I arkivet mitt fant jeg dette. Så herlig med vårblomster og en kule der alt speilte seg. Utifriluft sa vi kunne bruke noe vi hadde fra før i helgens utfordring, som er SPEILING;
Jeg forsøkte meg på et bilde med speiling i regnet i dag, og det ble mye mindre fargerikt kan man si. Men snart har vi vårblomster overalt under alt dette vannet. Her blir det nemlig hvitt av hvitveis etter hvert. Bare å glede seg.
Noen ganger tenker jeg sånn. Skal, skal ikke? Hva er det beste for meg? Jeg tenkte jeg skulle gå en trimtur, men i kveld vil ikke kroppen helt være med på det. Men da bestemte jeg meg for at jeg skulle gå likevel og så lovet jeg meg selv at det er lov å snu og gå hjem igjen om det blir for tungt. Smart hva? Ut på tur.
Så var det skuddårdagen. Endelig fikk jeg ferdig bakveggen på den lille låven min. Det ble en tømmervegg av litt tykke fyrstikker. En stige måtte jeg også ha, og bølgeblikk på taket der bak. Det foran var klart i desember. Men da rakk jeg ikke mer. Baksiden ble bare kledd med papplater, og malt sort. Gården sto inntil en vegg da, så ingen så det. Men nå skal det bli vår på gården, og da måtte jeg sette i gang med arbeidet.
Gårdsplassen her er uten snø nå, og det begynner å bli fint for alle. Krakken under kjøkkenvinduet er klar for en kaffekopp i sola, og hesten har kommet ut for å lufte seg litt i vårvinden. Lerka synger over jordene bak låven, og snart blir det nok løv på trærne. I morgen er det mars, og det er en av vårmånedene. Jeg koser meg med dette, og fantaserer videre om livet her på den lille gården……..
Noen ganger tenker jeg virkelig, hva skjer??? Jeg makulerer flere år av mitt liv liksom. Lese, vurdere, ta vare på, eller kaste? Det er ikke lett å vite hva man skal gjøre med det man har i huset. Vil jeg at barna mine skal lese det jeg har skrevet ned i frustrasjon eller lykke? Vil jeg ta vare på det selv, eller vil jeg bli ferdig med å bli minnet på ting hele tiden? Noen ganger må man bare være litt hard mot seg selv. Rett i makuleringsmaskinen med en haug.
Men annet er skatter jeg vil ta vare på for meg selv. Hva andre gjør med det etter min tid, bryr jeg meg ikke om. Men jeg må kunne ta det fram, tenke og minnes. Jeg skriver, tegner, limer inn og lager en rar dagbok av det. Noen ganger farger jeg det med friske farger, andre ganger limer jeg inn foto eller bilder fra et ukeblad, et dikt jeg har funnet eller skrevet selv, en bit av en tapet, navntrekket til noen som har gått foran og så videre. Nei, jeg skriver ikke hver dag, ikke hver måned en gang. Min bok har jeg hatt i mange, mange år allerede. Noen år har en side, andre år har mange. Men det er en minnebok for meg. Jeg vet hvorfor jeg skrev det jeg skrev, og bare jeg. Andre vil ikke ane hva de dagene handlet om. For meg er dette en skatt. Prøv selv om du vil ha en sånn minnebok/dagbok. Det er verdifullt for meg i hvert fall.
Dagen startet aldeles nydelig den, etter at natteregnet hadde gitt seg. Vinduene var fulle av vanndråper, men jeg gikk da ut og tok bilder.
Jeg møtte Knerten, og han mente jeg burde komme meg inn igjen, for det var spådd storm!
Grusveiene var fortsatt fulle av holke, og nede i vika hadde det blitt et godt lag med vann over isen. Jeg valgte gangveien, som var lett å gå.
Jeg klarte meg bra, helt til jeg snudde og gikk hjem igjen. Da kom vinden, og det ble bølger i søledammene og regnet pisket meg i ansiktet. Gjett om det var godt å komme inn. Og stormen? Den ble slett ikke så lille her hos oss. Litt regn og litt knaking av vind, men så kom en fin solnedgang. Den tok jeg ikke bilder av, for da satte jeg meg ned med en varm kopp kaffe. God helg !
Tåka lå over oss som et eventyr igjen i dag. Våren banker på, men andre årstider forsøker seg også. Det føles litt som høst, eller vinter?
Bøketrærne har enda ikke mistet fjorårsløvet, og finkene kvitrer i tornekrattet.
Vakkert er det med de fargerike løvene i våren.
Men snart blir det ny vekst, og vår. Jeg fant noen kastanjekvister på veikanten. Nå skal de stå i vase inne hos meg, og så kan jeg se om det blir farger snart.
Noen ganger går det galt. Her revnet et maleri, da jeg skulle rydde! Ødelagt? Ja, det var jo ikke lenger et bilde med roser! Men det ble litt symbolsk for meg. Roser er vakre, og mange sier at de ønsker et liv dansende på roser. Men rosene har torner! Det kan bli mange sår i løpet av et liv…..
Jeg kan aldri få det maleriet tilbake. Jeg har kun et foto av det, og et minne om det som var. Men restene kan da reddes? Fram med tråd og lim. Jeg surret garn og flettet inne rester av tøystrimler, delte papir og toalettruller. Litt etter litt, ble det liv i bildet igjen. Jeg bandt tråder sammen, limte over der det var for ille, dekket til det jeg ikke ville se, malte i lyse farger, og drømte………………….
Jeg husket plutselig at jeg hadde et bilde jeg hadde laget av en jente! Kjolen var laget av biter av toalettruller og det hadde bølget seg i ramma, så det var ikke så fint lenger.
Hun ble limt på sammen med det andre. Det ble et bilde som hang sammen igjen, og alle bitene passet til hverandre. Akkurat som livet vårt. Det har ikke bare rene, enkle dager. Det går opp og ned……..
Bildet er rent og lett når baksiden er lys, men med en mørk bakside, vil de “minnene” også skinne igjennom. Men det ble nytt liv av det som var. Så kan det fortsette å få oss til å drømme om et liv, dansende på roser………
Skogen levde i dag. Overalt hvisket og tisket det under trærne som fortsatt var fulle av snø. “Hvem er du?” spurte han forsiktig da han oppdaget henne.
“Du ligner en prinsesse, eller er du en engel?”
Det svarte fra andre omkring dem. “Prinsesse! Det er Vinterprinessen, ser du vel. Neste vinter vil hun være dronning her hos oss. Om du ber pent, kan du kanskje bli Konge? For snart smelter dere begge to og blir til vann. Våren venter på å komme fram nå.
Det begynte å regne, og jeg fikk ta et bilde sammen med dem før de forsvant. Omkring meg dryppet det av smeltene snø og is, og vinden hvisket om Våren som snart er klar. Det er bare å vente litt til…..
I mens kan dere bruke den kramme snøen og lage deres eventyr. Gratis kunstmateriale i mengder her enda……
