Jeg gikk meg en tur i ettermiddag, og det var liv overalt. Men bildene ble slett ikke fine. Jeg viser dem likevel, for å fortelle hva jeg opplevde. Endene var på plass i dammen inne på skogen, og jeg gikk ned til vannkanten for å se etter salamandrene.
Plutselig kom det noe svømmende imot meg i vannet, og så bøyde det av inn mot land på andre siden.
Det var en buorm, ikke bare en, men to! For plutselig så jeg at det beveget seg rett ved siden av meg også. Før jeg fikk tenk orm, så hadde den kommet seg over gresset og var på vei over vannet den også. Først trodde jeg det var hoggorm, men med de flekkene bak øynene, så måtte det være buorm.
Jeg så salamandrene. Nå leker de der nede i vannet og det er virkelig vår!
Litt lenger bort gikk jeg ned til vannet igjen, og det sa plopp og plask, for der holdt jo froskene til. For et liv!
Så mye spennende kan kan oppleve på en times tur om man bare stopper opp litt, lytter og ser!
Til slutt noen flere bilder av alt det rare man kan finne i kvist og mose. Naturen er som et eventyr om dagen. Ønsker dere alle glade maidager framover!
Nå er det skikkelig på gang der ute i våren. Duene har visst klekket ut egg, og det er unger både her og der. For en fin tid.
Harene hopper og spretter i åker og eng, og inne på skogen.
Bjørnen er ute av hiet nå, men denne bjørnen på bildet, er ute hele året. Den står og stirrer lengselsfullt mot skogen. Vi var en tur til Gol på torsdag, og der lå fortsatt snøen på fjellene.
Hestehoven blomstrer så fint innover i landet også, og jammen fikk jeg ikke bilder av lamaer.
I går var det en tur til marked på Egebergsletta i Oslo. Været var nydelig, så jeg koste meg, handlet litt, snakket med kjentfolk og gikk i timer der inne.
Vel hjemme ble det en liten tur inn på skogen. Der møtte jeg en enbent gubbe, en barkdame, selveste huldra med hale og Knerten. Ja, sånn går dagene i våren. Her skinner sola igjen, så hva skal jeg finne på tro? Det blir nok en skogstur utover dagen, men nå er det morgenkaffe.
Hva tror du? Jobber dukker på 17.mai eller? Er det lov? Jeg håper det i hvert fall.
I dag ble jeg funnet på et digert marked i Oslo, og kjøpt! Jeg er temmelig slitt. Det sorte skjørtet og hodetørkle mitt er falmet, og jeg er visst litt skitten selv også. Men hun som kjøpte meg brydde seg ikke om det. Jeg har fine sko og med polstring under skjørtet klarer jeg å stå rett i gjennom mange timer.De som eide meg før har tatt vare på meg da, men det er ikke videre morsomt å ligge ned i en plastpose og bare komme fram når det er kjøp og salg på gang. Kan tro jeg var glad da jeg ble kjøpt av en som likte meg. Nå har jeg fått fikset litt på håret, børste vekk støv og smuss fra klærne og vasket både ansikt og hender. Ble jeg ikke fin? Men så var det jobben jeg skal gjøre da!
Klarer jeg det! Jeg er litt redd ved tanken. Det er en tung jobb. Skjørte mitt er fullt av dype lommer! Damen som kjøpte meg fant med en gang ut hva de skulle brukes til. Jeg skal jobbe som kniv- og gaffelhjelper på 17.mai. Midt på bordet skal jeg få stå sammen med små flagg, mat og kaker. Tror du jeg klarer det? Jeg er veldig takknemlig for den jobben og hun har lovet meg at til jul skal jeg få en fin ny nisselue, så jeg kan være med feire jul også. Er jeg ikke heldig. Men det fineste er at jeg aldri mer skal pakkes ned i en plastpose for å legges vekk. Ikke så lenge jeg bor hos denne damen. Hun har lovet at jeg skal få stå på hylla sammen med de andre dukkene hennes, så lenge jeg vil. Der kan jeg svinge på kjolen og gi glede gjennom hele året.
Når jeg likevel lette i gamle arkiv, kan jeg jo dele en liten historie til med dere! Værsågod!
En stilig, eldre herre med dress og blankpussede sko, kommer vandrende. Jakka er kneppet opp og han har løsnet slipset litt. Med hatten i hånda går han med stor verdighet og ro. Han går mot parken og plystrer for seg selv. Gresset er fuktig og skoene får glitrende vanndråper på overlæret. Han smiler og gleder seg over denne kveld.
Grana står der som den alltid har gjort. Han stirrer mot toppen og oppdager fort en svarttrost. Den synger sin sang og mannen tenker for seg selv. Det er som en drøm da han lukker øynene. Hun sitter i gresset og smiler forsiktig. Håret hennes flyter nedover ryggen som et vell. Kjolen er hvit og gresset er grønt. Det er så vakkert, det er så skjønt. Han åpner øynene igjen, og sukker over minnene fra sitt liv. Tårene står i øynene. Det er så lenge siden, men likevel som om det var i går. Det var her de møttes første gang, her kysset de, her ble de forlovet og siden gikk de hit til plassen ved grana med latter og sang. Enda synes han at han hører hennes stemme så lys og lykkelig. Enda ser han henne for seg dansede og full av liv. Nå er hun borte fra det jordiske, men når han lukker øynene og drømmer, er hun foran han. Når han vandrer i parken, blir hun som levende igjen.
Alt forteller om henne, blomstene, gresset og alle sommerfuglene. Da er ikke livet lenger så krevende, og han kan nyte sin kveld. Han setter seg under grana og tar av seg skoene, forsiktig drar han av sokkene. Han skulle gjerne danse, og han smiler for seg selv. Forsiktig reiser han seg, forsiktig han beveger seg, danser i gresset og føler at han svever over bakken lik en fugl.
Da kommer hun lokkende. Føttene hans berøre marken med løvetann og gress, men han nyter hvert skritt. Tenker på henne som danset lik en svevende alv, og i kveldingen ser han henne i drømmesynet sitt. Den hvite kjolen bølger om henne, og han følger henne villig. Han smiler vemodig, bukker ut i luften og sier “Takk for at du danset med meg igjen!”
Han sukker og går tilbake til grana. Sakte trer han på seg sokkene, får føttene på plass i skoene og knytter lissene. Så retter han seg opp og går hjemover. Minnene om deres liv har han godt plantet inni seg. Han trenger bare en stund for seg selv i blant for å lete det fram igjen alt sammen. Hun er ikke mer, men hun er fortsatt med.
Grana suser sin sang og forteller videre til alle som vil høre, at det var en gang…..
Den mørke natta føltes tung og vanskelig. Selv om månen lyste bak åskammen klarte hun ikke å glede seg over det. Hun vandret innover skogen og lyttet. Hele hennes indre lengtet etter ro og fred.
I dalen sildret bekken og hun hørte fuglenes sang. Så merkelig alt var? Det var natt, men likevel dag. Det var mørkt, men likevel lyst. Hva skjedde med henne nå? En fugl sang så vakkert og sørgmodig at hjertet hennes skalv. Hun begynte å springe. Videre måtte hun. En gang måtte hun finne det? Finne det stedet som ga tankene hvile.
Hun hadde ikke sko på, så barnåler og kongler gjorde vondt under føttene. Men hun løp videre. Hun ville le, smile og hygge seg. Vinden strøk henne over kinnet og vakre blomster vokste langs stien. Hun hadde hørt at det var en plass der inne mellom gamle, rotne stubber, trær grå av elde, mosegrodde greiner og lyng. Hun lette og lette.
Hva var det? Det føltes som om noen snakket til henne? Trærne beveget seg og et stille sus kom over skogen. Plutselig så hun det blinke der framme. Mellom trærne lyste det fra et lite tjern. Sakte nærmet hun seg.
Vannflata var blank og stille med mose omkring. Forsiktig satte hun seg og stirret overrasket ned i vannet. Alt omkring henne var avbildet i tjernet. Alt skinte langt der nede, himmelen, fuglene, trærne og skyggene. Hun dro fort kjolen over hodet og lot kroppen sakte gli ned i vannet mellom siv og vannliljer. Dypt der nede var en annen verden. En eventyrverden som lokket.
Hun hørte det! Som en sang fra en fløyte, som et sus fra en vind og som en lokkende stemme. Forundret fulgte hun lyden.
Vannet gikk plutselig i store, kraftige virvler. Ned i dragsuget forsvant trær, blomster, solstråler og lyng. Forsiktig svømte hun nærmere for å se. Hun ble tatt med i virvelen og sakte svevde hun av sted med all den vakre naturen omkring seg. Uten motstand lot hun det skje. Hun forsvant inn mellom steiner, kvister og blader. Som i en tunnel for hun nedover og nedover. Hodet kjentes som bomull og lyset ble like vakkert som fargene en sommerkveld.
Så sto hun der. En kjole hadde hun plutselig på seg igjen, men den hadde blitt til av de vakreste blomster. Ei grind åpnet seg og en sti slynget seg innover i skogen. Sakte fulgte hun den lille veien innover. Trekronene ruvet over henne og under henne. Foran henne var det en lysning. Fugler sang, sommerfugler i alle farger fløy omkring henne og insekter summet.
Hvor var hun? Det spilte egentlig ingen rolle. Hun løftet armene over hodet og danset rundt. Hun var så lykkelig som noe menneske kunne bli. Her ville hun være, her ville hun leve. Stadig åpnet vannet seg og sanket fra oven, stjerner, månestråler, fugler, bier og humler. Dyr hoppet i gresset og en katt kom mjauende mot henne. Hun hadde funnet ro for første gang på lenge. Naturen ville ta vare på henne nå, helt til vannet ble stille og ting kunne speile seg igjen. Da skulle nye ting plukkes og tas med i vannets virvler for å forskjønne den hemmelige hagen på bunnen av tjernet. Hun hadde funnet stedet for hvile. Hit ville hun vende tilbake igjen og igjen. I søvnen var alt mulig. Hun smilte og strakk seg for å slå av klokka. En ny dag ventet.
Nei, jeg kunne ikke la være i år heller. Utrolig morsomt å sette sammen litt av hvert til et antrekk. Det må slett ikke koste all verden. Her har jeg satt sammen en gammel bunadskjorte med en cordvest. Vesten fikk tinnknapper, og dermed var den oppgradert. Skjørtet satt sammen av to skjørt. Det ene skjørtet var fint det, men for kort. Så klipte jeg av nederste delen på skjørt nummer to, og skjøtet det sammen med et bånd som skjuler sømmen. Forkleet var et stykke sort bomullstekstil jeg hadde liggende, og sammen med et morsomt tøystykke i sort hvitt, noen blomsterbånd og litt rødt stoff, ble det fint. Båndet som henger foran på skjørtet har jeg bare festet med en nål, for det kan man jo også bruke som hårbånd om man vil.
Plutselig hadde vintageklærne, litt nytt og litt gammelt blitt til en festdrakt.Til halsen sydde jeg et skjerf maken til det røde stoffet nederst på forkleet.
Ikke ofte jeg viser bilde av meg selv, men her måtte jeg jo vise fram stasen! Ferdig til 17.mai. Men nå har jeg et problem. Hvem av mine festdrakter skal jeg ha på meg, jeg har jo sydd flere de siste årene. Tror jeg får selge unna litt her.
Ikke alle dager er sol, farger og fest. Det er hverdager vi har flest av. Vi har alle lengtet etter mai du skjønne milde, og nå er den her. I dag regner det hos oss, men det er grønt gress og museører på bjørkene. Vår!
Paddene er i farten i det fuktige været, og det er ikke få egg som nå er lagt i dammene her i området.
Blomstene er fulle av regndråper i dag, men det er vakkert det også. Snart kommer sola, og da tror jeg varmen kommer.
Så kom mai måned, og vi håper på milde dager med fuglesang!
Jeg gikk på elgjakt med kameraet før helga, men jeg så bare rådyr. De er jo også fine.
En stor hare møtte jeg. Den satt og renset potene dine, men så fort den oppdaget meg, var den på farten. Dette er nok en sørhare,som vi har mye av i nærheten. Se de ørene da!
Men det var elg jeg skulle se etter. Vi har sett dem hver kveld i det det mørkner, men denne kvelden så jeg bare elgmøkk og en rot som lignet en elg. Jeg får prøve igjen en annen kveld.
