Hva skjedde? To bokser? Jepp, en med de moderne der muffinsformene falt av, og en med de gammeldagse. Hvilken boks tror du det blir spist mest av????? Hvem likte hva? De til venstre er den vanlige, og der gikk det unna i dag. Den til høyre får jeg nok for meg selv. Jeg likte det!!!!Her smeltet jeg en halv plate sjokolade med appelsin og havsalt, og en halv plate Walthers mandelsjokolade. Så rørte jeg inn Japansk ris og det ble snadder, for meg!
Julle bukket lett til henne og lo.
«Har du vært bortom Sjur eller? Naboen vår, Magda, skulle se etter han for meg. Han er ikke helt i form, for han falt på skituren med gutta. Benet hans er vondt, og skiene var brukket. Han fablet om at nissen hadde hjulpet han?»
Han så på Undis.
«Unger vet du. Ja, jeg er faren til Sjur. Men det vet du vel? Barna våre går jo på samme skole. Vi flyttet hit i høst. Før bodde vi nede i bygda skjønner du, men min onkel trengte hjelp med gården. Det er ikke så lett å klare alt alene da han måtte operere kneet sitt. Han har jo god plass, så vi fikk vårt eget hjem i kårboligen. Jeg er snekker og kan jobbe hvor som helst fra, med fiksing av hus, bygging og annet. Lett som en plett.
Når Sjur ikke orker å gå etter juletre en gang, er han ikke helt seg selv. Det er jo snart jul, så det er kanskje ikke umulig at nissen er her og passer på eller?»
Han smilte til June og hun lo med han. Julle satte seg ned på huk og fortsatte.
«I dag skal jeg hente juletrær til noen venner, og et stort et som skal stå foran huset nede på gården. Jeg må ha to tynne trær ved låvebroa også, det skal jo opp fuglenek snart. Kanskje dere to vil være med? Eller venter dere på far kanskje?»
June smilte.
«Far? Du mener en pappa da? Nei, vi har ikke noe sånt vi. Mamma er både mamma og pappa selv. Men jeg ønsker meg en pappa. Det hadde vært fint. Men mamma sier at jeg ikke får vite noe om det før jeg er voksen. Så dumt! Jeg skulle vært voksen snart!»
Undis hysjet på henne. «Nei, ingen far ventes hjem fra jobb, som sant er. Vi har klart oss selv hele tiden vi. Alenemor, med aleneansvar.»
Julle klappet June på hodet og lo.
«Min onkel eier skogen her oppe og jeg får ta med juletrær til alle jeg kjenner om jeg vil. Blir dere med?»
June maste om å få være med, og Undis takket ja. De trengte virkelig et ekte tre i stua, tenkte hun. Det hvite kvistkvastet i plast skulle vekk, og det fort. Raskt kledde hun seg.
Innover skogstien vandret de etter hverandre. Snøen dalte ned og det var så vakkert. Julle gikk først og tråkket fin vei med de store bena sine, så kom Undis og til slutt June.
Nissen fulgte med og smilte. Nå var det hyggelige ting på gang for mor og datter. Han kunne trygt gå av sted til sine andre oppgaver.
Fortsetter HER…..
Han hadde ikke noe annet valg enn å utvide musehuset. Mer plass måtte til, om hun skulle orden. Men først måtte han fikse lysene på treet. Han hadde da stor erfaring med det elektriske, så det gikk fint. Han ante ikke hvor mange ledninger han hadde gnagd over og koblet til i sin tid som mus. Snart lyste det fint fra treet, og hun smilte igjen. Det var ingen annen råd enn å slepe juletreet inn i neste rom og få orden på kontoret.
10
Han smilte da han så huset. Det var for han som et barndommens eventyr. Her bodde det sikkert noen trivelige mennesker nå. Han så det bevege seg innenfor vinduet. Skulle han våge? Det hadde vært artig å se huset inni igjen.
Undis skvatt til, da det banket på. Hun åpnet døra på gløtt. Der sto det en blid mann med en øks i hånda? Han virket ikke skremmende, selv om han bar på det skarpe redskapet.
«Hei du. Unnskyld. Skremte jeg deg? Jeg skal av sted for å hugge et juletre i skogen, her oppe. Dette huset er så koselig at jeg bare måtte spørre om å få se det innvendig. En gang bodde bestefaren min her skjønner du. Jeg drømmer om å få meg noe lignende en gang. Onkelen min eier det nå, og det er alt for dyrt å kjøpe ut for meg. Skal du kjøpe det kanskje?»
Ordene bare trillet ut av han. Han ble helt satt ut av den vakre jenta.
«Jeg heter Julle. Egentlig Julian da, men det er det ingen som kaller meg lenger. Julle, for jul og glede!»
Han bukket dypt og la fra seg øksa på trappa.
Undis rygget litt tilbake. «Kastet du snøball på ruten min?» Han ristet på hodet og så forundret på henne. «Nei, slett ikke. Sånt gjør man vel ikke som voksen?»
Hun slapp han inn, for han virket både oppriktig og ærlig. Han snuste liksom inn luften og smilte.
«Her lukter det et hjem kjenner jeg. Ferskt brød? Akkurat som da besteforeldrene mine bodde her. Så fint!»
Undis unnskyldte seg og skyndet seg ut i kjøkkenet. Brødene hadde hun helt glemt. Men de så fine ut da hun forsiktig løftet de ut av ovnen og over på rista på benken. Julle sto i døra og tenkte. For ei dame. Men hun hadde vel både mann og barn, så vakker og driftig som hun var. Han lot henne gjøre seg klar, samtidig som han sto stille og så omkring i kjøkkenet. Hva drev hun med? Nettbutikk kanskje? Bordet sto fullt av de flotteste ting, tett i tett. På gulver sto det esker med silkepapir og bobleplast. Hun begynte å le da han spurte.
«Nettbutikk? Ja, det var vel det jeg burde åpne nå. For salg. Jeg har kjøpt så mye saker og ting at jeg nesten drukner i det. Hva jeg tenkte vet jeg ikke, men dette må jeg forsøke å levere tilbake. Her går det ikke med alt dette nymoderne greiene. Huset har liksom sjel, og sier at det vil ha det som før.
Jeg har brukt så mye penger på møbler, pynt og stas. Nå før advent har jeg kjøpt alt for mye dilldall. Hva skal jeg med det? Disse tingene eier liksom meg. Ikke et minne har de sakene med seg. De bare er der, i passende form og farger, som jeg har sett andre ha. Men det er ikke meg, eller ungen min? Jeg må innrømme for seg selv at det ikke er til glede.» Hun bøyde hodet ned i hendene og stønnet over seg selv. Hva hadde hun gjort?
Da kom June inn av døra.
«Hei mamma. Nå kommer jeg.»
Hun bråstoppet da hun så Julle. Hva gjorde han hos dem?
Fortsetter HER…..
Undis trodde at hun kom til å være lykkelig i månedsvis etter å ha vunnet flere millioner på Lotto. Men nå hadde det gått nesten et år, og hun var tom inni seg. Klart det var enklere å betale regninger og handle inn mat, men det ga visst ikke så mye lykke å ta vekk alt gammelt.
Hun bakte ut brøddeigen, tok seg en kopp kaffe og satte seg oppgitt ned ved kjøkkenbordet mens hun ventet på at brødene skulle ese. Det hadde begynt å snø der ute, men utsikten var som før. Hun hadde forelsket seg i dette huset og hadde fått leie det for en stund. Hun hadde kjøpt leilighet nede i bygda, men den var ikke klar før ut på nyåret en gang. Nå var ventetiden snart over. Men hun trivdes så godt i dette huset! Det var gammelt, med verdighet og stil. Hun hadde begynt å fantasere om hvordan hun kunne pusset det opp og fått det fint, om hun hadde eid det. Men alt kostet. Det var ikke penger til både leilighet og dette huset. Pengene hun hadde igjen, ville ikke rekke til å fikse taket her en gang. For det taket var lekk. Oppe på loftet hadde hun satt ut baljer og bøtter, for og i hvert fall vise at hun brydde seg. Eieren skulle komme innom en av dagene, og hun grudde seg. Når måtte hun ut? Huset skulle selges snart, hadde han sagt på telefonen. Hadde hun bare hatt nok penger igjen, men det hadde hun altså ikke. Kunne hun selge den leiligheten sin, før den var klar tro? Hun grublet over det, dag og natt.
Nissen tenkte. Hva om han hjalp henne litt? Hun kunne trenge en oppmuntring snart. Noe som ville gi henne litt humor og glede. Skulle han gjøre seg synlig for henne? Var det ok tro? Da ville hun bli overrasket da. Hva om han kastet snøball på ruten hennes, så hun så ut først? Det hadde vært festlig vel. Han kunne ikke komme på noe annet. Snøballen dundret i ruten hennes, og så løp han. Han var synlig, og han lo så veldig at han nesten spratt bortover i snøen.
Undis fòr opp og åpnet vinduet for å se hvem det var. Mot skogen løp det en liten tass. Typisk. Unger. Men var det unger? Det kom en kar gående opp mot huset. Var det han som hadde kastet snøball? Hun hørte han plystre muntert.
Fortsetter HER…..
I gangen hos Magda sto det en fin gammel krakk med en krukke med furubar. Der hang det små røde kuler og det var festet en lyslenke på kvistene. Hun så overrasket på Magda. Kulene var utblåste røde egg! Stjernen i toppen fortalte Magda at hun hadde laget da hun var liten.
“Jeg liker å ta vare på ting skjønner du, og det glasset der, det hadde vi hermetiske plommer i hver høst. Nå er det bare til pynt.”
I den lille stua lyste det fint fra juletreet. Magda forklarte at det ikke skulle pyntes før lille julaften.
«Jeg er av den gamle sorten jeg vet du. Men jeg tenkte det var fint med litt ekstra lys i vintermørket. Et sånt kunstig tre drysser jo ikke, som et ekte tre vil, etter noen uker inne i varmen. Men jeg vet ikke jeg? Hva synes du?»
Litt senere satt June fint på skinnfellen ved peiser og holdt rundt et vakkert julekrus med kakao. Ordene bare rant ut av henne om mamma og pynten hjemme, om flyttingen, om det å være liten og redd og savne det som var.
«Du er bare sju år og så savner du det som var? Ja, jeg også savner det. Det er jo så stille om dagen. Jeg skal snart flytte ned i byen, bare den leiligheten min blir klar. Jeg tror deres leilighet ligger rett ovenfor min. Det skal bli koselig å se dere der, og andre mennesker.
Så fint du ville bli med inn. Vi har nok mye å prate om. Men du får nok komme igjen en annen dag. Jeg får snart besøk, og jeg vet at din mamma venter på deg nå. Du bør nok si ifra når du går hit en annen dag. Hjertelig velkommen tilbake. Jeg gleder meg allerede. Da kan vi steke vafler og snakke om gamle dager.»
De vinket til hverandre, og så gikk June hjemover i snøen.
Imens hadde nissen tittet forsiktig inn av vinduet i Junes hjem. Der så han Undis holde på.
Hun flyttet på en stol, prøvde gardiner, rettet på en duk, dyttet til en pute og sånn holdt hun på. På benken sto det en stor brøddeig til esing under et rødrutete håndkle. Jenta var da flink også. Innimellom tørket hun øynene mens hun ryddet. Merkelig, tenkte nissen. Det var ikke bare June som var lei seg om dagen?
Fortsetter HER……
Anskar tenkte seg om og tok turen innom vedskjulet hos Magda først. Han måtte hugge litt ved henne. Nå som Sjur hadde vondt i benet, kom vel neppe han denne kvelden? Han jobbet seg fort gjennom en haug med kubber. Plutselig hørte han et vilt skrik.
Magda hadde bestemt seg for å hente inn litt ved selv. Hun gikk ut i gangen, tok på jakka og tredde bena ned i støvlene. Så hylskrek hun i det hun åpnet døra. Fort fikk hun bena ut av støvlene og sto der i snøen i bare sokkene.
June hørte skriket, tittet forskrekket fram og stirret på damen. Ei mus danset og pilte mellom bena på henne, før den forsvant i snøen.
De sto der og så på hverandre med åpen munn. Så begynte Magda å le. June lo usikkert hun også.
Nissen lo så han sto krokete av latter. Dette var da det morsomste han hadde sett på lenge. De to klarte seg visst selv nå, og han kunne gå og hviske noen kloke ord i ørene til rampegutter, og til moren til June.
Magda vinket June til seg og smilte.
«Hvem er du lille venn? Skremte jeg deg? Jeg hadde en mus i støvelen og gjett om vi skremte hverandre. Ja, musa og meg. Jeg håper ikke jeg skremte deg?»
June smilte forsiktig og neide.
«Jeg er June og jeg bor der borte!» Hun pekte hjemover og neide igjen.
«For en høflig pike da. Du er datteren til Undis du da. Jeg kjente bestemoren din. Vi var venner da vi var små. Jeg hadde tenkt meg bort til dere en dag. Dere flyttet jo inn her for en stund siden, og har vel kommet i orden nå? Blir du med og henter litt ved? Du kan vel hjelpe meg du?»
Snart hadde de begge favnen full av tørr ved fra skjulet, og June takket glad ja til å bli med inn.
Fortsetter HER….
