg sjangler og holder meg fast i veggene kan man si.
Legen min ønsket meg god bedring og ba meg ta det rolig, så da gjør jeg jo det. Det går over, etter hvert.
Men det er trist når man har mye man vil gjøre og være med på. I dag spiller jeg julemusikk og hekler litt innimellom. Kaffe og mat smaker heldigvis godt midt i “sjøsyken”, Ja ja, det var nok et sutreinnlegg fra meg, men sånn går nå dagene……
Nei, dette er ikke reklame!!!!Dere som kjenner meg vet at jeg liker kreativitet. I dag ble det et nytt lokk til pepperkakene fra Europris. Ja, jeg har allerede kjøpt en boks, men ikke spist en eneste en. Jeg lover! Men det lokket er litt for kjedelig når boksen skal stå framme. Synes du ikke? Jeg hadde Silkisleire fra Panduro. Nei, dette er ikke reklame, for andre enn meg selv! Roseformer i silikon ble fin å bruke til dette. Først malte jeg lokket hvitt. Så limte jeg rosene på lokket etter at de var tørre. Når limet var tørt, malte jeg rosene først i sort,og så penslet jeg over med hvitt.
Brått hadde jeg verdens fineste kakeboks. Lokket kan fint brukes til dekorasjon også. Eller hva med å legge en gave ned i boksen. Gøy var det å lage. Jeg skulle gjerne laget flere, men jeg er tom for silkisleire, i dag…..