Ja, den helsa, den helsa. Om jeg ikke hadde tenkt på den, hadde jeg ikke fått disse bildene. Ikke hadde jeg gått ned i vekt, fått frisk luft og bedre kondis heller. Uten å tenke, kunne alt vært så mye verre. Men jeg ble lei meg over at jeg ikke klarte å få ned blodtrykket med alt jeg har jobbet hardt med de siste par årene. For det gikk ikke. Nå måtte jeg bare godta å spise tabletter for å få orden på dette. Siste sjekk jeg hadde i januar ble jeg sint, men i dag ble jeg trist. Er det sånn å bli eldre? Det nytter liksom ikke samme hva jeg finner på. Men jeg vil ikke ha hjerteinfarkt eller hjerneslag heller, så valget var jo ganske lett. Når blodtrykket stiger, selv om jeg har trent det dobbelte og spiste det minimale, er det ikke annet å gjør. Dette fikset jeg ikke. “Face the fact…..”
Her må jeg fortelle litt da. Jeg fikk stå på Månstenen. Nei, den er ikke fra månen, men det er en stein med konglomerater, rund og fin. Mye artig å se av både rare fotspor, runde stener og rester etter stenhoggerene.
Så var påsken over for denne gang og det er vel bare å pakke ned både egg og kyllinger, harepuser og gule lys. Men jeg har i hvert fall kost meg masse.
Påsken har bydd på alt fra sol og tåke, til snøvær og vinterfølelse, men mest solskinn!
Søta Bror i Smögen kan det med å brenne “påskbrasa” på påskeaften. Ungdommene hadde bygd og snekret dette tårnet i flere dager, og endelig var det klart. Massevis av mennesker hadde samlet seg for å se de klatre opp, helle på tennvæske og tenne det fra toppen av. De klatret litt nedover, og tente en ny del og så brant det plutselig som bare den.
Det ble varmt og lyst av flammene, men så stille. Alle sto der og gledet seg over at lysere tider nå kommer.
Denne dagen går ungene med lighter og brenner ned alt gress mellom fjellknauser og svaberg. Litt rart for oss, men dette er deres tradisjon her. Juletrærne de har spart siden jul kom fram, og de ble brent i et eget bål. Gjett om det gnistret og lyste rundt oss.
Til slutt var det litt fyrverkeri. Mørket kom, og da bega alle seg stille og rolig tilbake til sitt. Ikke noe bråk, ikke noe skrål, men et felleskap av mennesker i våren. Bålet brant hele natten, og det ble holdt vakt for at det ikke skulle skje noe alvorlig.
Det ble nok en skogstur på meg i går ettermiddag. Nydelig vær, men fortsatt nok snø her og der til at jeg kunne lage snømenn. Pluss at salamanderdammen fortsatt var dekket av is. Det er spennende å følge spor når det er mulig. Her hadde et dyr vandret i snorrett linje over isen. Hvem er det?
Jeg svinge av fra den vanlige grusveien og inn under de tunge grantrærne. Sporene fortsatte, og her var de ganske tydelige. Hvem er der ute sammen med meg? Nei, det vet jeg ikke…….
Gamle stier gror fort igjen, om vi ikke bruker dem. Et stykke gikk jeg rett over et jorde, Det er enda lov i noen dager til, før jeg må gå langs skogkanten igjen.
Nok en ukjent sti kom jeg til på andre siden. Flere rådyr møtte meg på denne turen også. På ukjente stier i mose og fjorårsløv, var det lett å snike seg av sted for både meg og dyrene. Noen hadde vært der inne, ryddet, kvistet og hogd til ved. Men i går var skogen stille, bortsett fra hakkespetter som kalte og en og annen svarttrost som sang i kveldsola.
Dette var bildet jeg fikk på andre siden av skogsfeltet. Nei, det er ikke tåke. Jeg var tilbake i sivilisasjonen, og en bil hadde fart av sted på grusveien. Vakkert var det å se på. Så omga stillheten meg igjen og jeg vandret hjemover med mange minner i hjertet.
Nydelig påskevær i begynnelsen av påsken. Helt herlig å gå lange turer og bare nyte fuglesang, duft og bar bakke under føttene. Men litt raske turer må også til, for å få hjertet til å pumpe.
I dag gikk jeg av sted utenom stiene. Men det er fortsatt snø innunder noen av trærne og vann her og der. Men stiene er nesten fine nå. Jeg klatret oppover i bratta, der det var masse stein å bruke som trapp, men det var også vindfall jeg måtte krype over eller under, før jeg kom inn på stien igjen på toppen. Jeg klarte meg fint, det eneste var at jeg begynte å tenke på forfengeligheten da jeg nærmet meg gangstien. Hadde jeg håret fullt av barnåler og småkvist? Var jeg skitten på knærne? Jeg hadde ikke tanker for det da jeg strevde meg oppover i den bakkehellinga, men etterpå? Det var ikke noe å bry seg om fant jeg ut. Jeg hadde ikke vært ute etter bare å gå en trimtur, jeg ville oppleve noe også.
Det fikk jeg. Da jeg listet meg fram på stien mot jordekanten, fikk jeg se rådyret igjen. Ja, det var bare ett, men det holder til der hver eneste dag nå. Får det kalv snart tro? Det blir spennende å følge med utover.
Så fint å høre. Når stærene kommer, er det vår. Det minner meg om våren med snøsmelting, sol som varmer på dagen, strikkegensere og en flue eller to i vinduskarmen da jeg var liten. Stæren hadde rede i et gammelt tre på nabogården. Når de kom på våren, sto jeg ofte under det treet og lyttet til alle de rare lydene en stær kan få fram.
I går så jeg dem for første gang her i år, og det var en like fin følelse i kveldslyset.
Hva er det med hull og dagens mote? De selger olabukser som er verre reparert enn hva jeg noen gang har gjort? Merkelig. Nå er det bare å ta fram de gamle fillete buksene og reparere dem som jeg gjorde da jeg var ti år. Med litt sikksakk hit og litt sikksakk dit, frynser, filler og lapper i forskjellige størrelser blir det visst kult! Men hjelp, hva sånne bukser koster? Burde jeg fikse de jeg har liggende i kjelleren og selge de til høystbydende tro? Jeg husker jeg klipte opp diverse i biter av rester jeg fikk fra det andre som hadde sydd, og lagde forskjellig av det. Jeg hadde en kort, lett boblejakke som hadde 48 små biter som underarm! Resten av jakken var i større biter i alle mulige blåfarger og litt hvitt. Jeg fikk faktisk mye ros for den jakken, og den ble arvet av andre. I dag så jeg en skjørt som var sydd sammen av olabuksestoff i fra forskjellige fargenyanser og tenkte på det.
Ja, jeg gjorde mye sånt i mine tidlige tenår, for vi hadde ikke råd til så mye nytt. Da fikk man fikse det man hadde i skapene, arvet eller fått av andre. Om det var morsomt? Ja, det var gøy å lage, men jeg ble nok sett på som en utfrika hippi mange ganger. Jeg hadde vært så heldig å få flere “bøker” med stoffprøver til herredresser. Jeg satte det sammen til bukse og vest, og brukte det i mange år. Fargene var brune og mørke, men med forskjellige mønster i stoffet. Jeg fikk da noe nytt i hvert fall.
Flere sånne jakker hang det i butikkene i dag. De var i kordfløyel og andre stoffer med påsydde lommer av enkleste slag. Dette var en jakke jeg sydde mange av til både meg selv og andre. Men det så hjemsydd ut før jeg lærte meg å sy skikkelige lommer med stikninger og klaffer. Men nå skal det visst være sånn?
Ja, det føltes rart i dag da jeg gikk på kjøpesenteret. Mange av klærne som hang der, var som tatt ut av mitt klesskap da jeg var ung, for en evighet siden. Jeg har ikke mange bilder fra barndom eller ungdom, men her ser du meg på et lite bilde med hjemsydd slengbukse og hjemsydd innsvingt cordjakke med tykke metallglidelåser. Sirkelen er sluttet, alt kommer tilbake. Akrylgensere, skrukkete “silkeaktige” bluser og kjoler, striper, mye som lignet hjemsydd og lappede klær??? Jeg kan ikke si jeg ble imponert. Er det sånn man skal kle seg nå? Ja, det er vel mote da. Det ble ingen handel på meg, jeg ble bare lett oppgitt……
Noe så godt som peanøttkjeks. De skal egentlig dyppet i sjokolade, men de ble visst søte nok. Enkelt å lage med 2 1/2 dl peanøttsmør, 2 dl sukker og 1 egg. Rør det sammen og legg ca. 30 kaker med teskjed på bakepapir med avstand. Jeg trillet hver del til enkle kuler etterpå. Til slutt skal de klemmes flate med en gaffel. De skal steke i 6-8 minutter ved 180 grader og avkjøles på brettet. Her forsvant halvparten i går til litt iskrem, så jeg tror vi har fått nok sukker for en stund. Jeg bakte like godt mer grovbrød og rundstykker. Er man mett, så har man ikke så lyst på søtt tenker jeg.
