Det er noen år siden nå, men da jeg så spurvugla i helga, så tenkte jeg på denne ugla fra 2009.Utrolig stolt av disse bildene fra den gangen.
Det var en fin vinterdag i februar 09 at jeg hørte et skikkelig dunk i stuevinduet. Der ute lå det en fugl på terrassen. Ikke større enn en trost, men den hadde da noen veldige klør? Jeg ble så trist av å se det, og trodde den var død. Jeg snudde den rundt for å se hva det var for en fugl, og da glippet den med øynene et par ganger. Hva gjør jeg nå, tenkte jeg da.
Jeg løftet den forsiktig opp i hånden og da kjente jeg at hjertet til fuglen dunket. Jeg holdt den i hånden og masserte der hjertet var. Den så på meg og pep, men mer liv var det ikke.
Det var iskaldt ute, så jeg tok den like godt med meg inn. Da kviknet den litt til. Jeg satte den på stuebordet og vi studerte hverandre i over et kvarter. Noen ganger åpnet den øyene, men så var det som den sov igjen. Plutselig flakset den til med vingene og jeg var rask til å få den ut på terrassen igjen. Jeg var jo ikke forberedt på innefuglebesøk. Hadde jeg ikke vært hjemme alene, så hadde jeg hentet det gamle fugleburet på loftet, men det rakk jeg ikke.
Utenfor hoppet den litt rundt i snøen. Øynene ble skarpere i blikket. Etter litt tok den vingene fatt til et tre i nærheten. Som en liten ball satt den der en stund og så på meg, før den seilte inn over skogen igjen. For en opplevelse, og for en fugl. Et spurvuglebesøk…….
Brått kom litt vår! I natt har det regnet og snødd her, og da kom plutselig klosterklokkene fram. De er ikke helt sprunget ut enda, men de er vakre sånn også med vanndråper på!
Vi hadde på litt ny jord på disse snøklokkene i fjor, og det likte de visst. I år blir det mange blomster ser det ut til. Det var skikkelig vårlig ute i dag, selv om det bare er en varmegrad. I skogen rett ved oss synger fuglene, så det er en fryd! Vårvibber!
Raklene på trollhasselen begynner å bli gule og jeg har tatt inn noen små greiner med magnolia og det blir spennende om det blir rosa blomster. Herlig med vårfølelse i februar.
I kveldingen gikk jeg meg en liten tur. Ti minutter fra der jeg bor, så jeg noe oppe i et tre. Den er liten som en spurv, og jeg så den som en liten ball oppe i de tørre kvistene. En spurvugle……
Jeg zoomet inn, snek meg nærmere, knipset og snek meg enda litt lenger fram. Den brydde seg ikke der den satt høyt oppe i treet. Til slutt sto jeg rett under den. Det ble ikke så fine bilder fra den vinkelen,
Jeg kom meg litt på avstand i motsatt retning, og da fikk jeg med hodet og kroppen på den i kveldslyset. Så herlig. Et fint møte! Vi så på hverandre som to venner. Ugla var jo ikke ute etter meg.
Litt av en opplevelse. Jeg har tatt bilder av spurvugle før da, og enda nærmere. Det var den gangen den fløy inn i vinduet hos meg, og jeg tok den med inn så den skulle komme seg etter besvimelsen. Men det kan jeg fortelle om siden kanskje.
For en vakker dag. Man glemmer jo helt at det er februar. Sol, seks varmegrader i skyggen og hagearbeid ble det i formiddag. Det var frost i bakken da vi startet, og da var lett å rake vekk en del fjorårsløv fra gresset. Løkplantene viste seg både her og der, og blåveisen bak huset har overlevd første del av denne rare vinteren.
Noen kaller det vi har for grønn vinter, men jeg synes den er mer brun! Sola gjør likevel alt vakkert. Nå har jeg klipt ned litt her og der etter at jeg tok bildene, men det gjelder å være forsiktig. Alt tåler ikke å bli klipt enda, så mye må vente. Så koselig likevel å fylle på litt ny jord her og der, og plukke inn noen kvister til driving. Tror nok jeg må gå en tur også etterpå, for nå varmer sola!
Svanene glir så vakkert over vannet, men ingen ser fotarbeidet de har for å komme seg fram. Sånn kan det være med oss mennesker også. Utenpå ser vi friske og raske ut når vi har fikset oss med både sminke og klær, men ingen ser hvordan vi har det inni oss!
Blir det noen fremgang noen gang, tenkte jeg for en stund siden. Jeg følte jeg sto stille og energien var vekk. Men denne uken har jeg kjent at kreftene har vendt litt tilbake. Jeg går trimturene raskere og jeg har lyst til å gjøre mer. Det er lykke å kjenne det. Nå blir jeg ikke sliten så fort heller. Det går framover. Men det har tatt tid å trene meg opp igjen etter influensa og annen sykdom. Jeg er jo heldig som blir bedre, for jeg vet at alle blir ikke det. Nå skal jeg seilte inn i solnedgangen og møte hver ny dag med pågangsmot. I dag ble det knebøy og planken, pluss 4.5 km tur. Nå er jeg i gang igjen.
Ny uke, med nye utfordringer og muligheter. Selv om sola har skint i helga, så er nettene kalde. Ikke akkurat snøtung vinter, men det er pent med isflak i vanndammene også. Jeg “bygde” isen opp litt, og da ble det spennende bilder. Men det er søledammen og gjørme på stiene midt på dagen, så det gjelder å ha både brodder og vanntette sko inne på skogen.
Men det våres det våres, selv om jeg vet at det brått kan komme en halv meter snø og tjue minus i februar også. Jeg fant en haug med knust takstein. Det fikk meg til å tenke barndom og paradis. Aldri var det vel så gøy å hoppe paradis som om våren…….
Nede ved sjøen var det mengder av blåskjell. Jeg fikk sommerfølelse av å se det. Den vakre blåfargen minner som varme dager, solbrent hud og salt vann.
Det var pontongene til bryggene som var helt nedgrodd av skjell. Flytebryggene ligger på land og venter på en sommer, i mens kan vi jo drømme!
Til slutt hadde reven valgt å gå over isen, men den var ikke trygg for mennesker. Det ble fine opplevelser av en liten tur ut i ettermiddagslyset. Man trenger ikke bestandig de lange turene i raskt tempo. Noen ganger trenger jeg i hvert fall, bare skogens ro.
I går skinte sola, og jeg gikk en tur i hagen. Stakkars løkplanter. Her hadde jammen katten fått gravd opp disse, så de lå helt uten beskyttelse av jord. De hadde begynt å spire i sola. Jeg tok de med inn og satte de ned i kurven jeg allerede har i kjelleren. Der. kaldt og godt, står nå svibelløk og narcisser og venter på vår. Hva jeg fant ute i dag var aner jeg ikke. Men det er kanskje perleblomster, eller noe lignende. Nå er det bare å vente og se.
