Ja, si det? Hvem er vakrest, mor eller barn? Jeg synes de er like pene alle sammen.
Ungene er som små ullballer som flyter på vannflata. Utrolig morsomt å komme dem litt nær med kameraet.
Men foreldrene passer på, for måker av alle slag ble jaget vekk.
Så svømte de videre ut på dypere vann, og mitt møte med dem var over.
Hun sparte ikke på kruttet, men sa det rett ut. “Dere er ikke pene!” Har hun sett på seg selv? Hun begynner da å bli ganske skrukkete i lakken hun også. Men vi, vi er ikke bra nok. At vi er avklipte, er ikke vår skyld. Hun mente vi ville bli bedre om hun klipte oss. Uten skaft,maljer og snorer ble vi ganske kjedelige. Klart det er sprekker i oss her og der. Hva hadde hun ventet? Vannet renner litt ut og inn av oss, men hva så? Ingenting varer da evig. Men når vi pynter oss, er vi da ikke så ille?
Så fant hun visst på noe lurt. “Gjørme, sier jeg, selv om hun kalte det sement. For noe klin. Se på meg da Hjalmar, jeg forfaller totalt!” Hjalmar gliste. “Forfaller sier du, nå ble du jammen tung å snakke med også!”
Det tok dager innen den gjørma stivnet. De sier at en “mudmask” gjør huden fin, men behagelig var ikke dette for støvleparet. Så her står de og venter på bedre tider!
“I dag kom hun med saksen. Vi forsto ikke hva hun ville, før det var gjort. Hun fortsatte med en tapetkniv. Brått sto vi der i bare undertøyet begge to. Hvordan våger hun? Så strippet hun oss helt.”
Hjørdis knakk tvers av av forskrekkelse.Men hva har skjedd? Huden hennes var glatt som på et barn og fargen var ny. Du verden en sånn forandring det ble. “Hun som fylte oss med all den gjørmen, hadde planlagt å ha telys i oss på toppen, men det mislyktes. Litt for mye vann i den sementen, og så fløt de lysene opp. Nå ble vi som vi ble, og vi er veldig fornøyde. Brennende lys er varmt. Det er mye bedre med en sånn lysslynge med batteri.
Plutselig klinte hun oss inn igjen, og vi ble kledd på med lag på lag av sementvåte filler. “Hjørdis skrek i fistel. “Jeg finner meg ikke i det. Ikke tale om!”
Men etter flere tørkeprossesser smilte de begge. Med de nye “klærne” på, ble Hjørdis hel igjen! “Se da Hjalmar. Se så stilige vi er! Fornyede og veldig pene. Synes ikke du også det? Vi trenger å tørke litt til, men dette blir bra!”
Nå er det plass til stein, stearinlys eller en liten blomst i toppen av dem. Ja, sånn kan det gå når støvlene ikke en pene nok lenger.
St.Hanshelg! Jeg tror ikke jeg rekker å blogge i helga, så derfor vil jeg ønske dere fine midtsommerdager. Håper dere binder blomsterkranser, spiser jordbær eller koser dere ute i sommernettene.
Her blir det sikkert både grillmat og kaker. Pannekaker med krem fikk vi her om dagen, og det kan passe som St.Hansmat for både store og små. Da jeg var liten var det eggedosisen vi ventet på. Fine minner. Eggedosis ved bålet, brus i glasset og lun stemning i det den lyse natten ble dunkel. Håper alle får en opplevelsesrik helg. Det er opp til oss selv. Ikke alle har mange rundt seg på sånne netter. Men å sitte alene under sommerhimmelen med en kopp kakao er også fint. God helg!
Jordbærhamsteen min fra i går, er klar. Det ble en glovarm kopp på meg i kvelden. Vi hadde pannekaker til middag, og av restene stekt jeg pletter. Men for noen rare pletter. Jeg tok like godt en kakeutstikker og fikset dem. Nå ble de perfekte og runde. Men restene! De spiste jeg også opp selvfølgelig, med friske jordbær på. Skikkelig sommerlykke!
Her har det kommet regn og vind. Fuglene koser seg likevel, både de ekte og de uekte!
En rar tanke, men det er akkurat som om sommeren er over allerede? Men det har ikke vært St. Hans en gang!
Men jordbær er det i butikken, søte norske jordbær. Her ble det med mange kurver hjem i dag. Etter at de var renset, ble alle de grønne, fine hamsene lagt til tørk ved 100 grader i stekeovnen i noen timer. Etter halve tiden måtte jeg bytte bakepapir, for det er mye væske som skulle ut. Når det er helt knusktørt blir det lagt på glass og brukt til te. Gleder meg allerede. Om det smaker jordbær? Nei, det smaker te, men når du lukter på det tørre, så lukter det sommer.
Det ble horn hos meg også Annebe! Hun fristet flere av oss med sin herlige bakst. Du finner henne HER! Rart det der, hvordan vi inspirerer hverandre. Hun hadde en finfin oppskrift, men denne gangen brukte jeg min egen da.
Jeg tok en skikkelig bakedag på lørdag. Ser du det smiler i bunnen av bollen! Eggehvitene koste seg sikkert der de lå og ventet på å bli hvispet. Plommene havnet i bollen med alt det andre. Hva det skulle bli? Rabarbrapai!
Dette er noe av det beste jeg vet. Lun pai og kaffe!
Så her ble det masse kos i helga. Noen hvetestenger med vaniljekrem, kake og til kvelds ble det horn med ost og skinke.
I går fulgte jeg en gammel grusvei som hadde gress i midten. Det minnet meg om barndommen. Sånne veier var det mange av da. Vi plukket blomster fra veikanten, løp om kapp i det myke gresset og lekte under trærne der det var skygge for den varme sola.
Fuglunger hoppet inne i løvværket langs veien og jeg fikk bilde av en. Den var så søt.
En fin sommerfugl stanset også lenge nok til at jeg fikk fotografert den litt.
Jeg fulgte en sti som ledet innover til et ganske myrlent område. Uten tørken vi hadde i mai, hadde jeg ikke kunnet gå dit. Vanligvis er det myrvann og gjørme her inne. Multebladene sto der så fine og stemningen var trolsk og spennende.
Det var nesten så jeg hørte felemusikken fra Dovregubbens hall og skimtet en bjørn inne på myra! Men bare nesten. Det begynte å bli kveld og en annen musikk hadde startet. Myggen! Endelig fant de noe levende og stikke, og det levende var meg. Raskt kom jeg meg tilbake til der jeg kom fra. De summende innpåslitne insektene fulgte med meg et godt stykke. Men da jeg var ute i sola igjen, hadde de for lengst gitt opp jakten på meg. Junikvelden spilte sin musikk videre, for alle som vil høre på. For en fin tid. I dag regner det litt her. Det trommer så fint på taket, men jeg ser blå himmel også, så det varer nok ikke så lenge før sola titter fram igjen og farger junidagen.
Hei igjen. Hva tror du jeg har funnet på nå? Nei, det var ikke min ide, men jeg måtte prøve det. Det ble en rosa sommerdrikk.
Geitrams! Her blomstrer disse vakringene allerede. Jeg visste at de var spiselige, men å lage saft av dem? Nei, det hadde jeg ikke tenkt på. Jeg fant oppskriften i et ukeblad. Der hadde de laget rosa saft av geitrams. Den er kjempesøt, men til en liten kos er det vel ikke så farlig? Her hos oss er det ikke de store mengdene med disse blomstene enda, men ikke hadde jeg lyst til å ha mange flasker av det søte heller. Det er jo så gøy å forsøke. Med 25 fine blomsterranker i famnen satte jeg i gang. Alle blomstene ble plukket av stilken og skylt godt. Så kokte jeg opp 3,5 dl sukker med 1/2 liter vann og 12,5 g sitronsyre. Jeg helte den kokende laken over blomstene.Vil du lage mer, så dobler du bare opp oppskriften til det du vil ha av blomster, sukker, vann og sitronsyre. Etter litt avkjøling, satte jeg det i kjøleskapet noen dager. De sa fra 2 til 5 dager, men jeg var fryktelig nysgjerrig etter 2, og da var det jammen blitt både farge og smak på saften.
Jeg la et linklede i en dørslag og silte det av. Dette er råsaft, så det var bare å ha det rett over i rene flasker. Å safte med denne metoden gjøres også med for eksempel hylleblomster. Om du ikke skal drikke saften fort, så må den fryses ned, så den ikke mugner.
Vakkert ble det. Jeg blandet min råsaft med cider fra Grans. Noen liker å blande med farris og andre bruker vann. Barna liker nok det sistnevnte. Frys ned hele jordbær og bruk det som isbiter.
Koselig som en velkomstdrink til St.Hansfesten kanskje? Jeg synes det ble så herlig å se på, og det smakte godt også.
En dag for mange år siden fant jeg en kopp nedtrykt i skogbunnen ikke langt fra en husmannsplass. Da fikk fantasien min jobbe litt. Dette er resultatet:
Trykt ned i våt skogbunn lå den der. Uten hank! Koppen sukket trist. Gjennom årene hadde den forsøkt å komme seg opp. Den satt så godt fast, at den hadde egentlig gitt opp. Uten hank, var den sjanseløs. Det gikk ikke å snu seg rundt. Om den hadde klart det, så hadde den vel bare rullet ned på samme plass igjen. År etter år ble koppen liggende fastklemt i mosen. Så trist en skjebne for en hankløs kopp, tenkte den.
Blomsterbildet på siden av koppen ble utsatt for regn, sol, snø og vind. Bildet falmet etter hvert. En gang hadde det vært så vakkert, men nå var det bare et minne på den siden som vendte mot lyset. Bildet på den andre siden av koppen, lå trygt ned i mosen. Der lyset ikke kom til, glødet fargene fortsatt like vakkert. Før hadde koppen tjent husets frue med varm kaffe og en vannskvett i ny og ned. Den hadde stått på det hvitskurte bordet hver dag og vært fin for alle som bodde i huset. Lyset fra solen hadde skint inn gjennom rutete vinduer og gjennom hvite hjemmeheklede gardiner.
Den dagen det skjedde, var det forsommer og sola varmet godt. Utenfor vinduet hørtes fuglesang. Vinden rusket i trær, blomster, bærplanter og lyng. På bordet sto det oppskåret, hjembakt, velduftende brød, hjemmekinnet smør og årets første markjordbær. Mor Ella satt stille og drakk sin formiddagskaffe og spiste. Så banket det på døra. Naboen hadde veien forbi og ville ha henne til å komme ut for at de kunne beundre blomsterbedet sammen. De ble stående lenge der ute på tunet å prate.
Ingen av dem så villkatten som lurte seg inn. Den hoppet raskt opp på bordet og tok for seg av brødet.
Akkurat i det kona kom inn igjen, spratt katten fort under bordet og pilte ut av den halvåpne døra.
Men i farten rev den med seg koppen, så kafferestene skvatt omkring den. Koppen danset gjennom luften og med et ekkelt dunk falt den til ro på gulvet. Hanken gikk tvers av og et lite glasskår falt av på kanten. Kona, som bare hadde denne ene porselenskoppen, ble så sint at hun kastet koppen ut av døra. Hardt og brutalt kilte den seg ned i skogbunnen. Der ble den liggende.
Den ble mindre og mindre synlig etter som årene gikk. Mosen vokste og klemte den mer og mer fast. Aldri hadde den trodd at den skulle komme fram i lyset igjen.
Men det skjedde!!! Da konas oldebarn gikk tur i området mange år senere, så hun det lyse hvitt i skogbunnen borte ved den gamle husmannsplassen. Noen meter fra den mosegrodde grunnmuren lå den. En kopp med bleke blomster, nesten begravd i mose.
Forsiktig tok hun den opp og tørket av den det verste med fingrene. På baksiden lyste det i vakre blomster.
Ved siden av koppen vokste det markjordbær. Det var vakker pynt til en kopp uten hank. Koppen fikk bli med hjem fylt opp med bær fra skogen. Etter en god vask skinte den gamle koppen igjen.
Nå står den i hennes kjøkkenet. Den minner om at selv om noe blir gammelt og litt ødelagt, så har det likevel sin sjarm. Var det hennes oldemor som hadde eid den? Hun visst ikke, men ville likevel tro det. Gamle ting gir gode tanker om de som har levd før oss. Det er fint å vite at de har sin egen historie skjult under knekte hanker og glasskår.
Ikke alle dager er like gode. I går ettermiddag kløp jeg fingeren min i terrassedøra så blodet rant, jeg mistet det store kameraet på foten og det gjorde vondt. På toppen av det var jeg så uvel som om jeg skulle ha influensa? Magen verket og kroppen var tung. Ikke slapp ulumskheten i natt heller, men så forsøkte jeg å komme i gang med dagen. Det gikk en time, så krøp jeg inn i senga igjen, og sovnet. Aner ikke hva det er med meg i dag, men det kan kanskje være noe jeg har spist mente mannen i huset. Ja, si det? Bedre er det nå, men formen er som på en eldgammel dame. Ikke annet å gjøre ennå ta det med ro en stund. Ute skinner sola og jeg burde vært i gang med jobben. Men i dag melder jeg pass……
