Klosterklokkene strakk seg mot sola og fortalte oss at det er vår. Men dette var i går. I dag er det ganske så grått. Snøklokkene står der enda, men de blir litt mer tilbaketrukne uten sola!
Men mars er vår, og vi marsjerer inn i våren uansett vær. I går var det en flott solnedgang og skyggene var så lange at det så ut som om skyggen min hadde fått følge av en giraff! Etterpå strikket jeg ferdig en ny barnehagegenser og det var ble jeg fornøyd med. Sånn går nå dagene, og vi marsjerer videre inn i mer vår…..
I dag var det min tur til å lage bål. Det er ikke noe jeg gjør ofte, men været i dag inviterte til utelunsj! Jeg koste meg noe veldig. Enkel servering passer meg. Jeg varmet saft over bålet, og så var det rundstykke med gul ost og skinke, pluss litt eple. Noen eplebiter ble det i saften også. En lykke av en dag, og jeg var bare et kvarter fra der vi bor. Lange turer trenger jeg ikke for å kose meg.
Men jeg gikk en runde etterpå. Det er fortsatt snø i skyggepartiene. Fire kilometer ble det i det vårlige været.
Jeg plukket litt forårsgress i solhellinga. Det ble til en krans som jeg skal pynte opp litt siden.
Noen bilder blir mislykket i utgangspunktet. Da er det gøy å leke litt med bildene i fotoprogrammet. Dette ble spennende synes jeg. Husene er ikke gamle, men ved å gjør bildet litt sløret fikk det et historisk preg over seg. Jeg synes det ble artig. Hva synes du?
En herlig helg har vi hatt når det gjelder været her hos oss. Jeg har gått noen fine turer ut. Sol og snø ble så vårlig, men vinden var iskald. Jeg satte spor i snøen, og jeg så spor av andre.
Hvem har satt disse sporene? Hund, eller er det ulv? Morsomt å tenke litt, for ulven, den går rett fram over jordene og sporene var tydelige. Men det er nok en av hundene i nabolaget.
Haren hadde vært ute og hoppet, og det så nesten ut som om snøen var overrasket av sporene. Ved sjøen var det spor etter fugl. Hvilken fugl vet jeg ikke, men det var kanskje en måke?
Februar kan være så vakker, og nå går vi mot mars. Her fant de hestehov før snøen kom, men nå er alle de vårtegnene borte for en stund. Men våren kommer når den komme, husk å nyte dag for dag……
Noen ganger må jeg det, leke frisør med plantene. Det er februar, og da er det lett å formere stiklinger og få nye planter. Eføyen min var ganske så bustete, så den ble frisert. Det jeg klipte av satte jeg i en potte med ganske våt jord og så tredde jeg over en plastpose. Det blir som et lite drivhus. Den får stå i et vindu ute sol til den har satt røtter. Artig å følge med på veksten framover. Hadde jeg ikke hatt jord hjemme, så hadde jeg satt stiklingene i et glass med vann. Da ser du også røttene vokse ut og du kan plante de i jord senere på våren.
I dag måtte jeg bare ut i snøen. Ti centimeter med tung snø fristet til litt lek.
Klessnorene til naboen var fulle av snø. Da spant fantasien min. Kong Vinters frua hadde klesvaskedag! Alle kantene på kongens kappe måtte vaskes, så de var klare til neste jul.
Kongen gikk og gjemte seg når han måtte gå uten kappe, men frua, hun benyttet sjansen til et snøbad!!!!
Artig å fantasere litt. Men så fort det smelter! Nå skinner nesten sola, og det er noen varmegrader.
Jeg har måkt gårdsplassen vår, og det var tungt. Snart smelter det av seg selv kanskje, så jeg kunne vel spart meg all den måkingen, men det var fin trim.
Det er noen år siden nå, men da jeg så spurvugla i helga, så tenkte jeg på denne ugla fra 2009.Utrolig stolt av disse bildene fra den gangen.
Det var en fin vinterdag i februar 09 at jeg hørte et skikkelig dunk i stuevinduet. Der ute lå det en fugl på terrassen. Ikke større enn en trost, men den hadde da noen veldige klør? Jeg ble så trist av å se det, og trodde den var død. Jeg snudde den rundt for å se hva det var for en fugl, og da glippet den med øynene et par ganger. Hva gjør jeg nå, tenkte jeg da.
Jeg løftet den forsiktig opp i hånden og da kjente jeg at hjertet til fuglen dunket. Jeg holdt den i hånden og masserte der hjertet var. Den så på meg og pep, men mer liv var det ikke.
Det var iskaldt ute, så jeg tok den like godt med meg inn. Da kviknet den litt til. Jeg satte den på stuebordet og vi studerte hverandre i over et kvarter. Noen ganger åpnet den øyene, men så var det som den sov igjen. Plutselig flakset den til med vingene og jeg var rask til å få den ut på terrassen igjen. Jeg var jo ikke forberedt på innefuglebesøk. Hadde jeg ikke vært hjemme alene, så hadde jeg hentet det gamle fugleburet på loftet, men det rakk jeg ikke.
Utenfor hoppet den litt rundt i snøen. Øynene ble skarpere i blikket. Etter litt tok den vingene fatt til et tre i nærheten. Som en liten ball satt den der en stund og så på meg, før den seilte inn over skogen igjen. For en opplevelse, og for en fugl. Et spurvuglebesøk…….
Brått kom litt vår! I natt har det regnet og snødd her, og da kom plutselig klosterklokkene fram. De er ikke helt sprunget ut enda, men de er vakre sånn også med vanndråper på!
Vi hadde på litt ny jord på disse snøklokkene i fjor, og det likte de visst. I år blir det mange blomster ser det ut til. Det var skikkelig vårlig ute i dag, selv om det bare er en varmegrad. I skogen rett ved oss synger fuglene, så det er en fryd! Vårvibber!
Raklene på trollhasselen begynner å bli gule og jeg har tatt inn noen små greiner med magnolia og det blir spennende om det blir rosa blomster. Herlig med vårfølelse i februar.
Det ble en liten trollunge, som kan sitte på hylla og se på meg. Du kan se litt av prosessen HER! Cernitleiren min hadde blitt så hard der den lå i hobbyskapet, at jeg trodde ikke jeg skulle få det til. Men med litt jobbing fikk jeg leiren ganske myk igjen. Jeg hadde laget føttene og hendene for lenge siden, men nå fikk den et hode også, med garnhår.
Lurer på hva hun tenker? Hun ser ganske så underfundig ut. Hun er ikke større enn at hun kan sitte i hånden min. Sitte må hun, for jeg har limt henne sammen på den måten hun er her.
Tre småtroll har det blitt. Hva jeg skal med dem? Aner ikke, men de er morsomme å lage.
I kveldingen gikk jeg meg en liten tur. Ti minutter fra der jeg bor, så jeg noe oppe i et tre. Den er liten som en spurv, og jeg så den som en liten ball oppe i de tørre kvistene. En spurvugle……
Jeg zoomet inn, snek meg nærmere, knipset og snek meg enda litt lenger fram. Den brydde seg ikke der den satt høyt oppe i treet. Til slutt sto jeg rett under den. Det ble ikke så fine bilder fra den vinkelen,
Jeg kom meg litt på avstand i motsatt retning, og da fikk jeg med hodet og kroppen på den i kveldslyset. Så herlig. Et fint møte! Vi så på hverandre som to venner. Ugla var jo ikke ute etter meg.
Litt av en opplevelse. Jeg har tatt bilder av spurvugle før da, og enda nærmere. Det var den gangen den fløy inn i vinduet hos meg, og jeg tok den med inn så den skulle komme seg etter besvimelsen. Men det kan jeg fortelle om siden kanskje.
