JULESALMER
«Før pugget vi salmer på skolen. Det ble ganske mange etter som årene gikk. I dag kan jeg de fortsatt, på gamlemåten. Mange av våre salmer er modernisert og det er ikke alltid lett for meg. Noen ganger har de fjernet lange setninger og erstattet det med annet som jeg glemmer like fort som jeg har sunget det. Men det jeg lærte som barn sitter som fjell.»
Hun stoppet skrivingen og så ut av vinduet. I dag snødde det tungt der ute. Men i går kveld hadde det vært så klart. Dag, Emma og Even kom kjørende med hest og slede. Alle ble pakket ned mellom pledd, tepper og skinnfeller og så bega de seg ut i vinternatten. De sang sammen og bjellene holdt rytmen, og hesten travet av sted. De fant ut at det var mange salmer de kunne, særlig julesalmer og sanger. Dag styrte hesten så lett, og sleden danset hit og dit på den snødekte veien.
Even og Emma hadde smilende fortalt at de hadde en overraskelse. «Gjett hvem som har skrevet brev på gamlemåten? Vi!»
Emma lo og fortalte at de hadde hatt kontakt i hele adventstiden. De har skrevet brev til hverandre hver dag i desember. I førsten sendte de det i posten, men da Emma skulle hjem, bestemte de seg for å bare gi det til hverandre når de var sammen. Brevene var fulle av glade ord og tanker, hva de likte og ikke likte, om mat og kaker, venner, familie, fremtidsplaner og fantasi.
«Jeg tror vi har blitt mye bedre kjent på denne måten og de brevene skal vi ta vare på som skatter. Ja tante, vi klarer å ha kontakt uten telefonene og vi har dynket brevene med parfyme noen ganger. Vi har sendt med små ting som symboliserer oss. Jeg har laget flettekurver i glanspapir og heklet hjerter og engler. Even har laget et vakkert hjerte av ståltråd. Til og med en kurv i never har han laget. Når vi flytter sammen til neste år, for det har vi nå bestemt, så skal denne pynten henges på vårt juletre. Men innen det skjer, lar vi de små tingene ligge i konvoluttene som små skatter.»
Etterpå hadde Inga og Dag tatt seg av hesten. De hadde selet av den sammen, tørket vekk svette og gitt dem vann og havre. Dag var i godt humør som vanlig og kilte henne litt innimellom.
«Vil du bli med ned og se juletreskogen min? Her er det ikke noen frimerkesamling som andre tøyser med, men ekte juletrær! Ja, det er en av de tingene jeg liker best ved å jobbe på gården. Det er en glede og selge juletrær til alle. Det nye hogstfeltet er klart til å plantes nå. Jeg gleder meg til å følge den veksten videre. Tenk at Johan tok treet i bakgården min, enda skogen rett ved siden av var full av de vakreste trær! Jammen godt treet fikk være til stas hos deg i jula! Der står det som en vakker julerose i glansen fra lysene.»
Plutselig gikk de trygt hånd i hånd inn mellom snøtunge grantrær. Benet plaget henne ikke lenger, akkurat som legen hadde sagt. På julekvelden skulle hun gå rundt juletreet med de andre.
Dag hadde tatt med ryggsekken og der hadde han både kakao og ferske boller. Himmelen over dem glitret av stjerner. Det «funkler», sa Inga, og Dag smilte. De to forsto hverandre. Even hadde ikke ant hva hun mente med å funkle. De unge brukte ikke et sånt ord lenger, de sa bare skinne og glitre de.
De satte seg i en lysning og Dag bredte ut et saueskinn de kunne sitte på. Han tenkte og grublet, men han fikk seg ikke til å si noe denne kvelden. Det fikk bli på julekvelden, for dette måtte jo Inga få vite, så hun skulle føle seg trygg.
