FAMILIE
Hun limte inn en tegning og smilte vemodig.
«Vi var fire barn i min familie, og så mor og far. Jeg var den aller yngste. «Atpåklatt og bortskjemt», sa folk. Alle mine er borte nå, og jeg savner dem. Men jeg har tatt til meg andre som min familie. Du blant annet Emma. Jeg er stolt av at du kaller meg tante. Familie er de man er sammen med, og glad i. Man trenger ikke å være i slekt bestandig. Familie er å kjenne tilhørighet og omsorg, kunne si meningen sin, uten at andre blir sinte. Glede seg over andres fremgang, oppmuntre hverandre og gi ros, men også si ifra om det er noe man misliker. Jeg synes du skal tenke på å lage deg en egen minnebok. Når du blir gammel, vil den være verdifull for de som kommer etter deg. Ett ord er ikke mye å skrive hver dag, ett ord og du klarer det. Din bok må være på din måte, akkurat som denne boka har sin stil.»
Hun hadde ønsket seg en ordentlig familie, sin egen familie, men nå var det for sent for barn selv i hvert fall. Hun nærmet seg 55 og sånn var det bare. Det var en glede å ha Emma og Even i livet. De fylte et tomrom….
Hun kledde seg og hinket ut i ettermiddagslyset. Hun likte å få med seg solnedgangene. Krykkene ble med for i snøen var de til god hjelp, men hun burde ikke bruke dem lenger. Sakte liksom humpet hun inn i skogen bak huset. Der nede på veien så hun en mann komme gående. Han var rett i ryggen og hadde capsen litt opp fra pannen. Med bestemte skritt gikk han av sted og så seg rundt. Han hadde en øks over skuldra, sammen med et tau. Hun hadde lyst til å løpe han i møte, men det nyttet ikke i hennes tilstand. Fortsatt var hun for treg i det benet. Det var Dag hun så! Skulle han hente enda flere juletrær tro? Det var hogst av det nede i skogen nå om dagen. Store trær var felt og det lå mange småtrær der også. Hun så han snakket med skogsarbeideren, før han fikk med seg et stort fint tre. Var han et julemenneske som henne?
Ikke lenge etter kom han trekkende med et tre på et par meter. Hun ble overrasket da hun så at han valgte veien opp til henne. Med stort strev haltet hun først fort av sted, for å være ved døra før han kom. Så lett det gikk? For hvert skritt, gikk det bedre. Hun kjente styrken i benet og stoltheten over seg selv i hjertet. Brått tok hun krykkene under armen, og gikk uten, helt alene. Hjertet dunket, og hun kjente det blusset i kinnene. Hva var dette. Var hun plutselig forelsket?
Rødkinnet møtte hun Dag på utsiden av huset. Han var i full gang med å sette opp treet inntil to store bjørketrær som sto der.
«Hei Inga. Hva ser jeg. Du bruker ikke krykkene? Så flott. Jeg hentet et tre du kan ha utenfor vinduet ditt. Har du ikke lys, så kan jeg dra ned å kjøpe en sånn lyslenke i morgen. Det er greit, er det ikke, med litt pynt? Jeg glemte helt å spørre deg. Jeg liker så godt julen selv og tar det visst som en selvfølge at alle andre liker det også!»
Inga smilte og nikket. «Tusen takk. Jeg er visst et skikkelig julemenneske, så dette er perfekt. Jeg har en lyslenke inne. Vent litt, så finner jeg den til deg.»
Etterpå sto de ved siden av hverandre og så på alle lysene. Treet var høyt, så han hadde lagt det ned mens han festet lys helt til topps. Så reiset han det opp og festet det i de andre trærne. Inga frydet seg over resultatet og da det begynte å snø, følte hun at julegleden allerede spredte seg i hjertet.
Før Inga la seg den kvelden tittet hun ut av vinduet og så på treet som lyste, og smilte.
I ly av mørket kom reven litt forsiktig fram. Den ble vitne til det som skjedde med treet litt senere på natten. Skremt sprang den tilbake til skogen, uten å spise.
