Allehjertersdag! Hurra. Brødskive som hjerte, med jordbærsyltetøy, kokos og perlesukker var en fin begynnelse på dagen.
Her er det fest i ett sett med morsdag, bursdager og bryllupsdag. I dag er det allehjertersdag og til helga er det fastelavn! Festdag på festdag! Feirer du alt? Det gjør ikke vi. Det blir alt for mye fordelt over få dager, så da slår vi det like godt sammen noen av de festdagene. Men til helga skal jeg bake boller! Ha en fin Valentines Dag!
Ny uke, med nye utfordringer og muligheter. Selv om sola har skint i helga, så er nettene kalde. Ikke akkurat snøtung vinter, men det er pent med isflak i vanndammene også. Jeg “bygde” isen opp litt, og da ble det spennende bilder. Men det er søledammen og gjørme på stiene midt på dagen, så det gjelder å ha både brodder og vanntette sko inne på skogen.
Men det våres det våres, selv om jeg vet at det brått kan komme en halv meter snø og tjue minus i februar også. Jeg fant en haug med knust takstein. Det fikk meg til å tenke barndom og paradis. Aldri var det vel så gøy å hoppe paradis som om våren…….
Nede ved sjøen var det mengder av blåskjell. Jeg fikk sommerfølelse av å se det. Den vakre blåfargen minner som varme dager, solbrent hud og salt vann.
Det var pontongene til bryggene som var helt nedgrodd av skjell. Flytebryggene ligger på land og venter på en sommer, i mens kan vi jo drømme!
Til slutt hadde reven valgt å gå over isen, men den var ikke trygg for mennesker. Det ble fine opplevelser av en liten tur ut i ettermiddagslyset. Man trenger ikke bestandig de lange turene i raskt tempo. Noen ganger trenger jeg i hvert fall, bare skogens ro.
Her er et hus jeg alltid har hatt et forhold til. Det ble et lite minihus i fyrstikker, papp og lim. Det virkelige huset er borte for mange, mange år siden, men vi har bilder av det, og minner.
Før det ble revet var det slitt av elde. Rødfargen hadde blitt nesten brun og vinduene hadde ikke stort hvitmaling igjen. Noen vinduer var ikke der lenger en gang. Men inngangsdøra holdt huset lukket og det var ingen andre enn mus som bodde der de siste årene.
I går skinte sola, og jeg gikk en tur i hagen. Stakkars løkplanter. Her hadde jammen katten fått gravd opp disse, så de lå helt uten beskyttelse av jord. De hadde begynt å spire i sola. Jeg tok de med inn og satte de ned i kurven jeg allerede har i kjelleren. Der. kaldt og godt, står nå svibelløk og narcisser og venter på vår. Hva jeg fant ute i dag var aner jeg ikke. Men det er kanskje perleblomster, eller noe lignende. Nå er det bare å vente og se.
Hvordan lager man takstein av papp? Det ble litt undring før jeg fant ut at bølgepapp kunne duge. Jeg har startet på et nytt minihus. Dette er et hus som ikke lenger finnes i den virkelige verden, men det er et hus jeg aldri har glemt. En liten husmannsstue med sjel. Det hadde brun takstein, som sikkert var laget og brent på nabogården i mitt barndomsriket. Gamle, rustrøde takstein. Jeg rillet opp bølgepappen for å få litt liv i den. Så ble den malt litt og klipt opp i strimler.
Da ble det takstein på huset. Jeg drømmer meg tilbake. På den trappa satt jeg ofte. Slektninger hadde det som hytte og hjem, før det en dag sto tomt. Da ble det våre ungers lekestue. Foran huset smeltet snøen først om våren, og den grå sementklossen foran døra varmet godt på en solskinnsdag. Om våren blomstret syrinene under vinduet i kjøkkenet, og revungene danset i skogkanten like ved. Aldri var vel himmelen så blå som i barndommen, og drømmene for fremtiden så spennende og levende. Dette var et hus jeg kunne bodd i, men sånn ble det ikke. Det var slitt og ødelagt, hadde vannlekkasjer i massevis og musene danset overalt. Men det så jeg ikke da jeg lekte der. Nå blir det et miniminnehus. Gøy å “se” det igjen.
Det var vårfornemmelser i skogen i dag. Kjøttmeisen var i farten og jeg hørte ravnen kalle over åsen. Men ingen rådyr eller elger var framme, for de hadde gjemte seg. Ingen dyr liker lyden av motorsag……
I dag var det så vakkert, at jeg bare måtte gå ut en times tid. Jeg har naturen rett på utsiden, så det var bare å ta på seg og gå i vei. Is og vann er det fortsatt innover i skogen, men mye av det var borte nå. Det gikk fint å gå på siden av stien. Rimfrosten skinte i solskinnet og svartspetten kalte der inne i storskogen.
Jeg har bodd her i mange tiår, men fortsatt finner jeg nye veier og stier jeg kan følge. I dag tok jeg en sånn vei. De har ryddet en ny hestevei for de som rir i området og da kom jeg ned på en grusvei jeg aldri har fulgt før.
Jeg gikk av sted, og følte meg fri som fuglen. Det var oppdagelsestur i nærområdet. Om jeg var redd for å gå meg vill? Nei. På grusveien møtte jeg en bil, og jeg visste hvor denne veien startet, selv om jeg aldri har gått den før i dag. Nå gikk jeg den til enda trodde jeg, men den stanset ikke, den fortsatte, rett hjem til meg om jeg ville, eller jeg kunne fortsette i motsatt retning.
Det ble en haug med nye bilder i dag, for det var så vårlig og fint i sola. Isen lå på dammen, men den var syltynn.
For en vakker dag jeg kan dele med dere. Så glad jeg har et sånt nærområde. Jeg kan gå i ring både hit og dit. Jeg er ikke langt hjemmefra, men likevel ute på nye, spennende eventyr.
