Sulten?
Strikke og strikke.
Tråder i nøstene.
Noen tråder går i kryss, noen går rett gjennom og andre blir det bare rot med. Når jeg skriver, tenker jeg det som å nøste sammen historien. Jeg må få alle trådene sammen, og lage noe brukelig av det. Ja, sånn tenker jeg når jeg har bokmanuset mitt foran meg. Som et strikketøy! Det er mye som skal passe sammen. Jeg må strikke med og vri, vrang og rett, skjulte sammentrekninger og åpne løsninger, Det er mykt og hardt, lett og fast, med mange farger og i sorthvitt. Skjønner du hva jeg mener?
Nok en gang skriver jeg på ei bok. En roman kalles det vel, når det er på over 200 sider. Det er mye som skal stemme og passe sammen. Det tar lang tid og det er mye tankevirksomhet og arbeide. Jeg startet for lenge siden med denne historien og til slutt følte jeg at det ikke var noe for andre enn min fantasi. Men i fjor vår, tok jeg fram igjen kladden min. Jeg leste og studerte, undret meg og leste igjen. Det var noe med det? Jeg tenkte at der hadde jeg et mål. Jeg strevde og skrev, leste og skrev igjen. Til slutt var det da en kladd med et plott jeg kunne godta. Hva det blir av dette? Aner ikke, men nå er jeg i gang med å skrive det klart til meg selv i hvert fall. Nå har det var blitt viktig for meg at jeg gjør det ferdig. Da ligger det ikke bare en haug med notater her og der, men det blir noe som jeg og andre kan lese. Men enda er det langt igjen. Jeg samler tråder, tar vekk noen, klipper opp og legger til. Noen ganger må jeg rekke opp alt og starte på nytt. Men det er en utfordring jeg skal ta. Jeg skriver på……
Helse, del 5
Husker dere denne? Jeg viste den fram for noen år siden, da jeg også skulle ned i vekt for å få skikk på blodtrykket. Åtte perler på en pinne. Den gangen klarte jeg fem, men de måtte dessverre opp på pinnen igjen!!!! Ingen andre enn meg vet hva det betyr. For hver perle jeg slipper ned i bunnen av skålen, så har jeg klart en kilo. Klarte jeg det ikke, så er det opp med perlene igjen. Jeg er så stolt av meg selv. Det går fint, fortsatt. Tre perler har jeg tatt av igjen, og den fjerde er på gang. Hadde du likt det bedre om det fikk feil vei? Noen ganger lurer jeg på om verden har blitt sånn. Jo mer negativt man kan klemme ut av seg, jo mer oppmerksomhet. Klarer du ikke å gå ned i vekt når du skal, så får du oppbacking. Men hva om det går bra? Gladnyheter selger visst ikke det. Men det blåser jeg i. Jeg er så glad på mine egne veine, nå at jeg kjenner at jeg stråler midt i vinteren.
Årets vår!
Mitt favorittvinterbilde
Jeg måtte lete litt, for denne vinteren hadde jeg ikke akkurat så mange bilder av vinter. Men her er det jeg synes er fint. Jeg tok det i februar i fjor. Da var det kaldt, og masse is og snø. Jeg “plukket” en haug med istapper og lagde denne lyskronen. Snøen dalte ned og dekket lysslyngen, så det ble skikkelig fint skinn i istappene.
Isbjørnkake
Først måtte jeg lage isen. Gelatin og vann ble smakt til med sitron og vaniljesukker. Så lot jeg det stivne, før jeg skar noen hull i geleen. Jeg smeltet det jeg tok ut, og farget det med blå konditorfarge og litt melis. Det ble helt tilbake ned i hullene, så det ble skikkelig Svalbardis. Kaken var en rest jeg hadde med smørkrem. Den snudde jeg rundt på fatet med kremen ned.
Brødbaking.
Mislykka….
Disse skal i frysa, men noen smaker vi på i ettermiddag. På benken står det brød til heving, men de får du se siden.




























