Dagene går så fort, synes jeg. Ny uke, igjen. Ute har mye av det du ser på bildene smeltet i helga, og på flere av gangveiene er det fint å gå i joggesko nå. Men kommer du ut på grusveiene, så er det pigger som gjelder. Jeg ble den heldige eier av piggsko i uka som var, og det var jammen fint. Mye lettere å gå med, enn brodder.
Hva er tull her tenker du kanskje? Tror du det rådyret stilte seg opp for meg?
Frodiths januarmoro finner du HER!
Hender kan være varme, eller kalde! Kong Vinters fingre er fulle rimfrost og kulde, der de strekker seg etter deg i vinteren. Husk å kle deg godt og bevege deg mye ute i den kalde tiden, for ingen av oss vil sitte fast i disse fingrenes iskalde grep!
Frodiths januarmoro finner du HER!
Frodiths utfordring for januar finner du HER!
Vil du lese HELE årets juleeventyr på en gang, så kan du starte HER. og bla deg framover. Ikke alle kunne jo rekke å lese hver dag i desember, og noen ganger er det fint å lese alt sammenhengende også. Fortsatt god jul til alle!
24
Mari var i perlehumør da alle sette seg til bords for julemiddagen. Hun ville ha ansvaret selv denne kvelden. Neste år fikk andre overta den jobben. Hans reiste seg og leste høytidelig juleevangeliet, før maten kom på bordet. Stearinlys i mengder skinte i rommet. Småjentene hadde fått sløyfer i håret. Kjolene Hedvik hadde sydd var så vakre. Det klirret hyggelig i bestikket. De nypussede messinglysestakene på bordet, skinte så fint. Hun følte seg så takknemlig over å se de andre. Nå hadde hun en stor familie igjen. En familie hun kunne ha masse omsorg for. En ren lykke, tenkte hun og smilte.
Etter maten vasket damene opp ute i kjøkkenet, mens mennene spilte spill med barna. Etter litt gikk Hans av sted og kom tilbake med rød lue og genser. Han forklarte at han hadde fått jobb som hjelpenisse. Fjøsnissen på låven hadde spist så mye av grøten de hadde satt, ut at han hadde sovnet tvert! Ungene ble elleville over å få egne kjelker og av Hedvik fikk de hver sin av hennes dukker. De hadde på seg kåper og hatter. Men da de tok av dem yttertøyet, hadde de fått like kjoler som jentene.
Oda får et heklet sjal av Mari, og Hedvik fikk et par selbuvotter. Ellers var det votter og luer til de andre. Hans fikk sine frierstrømper og han hadde fått klart et smykkeskrin i tre til sin forlovede. Det var ikke mengder av gaver, men det de fikk av hverandre var til nytte. Hedvik og Oda ble enige om at de skulle lære av hverandre. Hedvik kunne lære Oda og sy, og hun kunne lære Hedvik å lage kranser og dekorasjoner. Men Mari smilte og sa at den beste gaven de kunne gi til hverandre og alle andre, var omsorg. Hun reiste seg og kremtet.
«Dette var da en av de fineste julekveldene jeg har hatt på lenge. Men nå vil jeg si dere noe. Fra nyttår av, må Oda og Hedvik gjerne komme å hjelpe til videre. Jeg flytter!!!!»
Alle så på henne med store øyne, men Hans lo.
«Endelig du. Jeg vet jo hvor du flytter jeg. Ingen bekymring. Hun vil det selv, og gleder seg. Nå skal hun tilbake til hjemmet sitt i kårboligen. Ikke fordi jeg vil det, men fordi hun trives så godt der. Takk for all hjelp mor! Men, jeg håper du likevel kommer inn og lager mat til oss en stund til. Når Hedvik overtar, da skal du bli servert!»
Alle pustet lettet ut. Det var ikke noe vondt mellom noen av dem lenger. Hedvik grep hånden til Oda.
«Du skal ha takk. Jeg gjorde meg aldri kjent med noen, for jeg var så redd de skulle spørre om familien min. Jeg hadde jo ingen igjen. Men Astrid viste meg at det går an å være glad i hverandre, uten at man er i slekt. Du og alle dere andre, er min familie nå kjenner jeg.»
Juletreet lyste og barna danset rundt med dukkene. Etter gaveutdelingen samlet de seg for å gå rundt juletreet. For første gang på lenge var de mange nok til å danne en hel ring rundt treet.
Freden senker seg over gården. Mari kjente at hun kan puste ut og smile. Ryggen var slett ikke så vond lenger.
Da nissen litt senere hadde våknet igjen, tittet han inn av vinduet i hovedhuset. Storfamilien hygget seg i lyset fra stearinlys, parafinlamper og et skinnende juletre. Utelampen med strøm lyste opp gården, og nordlyset flammet over skogen mot nord. Det var julenatt med høytid, og han kunne trygt gå tilbake til låven og slappe av. Desembermåneden hadde gått fint i år. Han hadde passet hus og dyr, men menneskene hadde vist hverandre omsorg i massevis, så han trengte ikke bekymre seg for året som skulle komme. Sammen ville de være sterke til å møte både medgang og motgang. Han svingte med luen, bukket og ropte ut i natten.
«God jul til alle.
Kirkeklokkene vil snart til midnattsmesse kalle,
til julenatt og ettertanke,
og varme hjerter vil banke.
Vis omsorg for liten og stor.
Må freden senke seg over vår jord…..!
SLUTT
Tusen takk til alle som har fulgt dette årets adventshistorie, som var fra min fantasigård. Må julen bringe dere glade dager og hygge. Vis omsorg for hverandre. Juleklem fra meg.
23
Hedvik var litt urolig for hva Oda ville mene, men hun hadde funnet ut, at hun bare måtte gjøre dette.
«Håper at du ikke føler jeg er for påtrengende? Men jeg hørte du sa til Mari at barnas klær begynte å bli for små. Jeg har laget det selv, for jeg hadde disse fine tekstilene liggende. Mønster til store og små arvet jeg etter min tante Olga. Hun lærte meg faktisk å sy. Jeg har siden sydd alle mine klær selv. Jeg kunne vel vært sydame kanskje?»
Oda knyttet forsiktig opp sløyfebåndene på den første pakken. Der lå to nydelige, hvite forklær med kapper over skuldrene og rysjer nederst, en til Inger og en til Astrid. Hun ble så glad at tårene trillet. Litt usikker pakket hun ut den andre pakken. Der var det to røde fløyelskjoler med sløyfebånd i livet. Hun fikk først ikke fram et ord til takk, men gråt så hun ristet.
«Har du laget dette til dem? Jeg fatter det ikke. Du har et stort hjerte du. Hjertelig takk for en sånn omsorg. Nå har de festklær til i kveld.»
Hedvik smilte og forklarte at forklærne kunne de ha på når de skulle spise, så kanskje kjolene holdt seg rene hele julehøytiden.
Astrid og Inger sto der tett sammen, neide og så på de voksne. Så fine kjoler hadde de aldri hatt. Hedvik sa de måtte prøve de på, for å være sikre. Oda trakk av dem de trange seleskjørtene og smatt kjolene over hodene på dem. Der sto de to som små prinsesser og smilte. Så fikk de på forklærne og de følte seg enda finere. De danset rundt på gulvet og de to damene så på hverandre i glede. Kjolene passet perfekt.
Etterpå ble Astrid med Hedvik hjem. Dagen ville bli lang for de små, og Inger skulle få sove en stund.
Det ble en travel formiddag for dem, og tiden gikk fort da. Ole kom innom for å bære mer ved inn. Han hadde tatt sparken til Mari, og han fulgte Astrid hjem etterpå. De sang julesanger sammen på veien og Oda hørte dem da de kom.
Inger hadde våknet og hun ville også ut. Ole tok med begge på sparken, og lovet å komme tilbake med dem ganske snart. De skulle sette ut grøt til nissen, for det var tid for det nå.
På låven var det stille da de tre gikk etter hverandre opp låvebroa. Ole bar en stor bolle med sleiv. Inger hadde insistert på at det måtte være med noen små skåler til nissebarna også, så det bar de to jentene med seg. Det hadde begynt å mørkne litt, og inne på låven var det dunkelt lys. I høyet lå det et par votter og en islender, pluss en rød lue. Ungene stoppet forskrekket opp og ville gå ut igjen. De var litt redd for å møte nissen. Men Ole forklarte at nissen var like redd som dem, og han mente at han hadde gjemt seg. Så satte de ned grøten og tittet nysgjerrig rundt seg, før de gikk ut igjen.
En time senere var alle, unntatt Hans, på plass i kirken for gudstjeneste. Han måtte sørge for fjøsstellet, selv om det var julekveld. Den lille grenda og gårdene rundt var samlet. Mari var så stolt. For første gang på mange år var kirkebenken som hørte til gården full av barn og voksne. Hun kjente freden senket seg og gledet seg til fortsettelsen av julekvelden og livet.
Da de litt senere gikk hjem til gården, hørte de klokkene fra kirken ringe jula inn. Mari sakket litt etter, stanset og lyttet. Hun trengte å svelge ned en tanke av vemod, minner og tanker. Så rettet hun seg opp og gikk julekvelden i møte…….
Avsluttes i morgen HER……
