Nei, en fugl i hånden er IKKE bedre enn ti på taket! I dag tidlig smalt det til i vinduet mitt, og der på terrassen lå det en stakkars forslått trost. Jeg løftet den forsiktig opp og det lille hjertet dunket bare så vidt. Det var akkurat som om luften hadde gått ut av den. Jeg gned den forsiktig over brystet og da kviknet den litt til etterhvert.
Den hadde fortsatt nebbet på vidt gap, men begynte å lee på bena. Jeg satte den på en stubbe nede i hagen, og der så den på meg med litt sløret blikk.Gjett om mitt hjerte dunket da! Var den alvorlig skadet?
Jeg ble superglad da den plutselig rettet seg fint opp og øynene igjen og var som hos en vill fugl. Så fløy den lett avsted over hagen vår og inn i skogen. Jeg kunne puste lettet ut. Da oppdaget jeg at min hvite genser og olabuksene hadde gått grønske på seg etter at jeg hadde krabbet rundt stubben og fotografert, at jeg gikk i sokkelesten i vått gress og var kald. Men jeg var lykkelig over at alt gikk bra.
Hei på dere! Jeg har det fint, selv om jeg ikke rekker blogging om dagen! Det blomstrer så vakkert overalt i skogen, ved vannet og i hagen, sola skinner og jeg nyter så fort jeg kan være ute.
I helga har vi spist nytrukket makrell, blitt solbrente og gått turer i sommeren. Alle fisket visst i solnedgangen, så jeg fikk mange fine”modeller”!
Ikke vet jeg om denne helga var sommeren, så det gjelder å nyte som beste det går. Håper du også har det fint uansett vær. Lyst er det i hvertfall hos oss alle nå mot midtsommer! Ha en fin kveld!
Det er så mye jeg vil rekke om dagen at jeg burde visst vært blekksprut! Nei, man kan ikke rekke alt. Sånn er et bare. Jeg har det fint og nyter sommeren når jeg kan, jobber og står på. Kommer sterkere tilbake siden, for det er så mye av det dere gjør som jeg vil lese også!
Sender dere noen fotofiksbilder jeg har laget og minner dere på at selv om dere føler at ting ikke går som det skal, så kan dere strekke armene mot fremtiden og glede dere over livet. Nyt dagene!
Hva i alle verden er dette? Åtte treperler på en trepinne! De er satt der som et symbol. Min ide til å bli minnet om at man skal ned i vekt. Åtte kilo var delmålet i fjor høst, så det ble åtte treperler på pinnen. Hver dag så jeg dette foran meg der jeg satt i kvelden. Jeg ble hele tiden minnet på hva jeg drev med. Hva andre i huset trodde dette var, betydde ikke noe. De fikk gjerne tro det var en form for kreativ kunst.
Åtte perler som stadig ble færre og færre. For hver perle som ble sluppet ned i glasset, ble motivasjonene større. Men i jula måtte nok to perler opp igjen, dessverre. Det ble veldig synlig for meg selv hva jeg hadde gjort, og det var bare å fortsette. Jul er jul og hverdag er hverdag. Ingen unnskyldninger nei. Det var bare å jobbe på. Hva jeg har gjort? Tenkt over hva jeg har spist og valgt vekk småting jeg før koste meg med, litt mer trim, litt mer fiber, litt mer grønnsaker på tallerkenen og litt mindre av fett og sukker. Jeg er medlem av Vektklubben og det har vært stor hjelp for å holde kontroll på hva jeg spiser.
Nå har de åtte perlene kommet på plass på pinnen igjen. Nei, jeg har ikke gått de kiloene opp igjen, men jeg har satt meg et nytt mål. For hver perle som triller ned i krukken, føler jeg at jeg har vunnet i et vrient spill. For hver perle som faller ned passer klærne så mye bedre. Håper du fikk et godt tips her til dine utfordringer. Noen skal gjennomføre 10 000 skritt i gjennomsnitt hver måned og kan bruke perlespillet til det. Andre skal kanskje slutte med noe og de kan markere hver månedsseier med en trillende perle, og så videre. Lykke til for deg og meg.
Endelig fikk jeg besøkt sauene også. Men det ble litt av en opplevelse. Bukkene var skikkelig hissige og lille lam hadde stukket av! Det var et koppelam som raskt krøp ut av de store hullene i gjerdet og fulgte etter meg bortover veien. Til slutt måtte jeg gå tilbake til gården og få hjelp. Jeg kan da ikke bare ta med meg et lam hjem heller! Han var lykkelig den lille, da matmor kom og løftet han opp.
Dette er villsauer og ville var de. Det gikk så ulla føyk kan man si. De driver å mister ulla si på denne tiden, og det var digre ulldotter overalt! Skulle nesten tro det lå en sau der, men det var bare en del av fellen. Ulla blir samlet inn, vasket og brukt selvfølgelig.De så ganske loslitte ut noen av dem, mens andre hadde alt i behold enda.Morsomt å se dem.
Nei, det var ikke en hval, selv om jeg synes den lignet det. Ikke var det et blåskjell heller, eller en flyndre. Det er jo et flott rompetroll, som mange gjettet.
Det er et voldsomt liv i søledammene om dagen. Vi får bare håpe at de ikke tørker ut før rompetrollene er klare!
Skogsmaskinene har laget digre spor, og alt regnet som har kommet ble barnekammer for litt av hvert. Det er mygglarver de lange svarte sakene der til venstre, og de venter jeg ikke på!
Jeg skjønner nesten hva som var Munchs inspirasjon til sitt maleri Skrik! Denne edderkoppen ser jo ut som om den er vettskremt og bare vil ta bena fatt mot tryggere områder. Men det ansiktet der, det er kroppen. Morsomt!
Dette er samme edderkopp, men fra en annen vinkel. Skal si den er på jakt om dagen. Den ligger på lur i perleblomstene mine og brått har den fått seg et måltid mat.
Dette er også en krabbeedderkopp. Den kan bytte farge som passer til den veksten den sitter på. Når den går over til pinseliljene blir den faktisk gul!
Nok en gang har jeg opplevd å møte en bitteliten rådyrkalv på min vandring. Noe så nydelig.
De er ikke lett å lete opp sånn uten videre. Men om du er heldig, så ser du den legge seg ned. Det var det jeg gjorde i da da jeg gikk langs jordakanten for å se etter hareungene. Der lå kalven og trykket så fint som mammaen hadde sagt den skulle gjøre. Den er nesten som død, ikke et øre leet seg.
Disse rådyrene ser jeg ofte og de ser meg, så moren gadd ikke “bjeffe” en gang da jeg kom gående. Hun bare gikk mot skogen og lot den lille legge seg ned i enga. For meg var det bare å knipse mine bilder og gå videre. Jeg kommer nok til å se dem igjen ganske mange ganger framover, og det er ikke meg i mot. For meg er dette lykke hvert år!
Da jeg skrev om historien om løytnantshjerten her om dagen, begynte tankene å gå. Tenk så lettvint vi har det i dag.Da min farmor levde, var alt så annerledes. Hun hadde ikke innlagt vann en gang. Klesvasken var litt av en jobb, for hånd. Først skulle vannet henter fra brønnen ute på gården, så måtte vedovnen være skikkelig varm, og vannet måtte kokes. Med skurebrett, grønnsåpe og skurebørste gikk hun i gang. Hendene hennes ble kokrøde av det varme vannet og svetten silte, men hun klagde aldri. Hvitvasken skulle vaskes først, da vannet var som varmest og rent. Etterpå var det annet fintøy,håndklær, undertøy og sokker, arbeidskjortet og til slutt farfars blåtøysbukser. Da var vannet ganske møkkete og kaldt. Så skulle klærne skylles i dammen. Om sommeren var dette en fryd, men tenk deg vinteren. Først var det å slå hull på isen og ned i vannet måtte de stakkars hendene. Jeg fatter ikke hvordan de klarte det. Min mamma gjorde samme jobb da jeg var liten. Ja, jeg har vokst opp i gamledager, men heldigvis har vi det ikke sånn nå. Vi kan akke oss over all klesvasken, men maskienen gjør da den tunge jobben for oss.
Da min farmor var ung pike var det en helt annen tid enn nå. Det er over hundre år siden det. Hun passet kuene fra hun var liten, gikk barbent fra tidlig vår og måtte hjelpe til med alt som trengtes. Du kan tro hun var glad når sola skinte og gresset var grønt. Da kunne hun la kuene gå som de ville i skogen og hun kunne plukke markjordbær og drømme seg litt bort.
Når jeg forteller barnebarna om min farmors liv, blir det helt skrekkslagne over hvordan de hadde det. Men farmor hadde det faktisk godt. Hun hadde snille foreldre, morsomme søsken, alltid mat på bordet og en god seng å sove i. Det hadde ikke alle på den tiden. Jeg tror det noen ganger er lurt å tenke seg tilbake. Når vi gjør det, blir vi veldig takknemlige over hva vi har i dag.
Ja, tenk at jeg var det i dag tidlig, grinete! Jeg har hatt stiv nakke i noen dager og våknet med samme vondta. Ute var det grått, trist og bare 10 grader. Jeg søla på den rene genseren min da jeg spiste frokost og ikke var det kaffe igjen etter mannen hadde gått. Tenk at jeg måtte koke ny kaffe helt selv da. Skogen var full av vanndråper i regnet og jeg hadde ikke lyst til å gå ut å bli klissvåt heller. Men jeg kledde på meg og gikk avsted likevel. Naturen er den beste medisin for meg når jeg er i det humøret.
Klokka var bare halv åtte, men det var jo lyst. Jeg fulgte skogsveien et stykke, før jeg tok av, og gikk inn under tunge gamle grantrær. Bakken er aldri så myk som der, fuglene sang sin morgensang og det regnet ikke stort ned til meg der jeg sto, for trekronene tok imot.
Men jeg hadde med paraplyen også, så jeg kunne snurre med den der jeg gikk og høre lyden av vanndråper som hoppet, trillet og spratt. Humøret steg mange hakk og jeg glemte litt vekk både nakkevondt og bedrøveligheter. Nei, alle dager er ikke like fine for meg heller, men jeg forsøker å legge opp til positive tanker likevel. Ja, jeg ble våt, fjellstøvlene har blitt for gamle, så de trakk vann, jeg ble sliten av å virre rundt der inne på skogen på leting etter nye fotomotiv, men jeg ble også glad.
Glad for at nakken snart er fin igjen, og at jeg er frisk, kan gå ut når jeg vil, løpe på gamle skogsveier, snike på rådyrene, finne gjettegryter og se på myggen i edderkoppens nett og vite at det er mat til nyklekte fuglunger. Da er det god å bare være til. Det er lykke. Hvem kan fortsette å være grinte da? Ikke jeg i hvert fall! Nå er det bare å ta nye tak og se framover mot sommersol og varme!