Så mange tråder!!! Det er ikke lett å sette det sammen. Ikke er det lett å se et mønster, eller få det til å bli noe? En og en tråd får sin oppgave. Noen tråder passer sammen, andre tråder utfyller hverandre og noen tråder er for tynne og andre alt for tykke.
Noen tråder går i kryss, noen går rett gjennom og andre blir det bare rot med. Når jeg skriver, tenker jeg det som å nøste sammen historien. Jeg må få alle trådene sammen, og lage noe brukelig av det. Ja, sånn tenker jeg når jeg har bokmanuset mitt foran meg. Som et strikketøy! Det er mye som skal passe sammen. Jeg må strikke med og vri, vrang og rett, skjulte sammentrekninger og åpne løsninger, Det er mykt og hardt, lett og fast, med mange farger og i sorthvitt. Skjønner du hva jeg mener?
Nok en gang skriver jeg på ei bok. En roman kalles det vel, når det er på over 200 sider. Det er mye som skal stemme og passe sammen. Det tar lang tid og det er mye tankevirksomhet og arbeide. Jeg startet for lenge siden med denne historien og til slutt følte jeg at det ikke var noe for andre enn min fantasi. Men i fjor vår, tok jeg fram igjen kladden min. Jeg leste og studerte, undret meg og leste igjen. Det var noe med det? Jeg tenkte at der hadde jeg et mål. Jeg strevde og skrev, leste og skrev igjen. Til slutt var det da en kladd med et plott jeg kunne godta. Hva det blir av dette? Aner ikke, men nå er jeg i gang med å skrive det klart til meg selv i hvert fall. Nå har det var blitt viktig for meg at jeg gjør det ferdig. Da ligger det ikke bare en haug med notater her og der, men det blir noe som jeg og andre kan lese. Men enda er det langt igjen. Jeg samler tråder, tar vekk noen, klipper opp og legger til. Noen ganger må jeg rekke opp alt og starte på nytt. Men det er en utfordring jeg skal ta. Jeg skriver på……
Ned med rompa! Synes jeg hører Martin Johnsrud Sundby rope! Ned!!!!!
Sol og snø fortsatt her og jeg jobber på med meg selv. En halv kilo ned, 300 g opp og så ned igjen. Jeg er heldigvis fortsatt motivert til å fortsette vektnedgangen, men det går fryktelig sakte synes jeg. Hver dag i det siste har jeg øvd på “planken”! Hjelp, så tungt, selv om det der så lett ut når andre gjør det. De første gangene klarte jeg 20 sekunder og da telte jeg FORT! Så kanskje det ikke var mer enn 10? Men det gjør ikke noe, det viktigste er at jeg klarer å telle lenger og lenger. Nå har jeg kommet til 40! Du verden, det går framover, i sekunder. Bare til å le av, men jeg er støl i magemusklene. Jeg har visst ikke hatt magemuskler på noen år!!!! Oppfølging om fremgang følger, når jeg har blitt bedre!
Så rart det er å se at jeg får det til med små forandringer. Det er fortsatt bare en halv kilo omtrent om gangen, men det blir kilo av det. Uke etter uke går, og det er bare tre veiinger til, før jeg skal til kontroll. Det skremmer meg ikke, for jeg føler jeg er flink.
Det rareste er at jeg egentlig ikke tror på at jeg har gått ned selv. Jeg har en olakjole som har vært alt for liten, men våger jeg å prøve den? Tenk om den ikke passer? Vil jeg bli skuffet og miste motivasjonene? Jeg skal ikke ha den før til sommeren. Det er så dumt at man skal tenke sånn, men det er vel for å beskytte meg selv. Jeg er urolig for at jeg ikke skal klare det, virkelig urolig. Hodet blir fullt av negative tanker innimellom. Men jeg ser det på vekta at jeg har gått ned, og det merkes på livvidden på olabuksa allerede. Så jeg prøvde olakjolen. Jeg fikk den fint på meg nå, men enda må jeg mer ned, om jeg ikke vil at de trykknappene skal sprette opp helt ukontrollert. Men da har jeg et mål!
Om jeg har klart “planken” hver dag? Hjelp, så lett det er å glemme seg. I går kveld kom jeg på det i det jeg skulle sovne. Hvem tror du tok planken i sengen? Med ganske hard madrass gikk det helt fint. Men det er ikke noe jeg vil anbefale. Jeg ble ganske lattermild av meg selv. I kveld skal jeg fikse det, før jeg legger meg, garantert!
I går hadde vi nydelig vær. Sol, og den varmet. I den sørlige delen av vår lille hage, tittet en blomst fram og snøklokkene strakk seg mot lyset. Men inne på skogen lå snøen overalt. Nå er blomstene borte!
I natt har det snødd mer, så huset til naboen hadde hvitt tak igjen. I går så vi den sorte taksteinen.
Kontrastfylt vær med variasjon. Været vrir og vrenger på seg, som stammene på min lille bjørk. Jeg har plantet to trær, og tvinnet dem sammen. Nå vokser de seg fine, med svinger og kontraster. Akkurat som været vårt. Snø, regn, sol og vind mikses sammen til en fin blanding. Kontraster? Ja, men det blir vær av det.
Jeg blir sur! Det er så mye rart som dukker opp for tiden, både på nett og telefon. I dag fikk jeg beskjed om at jeg hadde abonnert på Wallpapaerso???? Nei, jeg har ikke det. Det står at jeg blir trukket 500 fra telefonen denne uken, om jeg ikke sier i fra at jeg ikke skal ha det.? Hva skal jeg ha liksom. Jeg aner ikke hva dette er en gang? Men hvor skal man si ifra tro? Jeg klikket inn, og det eneste jeg fikk der, var at jeg skulle slå inn kredittkortene mine? Det gjorde jeg selvfølgelig ikke. Men likevel sitter jeg er og føler meg lurt og lurer på, om jeg blir trukket for de sure pengene? Det er ikke gøy lenger dette her. Møkk! Sånn er det overalt. “Du har vunnet 1000 kroner, du har vunnet en telefon, du har en pakke på posten, du må betale for et brev, eller noe annet for å få det?” Hva er det som skjer her i verden. Jeg blir så lei.
Jeg gikk meg en lang tur og tok mange bilder. Ingen mengder med snø, men nok for meg.
Det var vann i stiene og der stien var dyp i terrenget, nytte det ikke å gå. Men jeg fant en omvei forbi alt vannet.
I dag hadde jeg selskap av en liten hund jeg passet. Så nysgjerrig og ivrig den var. Under trær, over kvister og med nesa stadig med i snøen. Om snøen forsvinner igjen, så har jeg i hvert fall kost meg i dag.
BMI? Det var noen bokstaver jeg aldri tenkte å bry meg om før, men nå må jeg. Ikke det at det tallet man får bestandig er riktig, for muskler veier også. Man kan være sunn og frisk med en høyere BMI enn de de mener man skal ha. Men jeg tror ikke det er sundt nå den måleenheten går over 30. Sånn ca. 25 i BMI er vel sånn ganske ok, men over 30 bør man ikke. Der var jeg da jeg startet og det var ikke gøy. Sakte har jeg gjennom flere år klart å snu den trenden. Jeg ser på vekten min sammen med hva jeg spiser, og hvor mye jeg beveger meg. Variert kosthold og ut på tur en time hver dag, det fungerer.
Nå gleder jeg meg til fortsettelsen av min livsstilsendring. Sånn var det ikke før. Jeg strevde meg ned noen kilo, skikkelig strevde. Det var bare akkurat det jeg trengte til den datoen hos legen eller det selskapet jeg skulle i, og så gikk jeg det opp igjen.
Aldri klarte jeg å gå ned til det jeg burde veie. Jeg kan ikke fortsette sånn lenger, for det går ut over helsa mi. Jeg skal ned i en BMI som heter Normal. Ja, det skal jeg! Nå har jeg gått fra Overvektig til Noe Overvektig på noen uker, og det er en stor fremgang. Jeg fortsetter MOT normal!!! Testen jeg tok fortalte meg at jeg skal være i mål som normal igjen, innen midten av april. Det høres betryggende ut for meg. Jeg skal klare det! Kilo for kilo skal ned, med friskt mot.
Flott måne over åskammen i går kveld og jeg var ute og gikk helt alene i fem kilometer. Så sliten etterpå og så glad da jeg igjen var inne og kunne kose meg med strikketøyet. Ikke alle dager går like lett. Men om det går galt, så er det ikke verre enn å fortsette med friskt mot neste dag. Samme hva, så kan jeg jo ikke melde meg ut av alt i denne perioden med livsstilsendring og vektnedgang. Men jeg vet at det er fint å ha fortalt hvordan jeg har det. Bare det å skrive det her, hjelper meg videre.
Jeg tror det er lurt å sette opp noen mål for seg selv. Jeg lover meg selv at jeg skal ikke spise mer enn en brødskive til frokost. For gjett om jeg har lyst på mer da!!! Men det er nok med en skive for meg som skal ned i vekt. Klart jeg kan bytte ut brødskiva med havregrøt eller annet, men jeg liker den brødskiva da. Men husk at jeg har mitt mål, og du har ditt.
Jeg SKAL trene litt hver dag, jeg SKAL ta “planken” hver dag. Kanskje jeg må få et skjema og krysse av for om jeg klarer det eller ikke? Om jeg henger det på kjøleskapet, så blir det jammen synlig om jeg fikser det, og om jeg ikke fikser det. Om jeg ikke fikser det hver dag, så er det bedre med det jeg gjør enn det jeg ikke gjør! Tror du ikke?
Jeg har kontrollveiing og litt ettertanke hver tirsdag nå. For meg er det lurt å tenke litt etter hva jeg har gjort og hva jeg har fått til. En halv kilo omtrent i uka er ikke mye sier kanskje du, men en halv kilo er en halv kilo. Når det blir flere etter hverandre, så blir det kiloer av det etter hvert. Kanskje det er lurt å ta det litt rolig, så jeg ikke går opp igjen rett etter på? Det vil jeg jo ikke.
Har du forsøk å ta en sånn test en gang, for å se hvor gammel du er? Ganske festlig. Noen blir jo som ungdommer og andre blir eldre. Alt handler om hvordan man lever livet og helsa da. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde måtte glede meg over at jeg hadde investert i egen kropp. Slett ikke dumt. Om jeg ble yngre? Jepp, hele ni år yngre enn det jeg er. Men det er sikkert mye jeg kan forbedre, og da blir jeg vel yngre og yngre eller? Dette kan jo bli spennende.
Det lysner til en ny dag! Synes du bloggen min har blitt litt rar i det siste? Jeg har mye mer fokus på helse og helsegevinst enn før. Ja, sånn måtte det bli. Jeg liker fortsatt kreativitet og malesaker, turer i naturen og frisk luft. Men akkurat nå, er jeg så opptatt av helsen min, at jeg nesten glemmer nesten alt annet. Jeg må fokusere, og det vises visst tydelig på blogginnleggene mine også.
Høsten var lang og tung, synes jeg. Livet snurret rundt som et sagblad med skarpe tagger. Det rispet litt her og rispet litt der. Jeg fikk sår og merker som ikke grodde, før nye sår kom. I helga malte jeg det sagbladet med rolige farger. Jeg minnet meg selv på barndommen, der jeg søkte trøst i stallen hos hesten når ting buttet i mot. Skarpe kanter har de sagbladet fortsatt, men jeg bryr meg ikke. Jeg skal konsentrere meg om annet.
Jeg var glad da advent kom, og jeg kunne tenke på noe annet. Jeg brydde meg liksom ikke om det legen sa, for jeg tenkte at dette skulle jeg da bare fikse etter jul en gang. Men sånn ble det slett ikke. Det ble mindre turer ut, og mer mat kan man si. Jeg eide ikke motivasjon til å snu tankesettet mitt, på grunn av mye annet som var omkring meg. Dagene ble bare som en grå masse, uten noe som helst glede. Så rart kan det bli noen ganger.
Men etter nyttår har alt snudd. Jeg har godtatt noe, avfunnet meg med annet og begynt å være litt egoist. Noen ganger må man tenke litt på seg selv, og sette seg selv i fokus. Jeg teller jeg også, nemlig. Derfor er bloggen forandret for en stund, fordi jeg er i en prosess mot bedre helse og bedre humør. Stengslene har jeg sparket vekk, og tåka har lettet.
Det lysner det ute, mer og mer hver morgen. Fargespillet i soloppgangen gir håp og pågangsmot. Over skyene er himmelen blå.