Dette ble morsomt til pynt sammen med furukvister og kongler.
Adventskalender 2021, Ett ord, del 17
ENGEL
I dag var ordet det, engel. Inga tenkte at Emma var som en engel, en juleengel. Tenk at det var hun som sto på utsiden i går og vinket med et flagg. For en overraskelse. Inga hadde aldri følt seg så satt pris på noen gang. Inn stormet jente og klemte henne hardt. Hun hadde kommet rett til henne fra toget, lagt brevene i postkassa og ringt Even så han leverte brevene med en gang. Han hadde nesten forsnakket seg da han sa han kjente skrifta, men det hadde gått bra.
«Du er en engel sier vi ofte, og med det mener vi godhet og omsorg. Finnes det engler? Jeg tror det, at jeg har en engel som følger med meg og passer på at jeg klarer meg, selv om dagene er vanskelige.
Jeg skrev dikt om det en gang.
AFTENBØNN
En engel følger deg på din vei.
Passer deg når dagen er lei.
Gleder seg med deg og ler,
smiler når du ber.
Gud har mange engler små,
som alltid med deg vil gå.
Kjenn etter vind som stryker ditt kinn,
merk deg trøstende ord i sjel og sinn.
Legg deg trygt til å hvile
og Guds engler vil til deg smile.»
Emma hadde vært innom i dag også, men hun hadde husket å sende et ord likevel. De hadde drukket kakao med krem, ledd og smilt sammen. Emma hadde klart den eksamenen hun hadde grudd seg mest til, og da var det hjem til juleferie. Hun kunne fint lese videre hjemme også, så helt fri hadde hun ikke.
Even og Emma hadde sagt at hun skulle være med på tur i ettermiddag. Hun lurte på om de skulle gå på skøyter? Men det hadde jo snødd i massevis, så alle vann var del dekket med det hvite? Men på tur skulle de visst.
Litt senere kom de og hentet henne. De var godt kledd som henne, og de gikk sammen ned til gården der Even leide hybel. Utenfor det store vinduet lagde de engler i snøen. Inga undret seg litt, for hva ville eierne si, men de unge bare lo og sa det ville bli til glede. Hun kravlet forsiktig ned hun også, og viftet i vei.
Akkurat i det Inga reiste seg opp og børstet av seg snøen, kom Dag. Han smilte og ba dem med bort til en vakker uteplass. Der var det tent bålpanne og mengder av lykter. I treet over dem hang det julekuler som glitret. På krakkene var det varme skinn og det lå puter og pledd til alle. Han bukket og serverte gløgg. Over bålet lå det varme pølser og karbonader på en rist.
«Bor du her?» stotret hun fram.
Han smilte og nikket. «Klart det. Nå er det mitt og det er jeg glad for. Jeg tror livet mitt heretter blir annerledes, men jeg kjente at tiden min i politiet var over. Jeg tror jeg skal bli godt å bruke dagene på denne gården.»
Inga satt der som et spørsmålstegn følte hun, men hun sa ikke mer. Etter at de hadde spist, ba Dag med alle inn. Han bukket pent til damene.
«Velkommen får dere være i vårt hjem. Her bor altså Even og jeg. Jeg håper dere vil hjelpe oss å pynte juletreet i stua etterpå.»
Inga stoppet opp. «Så Even leier av deg han da? Det har han ikke fortalt.»
Adventskalender 2021, Ett ord, del 16
SMAK
Even skiftet på senga i dag. Utenfor vinduet vaiet rent sengetøy på snora. Han var et funn den gutten, tenkte Inga. Det var lett å lære han nye ting, og han var nøyaktig og flink. Det var nesten trist at hun egentlig ikke trengte hjelp lenger. Krykkene sto i gangen nå, og hun brukte de ikke. Benet var nesten som før, og det ble bedre og bedre for hver dag. Hun tenkte litt før hun skrev i dag. Det hadde skjedd så mye rart, at hun følte at hun var litt utenfor sin smak av hvordan hun ville ha det!
«Smak ja, det er så mangt det. Legg et sukkertøy på tunga og smatt forsiktig på det. Kjenn hvordan smaken fordeler seg i munnene. Ikke tygg og svelg ned alt med en gang. Ta deg tid til å kjenne etter hva du spiser.
Alle har vi vel forskjellig smak. Noen liker søtt og andre salt, noen vil ha surt og andre bittert. Det er smak og behag med det meste. Noen ganger er det vanskelig å vende seg til nye smaker. Det kan ta tid å like det, men det går fint å trene. Ingen har sagt at man må like en ting med en gang. Ingen har sagt, at man må like alt.»
Nå var det ikke mange dagene til julekveld og hun gledet seg. Hun visste at hun slett ikke skulle sitte alene på den kvelden i år. Dag hadde bedt henne på middag. Even skulle visst også komme? Hvorfor skulle ikke han hjem til jul? Hun hadde spurt han forsiktig, men svaret var at han hørte da til her? Det var vanskelig å få mer ut av han. Hadde han ikke familie han likte å være sammen med tro? Han hadde nevn Emma og bestefaren sin, men det var visst Emma som var viktig.
«Jeg vil jo være sammen med henne litt, når hun kommer hjem. Foreldrene hennes har jammen bedt meg til dem på kaffe, på lille julaften. Spennende! Tror du hun liker meg litt?»
Han hadde rødmet og smilt, før han gikk av sted etter posten. Ikke lenge etter sto han der med flere brev i hånden.
«Her skal jeg si deg du har fått post! Alle brev er merket med et nummer? I alle dager, den skrifta kjenner jeg da?»
Inga så undrende på han. «Kjenner du den skrifta? Det er jo fra Emma dette. Det ser jeg da godt, men hvordan kjenner du skriften hennes?» Han rødmet igjen og stotret om at han hadde sett handlelisten hun skrev for Inga sist.
Inga tok med seg brevbunken og satte seg inn i stua, mens Even tok oppvasken ute i kjøkkenet. Det først brevet inneholdt bare ett ord! «Overraskelse» sto det! Hun hadde skrevet ordet med en kalligrafipenn. Det var som et broderi med sirlige kruseduller utover arket. Nederst sto det, «hilsen Emma». Brev nummer to var lignende. Der sto ordet «gledesspreder». Hvert brev inneholdt bare ett ord og det var seks brev hun hadde sendt samtidig. «Gladideg, julebesøk, eventyr» var de andre ordene. Alt var vakkert skrevet ned på ark som var pyntet til fingerspissene med krusseduller. Det siste brevet ba henne se ut av vinduet. «SE UT» sto det, med store bokstaver. Ja, automatisk gjorde hun det. Hun reiste seg brått og stirret. Hva var dette. Der ute sto det et flagg og vaiet?
Engler daler ned.
Adventskalender 2021, Ett ord, del 15
FANTASI
«Å ha fantasi er en gave. Ta med deg en nisse ut og lag et julekort til deg selv, meg eller andre. Bruk fantasien til å skrive et lite juleeventyr.»
Hun bet litt på blyanten og tok seg en slurk kaffe. Kvelden før hadde vært så interessant og spennende. Da det banket på døra, hadde hun blitt så redd at hun hadde løpt inn i armene på Even som for å søke beskyttelse. Så godt han var der da! Hun var sikker på at det nok en gang var Johan som kom. Even hadde ropt ut og spurt hvem det var. Det ble helt stille der ute en lang stund. Hun kjente at hun kunne puste igjen, og gråt av glede, da Dag forsiktig svarte at det bare var han. De slapp han inn og fikk forklart det som hadde skjedd. Dag tok av seg lua og dro hånden gjennom håret.
«Dette burde jeg vel ha sagt før. Jeg er faktisk utdannet politi og har jobbet med det i mange år, før jeg tok den drosjeløyva. Jeg kan ikke si så mye om saken, men Johan ble akkurat nå arrestert. Bilen han kjører omkring med, er ikke hans. Han har ikke råd til en flott Porsche. Så mye kan jeg si deg. Det er sant at vi kjenner hverandre fra ungdommen. Vi gikk på skole sammen. Han var ikke god den gangen heller. I fantasien trodde han, og tror visst fortsatt, at han eier alt som kommer i hans vei.»
Han smilte oppgitt og ristet på hodet.
«Så trist at du skulle oppleve dette Inga, men du er trygg nå. Han var ganske så spak etter praten vår. Jeg sa at jeg skulle være der for deg. Får jeg det? For du er vel ikke så interessert i Even, som Johan fortalte meg?»
Inga begynte å le igjen, og denne gangen fikk Dag også føle seg inkludert i latteren. Hun lo så tårene trillet og klemte først Even, og så Dag, før hun satte på kaffen og dekket bordet.
«Jeg velger meg Even som en sønn, og deg som en venn jeg Dag!» De to mennene så på hverandre og blunket.
Kvelden ble sen inne mennene gikk av sted og hun fikk låst døra for natten. Hun så ut av vinduet og sukket. I dag fikk hun ikke til å skrive stort i boka. Så det ble mest tegninger og kruseduller rundt teksten. Men sånn var det bare. Hun følte at hun hadde så mye å tenke på, men noen ord til ble det, før hun slukket lyset og gikk til sengs.
«Fantasi kan jammen være farlig også. Om man går så inn i fantasien at man tror man kan alt, vet alt og har lov til alt. Det gjelder alltid å finne balanse i livet.»
Utenfor kom reven igjen nær huset. Denne gangen spiste den opp alle brødbitene fra dagen før og følte seg mett og lykkelig, før den ruslet tilbake til skogen.
Min tur!
Adventskalender 2021, Ett ord, del 14
DRØM
Hun begynte å skrive før hun spiste frokost, for det ordet «drøm» fikk fram så mange tanker. Fort gikk hun først ut og matet småfuglene, før hun satte i gang med vindusvasken. Etterpå satte hun seg smilende ned med boka og skrev på.
«Jeg har en drøm om grønne gressganger, bølgende blomsterenger, blå himmel, solskinn eller stjernehimmel, snille, vennlige mennesker og gode øyeblikk.»
Men der var det plutselig en lyd som vekket hennes oppmerksomhet. Hun hinket seg til vinduet. Der ute sto Johan og festet et kornnek i den store bjørka. Hun rakk ikke å låse døra, før han buste inn.
«Hei på deg. Jeg vet jo du har savnet meg. Her er jeg. Bare vent til jeg får vist deg den nye bilen min. Du kommer til å elske den. Vi kan kjøre en tur med det samme om du vil.»
Hun smilte oppgitt og ba han gå. Nå som hun endelig var fri fra han, kjente hun at hun aldri ville tilbake til det som hadde vært mellom dem. Så mange år hun hadde gitt han, og så mange sjanser. Hun hadde vært som forhekset av smilet hans, og det skammet hun seg nesten over. Blind av kjærlighet hadde hun trodd alt han sa, godtatt alle hans sidesprang, rare forklaringer og uærligheter. Hun hadde funnet seg i å ikke ha egne meninger. Men det fikk det være slutt på! Hun var voksen, og jammen hadde hun sitt liv å leve.
«Jeg er ferdig med deg Johan, og ønsker deg alt godt videre. Har du ikke noen flere unge damer å oppvarte nå eller, i og med du kommer hit. Eller er du nok en gang blakk? Jeg klarer meg fint selv jeg. Hver dag vet jeg hva jeg har i banken, jeg vet hva jeg har av mat i huset og jeg vet hva jeg vil. Du er ikke mitt valg lenger. Jeg har forstått at du har det best, om du kan bestemme alt selv. Vårt forhold er over, og du kan bare reise dit du ønsker, uten meg.»
Han latet som om han gråt og gikk ned på kne foran henne.
«Men Inga da. Har du glemt alt jeg gjorde for deg. Jeg vasket bilen din, vi reiste på bilutstillinger og jeg kjøpte alle klærne dine. Se hvordan du er kledd nå! Så ille! De buksene, er ikke videre smarte til din kropp, og hva har du gjort med håret ditt? Det er snart helt gustent! Husk at jeg ba deg ut på middag til jul, hvert år, og du fikk lov til å gå til den rare tanten din også. Hun døde til slutt, og da fikk du mer tid til meg. Enda godt hun hadde noen penger vi fikk arve. Så fint jeg hadde det da, eller jeg mener selvfølgelig, VI hadde det. Har du glemt alt!»
Han holdt hendene foran ansiktet og skikkelig hulket.
Heldigvis kom Even inn i kjøkkenet da. Han la hånden på skulderen hennes og holdt om henne. Da ble det liv i mannen.
«Gamle kjerring, som flyr på barnerov. Han skulle bare vite hvor dum du er.»
Hun begynte å le. «Det er jo du som er litt dum da, når du vil ha dumme meg. Nei, nå får du gå!»
Lyden av stygge ord og tramping ut i gangen forsvant mer og mer. Han lukket ikke døra etter seg, så det gjorde Even. Kornneket ble flekket ned på bakken, og så forsvant han ned til bilen sin nede ved veien.
Hun begynte å le. Huset fyltes av lyden av god, befriende latter! Even lo med henne, og det ville ingen ende ta. Dag som akkurat hadde parkert bilen på utsiden, sto der på trappa og lurte på om han skulle banke på, eller ikke? Hva lo de av? Han kanskje? Hadde Even sagt noe, eller kunne han fortsatt drømme?
Lucia, elleve dager til julaften.
Adventskalender 2021, Ett ord, del 13
Neste morgen ble Inga skikkelig lei seg da hun så ut av vinduet. Treet lå på bakken, og lysene var slukket. Hun kledde på seg og gikk sint ut. Ledningen sto fortsatt i kontakten, men den var klipt i småbiter bortover. Hun ante hvem som hadde gjort det. Det var en som ikke unnet henne ro.
Ordet fra Emma kom samtidig, og det var RYGGSEKK. Det passet fint til stemningen hennes. Hun måtte være forsiktig og ikke skrive mer enn nødvendig, for en bok som denne ville kanskje mange lese siden? Emma skulle ikke vite så mye om hennes tunge «sekk», som hun hadde så vanskelig med å få tømt.
«Min første ryggsekk var rødrutete. Første skoledag var for meg en dag så skummel, men også spennende. Den var full av forventning, i lang tid før. Til jul året før, fikk jeg en ransel, ja det var det vi kalte det, ransel og ikke ryggsekk. Jeg fikk pennal, nytt skaut og vanter. Jeg grudde meg til skolestart, men det ble til glede. Å grue seg eller ha forventning, er bra, da blir man så overrasket når ting blir morsomme. Min skolesekk ble fylt av det jeg fortsatt liker, tegnesaker og blanke ark, lesestoff og massevis av fine minner.
Jeg har hatt mange ryggsekker siden. Men det finnes ryggsekker om er symbol også. Symbol på tunge tanker, misbruk, mobbing, sykdom og tunge byrder. Jeg har visst mye i min sekk som jeg bør rydde vekk. Noe er ikke lett å fjerne, det gjør vondt og godt, det skaper litt redsel og vemod, uro og fortvilelse.
Men greier du å sortere det som skal være i sekken din på livsvandringen, så vinner du fremgang.
Din sekk, må du ta kontroll over. Vil du ha tunge byrder, eller vil du legge vekk og glemme det som du hadde med deg? Selv om man tømmer sekken, så forsvinner det liksom ikke. Men det kan tas med til siden i livet, som en lærdom. Livslærdom.»
Hun så ut av vinduet og ristet oppgitt på hodet over det nedrevne treet og sukket.
Ikke lenge etter banket det på døra, og inn kom Johan. Han strålte av glede og viste henne en diger eske med julelys. Han var fortsatt sjarmerende når han var i det humøret.
«Jeg så at det hadde blitt gjort hærverk hos deg i natt. Ja, de ungdommene blir lett sjalu vet du. Jeg skal passe på deg jeg. Nå fikser jeg det treet fort, og så blir alt bra igjen mellom oss vet du.»
Inga fikk ikke fram et ord. Han gikk ut igjen, og etter en stund hadde han fått på lysene og rette opp treet igjen. Kontakten ble satt i, og treet lyste som før. Hun nesten spratt opp og låste døra. Aldri ville hun ha han inn igjen. Han hadde lurt henne nok før.
Det tok en tid inne han ga seg med å kjefte der ute. Han hamret på døra en stund, før han forsvant nedover veien.
På kvelden banket det på døra igjen. Inga satt der helt skjelven. Men så hørte hun stemmer hun kjente. Forsiktig åpnet hun døra og tittet ut. Der sto Dag og Even med fullt Luciautstyr på seg. Begge hadde stjernegutthatter. I hånden hadde Even en luciakrone som han rakte Inga. «Glad Lucia, eller hva det heter. Vil du være vår Lucia, så kan du kle på deg og bli med oss ut en tur?»
Hun smilte av lettelse over at det var dem, kledde på seg tykke klær og satte batterikronen på hodet. Så gikk de i samlet tropp inn over skogen. De sang Luciasangen høyt og lo.
Kake og pynt.
