Ny uke, med nye utfordringer og muligheter. Selv om sola har skint i helga, så er nettene kalde. Ikke akkurat snøtung vinter, men det er pent med isflak i vanndammene også. Jeg “bygde” isen opp litt, og da ble det spennende bilder. Men det er søledammen og gjørme på stiene midt på dagen, så det gjelder å ha både brodder og vanntette sko inne på skogen.
Men det våres det våres, selv om jeg vet at det brått kan komme en halv meter snø og tjue minus i februar også. Jeg fant en haug med knust takstein. Det fikk meg til å tenke barndom og paradis. Aldri var det vel så gøy å hoppe paradis som om våren…….
Uten mor, ingen oss! Hurra! Sånn ble min mammas mordagskake, fra meg. Sukkerbrød med masse krem inni, og karamell på toppen. Kos dere alle sammen i dag, med eller uten kake!
Så varmt karamell er. Jeg måtte jo smake. Det er jo så trist om karamellen smaker brent. Ikke nytter det å smake under prosessen heller, men bare følge med å se etter om fargen blir riktig. Dette har jeg ikke gjort på sikkert tretti år, så jeg var usikker på om jeg fikk det til. Når den var klar, dyppet jeg skjea ned i det brune, og smakte. Da brant jeg meg på tunga. Typisk meg, men det var ikke verre enn at jeg bare sa au! Så godt!!!!
Sånn, da var sukkerbrødet klart og karamellen står til avkjøling. I morgen er det morsdag, og jeg baker til min søte mamma. Uten henne, ingen meg! Men hvordan skal jeg pynte kaken? Tror det får bli noe enkelt, og karamellen serverer jeg kanskje ved siden av eller? Mmmmm, jeg må tenke litt.
Til slutt hadde reven valgt å gå over isen, men den var ikke trygg for mennesker. Det ble fine opplevelser av en liten tur ut i ettermiddagslyset. Man trenger ikke bestandig de lange turene i raskt tempo. Noen ganger trenger jeg i hvert fall, bare skogens ro.
Her er et hus jeg alltid har hatt et forhold til. Det ble et lite minihus i fyrstikker, papp og lim. Det virkelige huset er borte for mange, mange år siden, men vi har bilder av det, og minner.
Før det ble revet var det slitt av elde. Rødfargen hadde blitt nesten brun og vinduene hadde ikke stort hvitmaling igjen. Noen vinduer var ikke der lenger en gang. Men inngangsdøra holdt huset lukket og det var ingen andre enn mus som bodde der de siste årene.
I går skinte sola, og jeg gikk en tur i hagen. Stakkars løkplanter. Her hadde jammen katten fått gravd opp disse, så de lå helt uten beskyttelse av jord. De hadde begynt å spire i sola. Jeg tok de med inn og satte de ned i kurven jeg allerede har i kjelleren. Der. kaldt og godt, står nå svibelløk og narcisser og venter på vår. Hva jeg fant ute i dag var aner jeg ikke. Men det er kanskje perleblomster, eller noe lignende. Nå er det bare å vente og se.
Hvordan lager man takstein av papp? Det ble litt undring før jeg fant ut at bølgepapp kunne duge. Jeg har startet på et nytt minihus. Dette er et hus som ikke lenger finnes i den virkelige verden, men det er et hus jeg aldri har glemt. En liten husmannsstue med sjel. Det hadde brun takstein, som sikkert var laget og brent på nabogården i mitt barndomsriket. Gamle, rustrøde takstein. Jeg rillet opp bølgepappen for å få litt liv i den. Så ble den malt litt og klipt opp i strimler.
Da ble det takstein på huset. Jeg drømmer meg tilbake. På den trappa satt jeg ofte. Slektninger hadde det som hytte og hjem, før det en dag sto tomt. Da ble det våre ungers lekestue. Foran huset smeltet snøen først om våren, og den grå sementklossen foran døra varmet godt på en solskinnsdag. Om våren blomstret syrinene under vinduet i kjøkkenet, og revungene danset i skogkanten like ved. Aldri var vel himmelen så blå som i barndommen, og drømmene for fremtiden så spennende og levende. Dette var et hus jeg kunne bodd i, men sånn ble det ikke. Det var slitt og ødelagt, hadde vannlekkasjer i massevis og musene danset overalt. Men det så jeg ikke da jeg lekte der. Nå blir det et miniminnehus. Gøy å “se” det igjen.
Det var vårfornemmelser i skogen i dag. Kjøttmeisen var i farten og jeg hørte ravnen kalle over åsen. Men ingen rådyr eller elger var framme, for de hadde gjemte seg. Ingen dyr liker lyden av motorsag……
