NISSEJOBB, del 8
I gangen hos Magda sto det en fin gammel krakk med en krukke med furubar. Der hang det små røde kuler og det var festet en lyslenke på kvistene. Hun så overrasket på Magda. Kulene var utblåste røde egg! Stjernen i toppen fortalte Magda at hun hadde laget da hun var liten.
“Jeg liker å ta vare på ting skjønner du, og det glasset der, det hadde vi hermetiske plommer i hver høst. Nå er det bare til pynt.”
I den lille stua lyste det fint fra juletreet. Magda forklarte at det ikke skulle pyntes før lille julaften.
«Jeg er av den gamle sorten jeg vet du. Men jeg tenkte det var fint med litt ekstra lys i vintermørket. Et sånt kunstig tre drysser jo ikke, som et ekte tre vil, etter noen uker inne i varmen. Men jeg vet ikke jeg? Hva synes du?»
Litt senere satt June fint på skinnfellen ved peiser og holdt rundt et vakkert julekrus med kakao. Ordene bare rant ut av henne om mamma og pynten hjemme, om flyttingen, om det å være liten og redd og savne det som var.
«Du er bare sju år og så savner du det som var? Ja, jeg også savner det. Det er jo så stille om dagen. Jeg skal snart flytte ned i byen, bare den leiligheten min blir klar. Jeg tror deres leilighet ligger rett ovenfor min. Det skal bli koselig å se dere der, og andre mennesker.
Så fint du ville bli med inn. Vi har nok mye å prate om. Men du får nok komme igjen en annen dag. Jeg får snart besøk, og jeg vet at din mamma venter på deg nå. Du bør nok si ifra når du går hit en annen dag. Hjertelig velkommen tilbake. Jeg gleder meg allerede. Da kan vi steke vafler og snakke om gamle dager.»
De vinket til hverandre, og så gikk June hjemover i snøen.
Imens hadde nissen tittet forsiktig inn av vinduet i Junes hjem. Der så han Undis holde på.
Hun flyttet på en stol, prøvde gardiner, rettet på en duk, dyttet til en pute og sånn holdt hun på. På benken sto det en stor brøddeig til esing under et rødrutete håndkle. Jenta var da flink også. Innimellom tørket hun øynene mens hun ryddet. Merkelig, tenkte nissen. Det var ikke bare June som var lei seg om dagen?
Fortsetter HER……
NISSEJOBB, del 7
Anskar tenkte seg om og tok turen innom vedskjulet hos Magda først. Han måtte hugge litt ved henne. Nå som Sjur hadde vondt i benet, kom vel neppe han denne kvelden? Han jobbet seg fort gjennom en haug med kubber. Plutselig hørte han et vilt skrik.
Magda hadde bestemt seg for å hente inn litt ved selv. Hun gikk ut i gangen, tok på jakka og tredde bena ned i støvlene. Så hylskrek hun i det hun åpnet døra. Fort fikk hun bena ut av støvlene og sto der i snøen i bare sokkene.
June hørte skriket, tittet forskrekket fram og stirret på damen. Ei mus danset og pilte mellom bena på henne, før den forsvant i snøen.
De sto der og så på hverandre med åpen munn. Så begynte Magda å le. June lo usikkert hun også.
Nissen lo så han sto krokete av latter. Dette var da det morsomste han hadde sett på lenge. De to klarte seg visst selv nå, og han kunne gå og hviske noen kloke ord i ørene til rampegutter, og til moren til June.
Magda vinket June til seg og smilte.
«Hvem er du lille venn? Skremte jeg deg? Jeg hadde en mus i støvelen og gjett om vi skremte hverandre. Ja, musa og meg. Jeg håper ikke jeg skremte deg?»
June smilte forsiktig og neide.
«Jeg er June og jeg bor der borte!» Hun pekte hjemover og neide igjen.
«For en høflig pike da. Du er datteren til Undis du da. Jeg kjente bestemoren din. Vi var venner da vi var små. Jeg hadde tenkt meg bort til dere en dag. Dere flyttet jo inn her for en stund siden, og har vel kommet i orden nå? Blir du med og henter litt ved? Du kan vel hjelpe meg du?»
Snart hadde de begge favnen full av tørr ved fra skjulet, og June takket glad ja til å bli med inn.
Fortsetter HER….
Helse, støv på hjernen
NISSEJOBB, del 6
6
June sukket og tørket øynene enda en gang. Visst hadde de juletre hjemme allerede. Dette var første året mamma hadde pyntet til første desember. Treet, var kjempehøyt, kunstig, hvitt og pyntet allerede med den dyreste pynten mor kunne finne. Nåde om hun rørte ved noe av det. Huset var dekorert som i en eksklusiv katalog. Ingen dorullnisser, minner fra gamledager eller fra hennes oppvekst. Sånne hverdagslige ting passet ikke inn hos dem. Under treet lå gavene pakket inn med de vakreste merkelapper, papir og bånd. Hun hadde ønsket seg nytt vintertøy, og det fikk hun sikkert. Men kunne hun bruke det til å gå i skogen med? Det var nok beregnet til å trippe rundt med på et eller annet høyfjellshotell i nyttårshelga. Hun ville heller gå på ski i marka med Sjur. Han var så snill, mye snillere enn Gunnar som bodde nede i bakke. Sjur og hun kunne snike seg inn på rådyrene og kanskje få se en hare hoppe i nysnøen.
Så rar mamma hadde blitt? Hun var ikke sånn i fjor. Da hadde de tatt fram det de hadde, samlet det på bordet og bestemt hvor alt skulle få stå i julen. Nå var det bare nye ting overalt. June savnet det vesle, gamle lille huset, selv om det var fint der de bodde nå også. I det lille huset hadde det vært lavt under taket, og de hadde hatt det så lunt og koselig. Men så flyttet de hit da, i høst, mens de ventet på en leilighet som skulle bli klar neste år. Leilighet? Hun ville ikke flytte dit. Da var det bedre å bo der de nå var.
Mamma som alltid hadde sagt at de skulle holde på tradisjonene. Tradisjoner. Et rart ord, men det betydde visst at de skulle pynte juletreet på lille julaften, eller noe sånt? Hun savnet den gamle pynten, de slitte figurene og julekrybben etter oldemor. Heldigvis hadde ikke mamma kastet noe av det. Da June hadde protestert, hadde hun pakket alt ned i flere, store esker på loftet og skrevet navnet hennes på dem. Det føltes trygt at det lå der og ventet på at hun skulle bli voksen en gang. Men det var lenge til det…..
Nissen Anskar sukket der han sto som usynlig nede ved den grå låven. Jenta hadde det ikke så bra, enda hun hadde alt! Merkelig at ikke moren hennes så det? Ungen var usikker og lei seg. Han rettet seg opp og gikk med bestemte skritt til Junes hus.
Fortsetter HER……
Gammelt hus.
NISSEJOBB, del 3
Det var ingen annen råd enn å ta gutten på ryggen og bære han hjem. Tung var han ikke, så det gikk fint. Han spurte hvor gammel han var. Sjur svarte som sant var at han ville bli åtte på julaften.
Nissen hjalp gutten ned på trappa foran huset der han bodde og tørket svetten av pannen. Det var ikke bra å være så nærme hus og mennesker, uten at han var usynlig. Han så seg usikkert omkring.
«Jeg må gjøre meg usynlig igjen. Ingen skal jo se meg annet enn på julaften. Du kommer til å se meg likevel da, fordi vi er venner.»
«Du er nissen? Er det mulig å være så heldig som meg? Tenk hva de andre i klassen kommer til å si når de får vite at jeg ble reddet av selve nissen!»
«Du må ikke si det var nissen. Ingen skal jo vite at jeg er her.»
«Men jeg kan da ikke lyve heller?»
«Nei, det skal du jo ikke. Å lyve er ikke pent. Jeg kan være synlig for deg, og du kan si det var nissen som hjalp deg. Ingen vil tro det likevel. De vil bare tenke at du slo hodet ditt i fallet, så du ikke husker rett.
Men jeg er hemmelig. Nå vet du at jeg er her. Når vi ses, kan vi hilse på hverandre. For jeg kan godt gjøre meg synlig for din skyld. Barn kan oppleve så mye mer enn hva de voksne kan, for de voksne har liksom mistet fantasien sin de. Dumt, men de har det i hodet sitt de også, om de bare leter!»
Gutten bøyde hodet og sukket tungt.
«Det hadde vært så fint å si at jeg har vært sammen med deg. Kanskje jeg da fikk gå i fred? Men de dytter meg vel bare utfor et annet sted snart tenker jeg. For denne utfordringen klarte jeg ikke. Jeg hoppet ikke en meter en gang, men falt lenge får hoppkanten.»
«Hva sa du? Ble du dyttet? Det er jo farlig det. Hvor er de ungene nå da? Var det ingen som stoppet for å se hvordan det gikk med deg? Det der er vel ikke dine venner?»
Fortsetter HER…..
Jeg vant!!!!
På igjen….
NISSEJOBB, del 2
I steinrøysa, nederst i bakkefallet, lå en liten gutt. Skiene var brukket og det så ut som om det var andre ting som var brukket også. Gutten skrek, jamret og hylte. Han holdt hånden på kneet og jamret seg igjen. Hva i alle dager gjorde han der nede? Dette var da ingen god skibakke? Nissen hadde ikke annet valg enn å hjelpe til. Magda hadde gått inn igjen, og den vesle jenta June var vekk. Her var det ingen andre som kunne bidra. Han gjorde seg synlig, for han ville ikke skremme vettet av guttunge.
Nissen Anskar hadde fått et helt annet oppdrag av Kong Vinter for desember, som krevde sitt. Men nå hadde han ikke noe valg. Barnet måtte hjelpes, og det fort. Han dro med seg kjelen et stykke, før han satt den fra seg og vrengte den røde lua så den ble grå. Så gikk han med bestemte skritt mot gutten. Nå var han synlig.
«Hei du småen. Hva har skjedd? Er du like hel? Det var da litt av et svalestup du må ha gjort. Den bakken er jo så bratt. Rett under snøen er det mengder av steiner. Jeg tror du har hatt englevakt jeg gutt! Hva heter du da?»
Han jamret seg litt til og stirret forundret på mannen. Skjegget hans var langt og nesten hvitt. Klærne han hadde på seg, var ikke sånne som de voksne han kjente gikk med? Men øynene så snille ut. Ikke hadde han noe valg heller, enn å ta imot hjelp. Nå var skiene brukket, og hvordan skulle han komme seg hjem gjennom snøkavet?
«Jeg er Sjur og du må jo være nissen? Det kan være det samme hvem du er, for jeg trenger hjelp. Se på de skiene da. Ikke det at de var så fine fra før heller, men de fungerte da, før jeg kjørte ned her. Jeg ønsker meg nye ski til jul, for disse var altfor korte. Det var kanskje derfor det gikk galt?»
Anskar undersøkte kneet hans og fant ut at benet ikke var brukket. Han løsnet bindingene på skiene og løftet gutten forsiktig opp.
«Klarer du å stå på benet ditt da?»
Men det gikk ikke. Han skrek til, og sank sammen.
Fortsetter HER