Da de åtte ukene med livstilendring var over, tenkte jeg at jeg skulle være i mål. Det var jeg slett ikke. Ikke var blodtrykket normalt og ikke var min BMI normal, enda. Jeg tar åtte uker til jeg. Nå gjelder det å få oversikt som jeg har her på bildene. Jeg gikk opp til toppen i helga. 116 meter over havet!
Dette er Ravnetoppen og den plassen har alltid fasinert meg. Tenk her sto de i gamle tider og fulgte med på skip som kom innover i kilen. Varden ble tent og varslene gikk fra varde til varde innover landet. Det var slag her på sletta under fjellet, og det føles ganske uvirkelig i dag på vår fredelige plett på jorden. Vil du lese litt historie og mitt eventyr RAVN fra denne plassen helt gratis, kan du klikke deg inn HER på min andre blogg.
Det er alltid godt å komme seg ut i naturen, se merker etter folk som har levd før, lytte til vinden i trærne og fuglenes lyder. Man føler at man får overskudd og oversikt selv, ved å gå ut og utfordre seg selv i bratt terreng eller på sletta. Herlig med vår så vi kan ta på joggesko og vandre i skogen igjen på myke stier. Jeg føler jeg har oversikt, så jeg fortsetter. Ha en fin dag!
Se det digre treet. Tror det er ei osp. I vinden som har vært har mange kvister falt ned. Sånne korte kvister med bøy på. Jeg har sett på dem noen dager og fant ut at de var ganske så bøyelige og myke! I går plukket jeg med noen hjem.
Husker du disse fra i høst? Da plukket meg inne en haug med visne furubarnåler. Jeg la plast over en bolle og klinte plasten inn med lim før jeg trykte på tett i tett med barnåler. Etter noe timer snudde jeg det rundt, fjernet bollen og plasten og så fikk det tørke i en evighet. De to små skålene fikk lim og nåler rett på, og der beholdt jeg skålen etterpå. Skålene er av plast, så her kan jeg ikke ha levende lys, men batterilys var supert.
I går satt jeg sammen med kvistene. De myke kvistene ble limt sammen i “sving”! Så var det å finne et mønster å lime det sammen. Det ble som en rosett. Jeg plukket inn litt frisk furu også, og så var det ny dekorasjon på bordet. De små skålene fikk eggeskall til pynt og nærmere påske blir det nok noen gule påskekylllinger også. Naturmaterialer er topp.
Da jeg lette etter noen bilder her om dagen, kom jeg over dette. Farmengården Bønsætre. For en koselig plass. Nei, jeg har ikke vært med på Farmen, og ikke ønsker jeg det heller, men å være der er fint. Det er mye å se på, gå langs skigarden, vandre i gressengene og gå langs vannet. Jeg har ikke så mange bilder, men minnene kommer når jeg ser på disse. En gård med stemning.Bildene mine ble tatt for over ti år siden, og jeg har vært innom der senere også. Denne katten gjorde alt den kunne for å sjarmere oss. Da jeg gikk ut av grinda og nedover veien, tenkte jeg at min til på Farmengården var over……
I helga fant jeg endelig hestehov også. Så artig. Jeg måtte gå et godt stykke, men der bak en fin rød låve, inntil veien lyste det i de gule. Det er vårfølelse det!
Vi har hatt mye blå himmel i det siste, og jeg har funnet massevis av gåsunger!
Aldri er vel himmelen mer blå enn på en solskinnsdag i våren. Nå henger tåka over oss her, men det er også greit. I morgen kan det komme regn, og da får naturen vasket seg. Etterpå vil det nok spire mer og mer der ute. Vår!
Knuser du saker og ting i mellom, eller føler du deg selv som knust av og til? Jeg fant noen ord om det på nett for en stund siden, så det er ikke mine egne tanker. Ordlyden husker jeg ikke helt, men jeg skriver det sånn jeg minnes det.
“Om du knuser en krukke av keramikk og limer den sammen med gull eller sølv, blir det til noe helt nytt. Den reparerte krukken bli sterk og vakker igjen. Men sårbarheten blir synlig! Det er mye som ikke er synlig for andre. Krukken er reparert og fremstår som ny og vakker igjen. Men det er mye som ikke er så synlig for de som ikke kjenner forhistorien.”
Vi skal være stolt av våre arr, for det er en egen skjønnhet i å feile, falle og så reise seg igjen, tenker jeg.
Jeg vet ikke hva som gikk av meg i går, men det var ingen god dag i hvert fall. Men kvelden ble fin, i solnedgangen. Det er fint å se de rolige svanene seile over åpent vann. Rundt dem var det is.
Inne på grunna var isen borte, og de kunne skikkelig vise seg fram for hverandre.
De siste solstrålene for dagen farget både vann og is i rosa.
En vakker kveld som ga ro. Svanen inne ved land seilte videre inn i natten. Rolig? Ja, det ser sånn ut, men ingen ser hvordan den jobber under vann…..
Sånn er det vel med oss mennesker også. Utenpå ser det ut som om vi har full kontroll alle sammen, hele tiden. Men egentlig strever vi stadig litt med livet noen og en hver……
I går hadde vi nydelig vær. Sol, og den varmet. I den sørlige delen av vår lille hage, tittet en blomst fram og snøklokkene strakk seg mot lyset. Men inne på skogen lå snøen overalt. Nå er blomstene borte!
I natt har det snødd mer, så huset til naboen hadde hvitt tak igjen. I går så vi den sorte taksteinen.
Kontrastfylt vær med variasjon. Været vrir og vrenger på seg, som stammene på min lille bjørk. Jeg har plantet to trær, og tvinnet dem sammen. Nå vokser de seg fine, med svinger og kontraster. Akkurat som været vårt. Snø, regn, sol og vind mikses sammen til en fin blanding. Kontraster? Ja, men det blir vær av det.
Herlig med helg, men jammen kommer de fort for tiden. Jeg synes deg er mandag, og så er det plutselig fredag. Det er så mye jeg skulle ha gjort, men jeg rekker ikke med halvparten av det jeg vil. Men jeg sier som Solliv sa til meg her om dagen. “Men tur rekker vi!” Ja, det gjør jeg, for det prioriterer jeg fram for alt annet om dagen.
I dag skinner sola igjen, og jeg undrer meg fortsatt på, hvor det ble av vinteren? Jeg liker vinter en stund, for så å storglede meg over våren. Det blir liksom ikke det samme med sånn vi har det her hos oss nå. Det er grønn vinter, eller mer brun kanskje. Kjedelig synes jeg, som liker at snøen danser utenfor vinduene, stjerneklare kalde netter og kunne lage islykter og sutre litt over at det er kaldt. Ja, jeg er ikke så god på kulde, for jeg fryser så fort. Men det været vi har her nå om dagen, er jo liksom ikke noe. Sol og plussgrader om dagen, og så vidt under null på nettene. Men det er vel sånt klima vi får regne med framover. Men det er helg og i dag er det freddda!!!!! Kos dere!
Det lysner til en ny dag! Synes du bloggen min har blitt litt rar i det siste? Jeg har mye mer fokus på helse og helsegevinst enn før. Ja, sånn måtte det bli. Jeg liker fortsatt kreativitet og malesaker, turer i naturen og frisk luft. Men akkurat nå, er jeg så opptatt av helsen min, at jeg nesten glemmer nesten alt annet. Jeg må fokusere, og det vises visst tydelig på blogginnleggene mine også.
Høsten var lang og tung, synes jeg. Livet snurret rundt som et sagblad med skarpe tagger. Det rispet litt her og rispet litt der. Jeg fikk sår og merker som ikke grodde, før nye sår kom. I helga malte jeg det sagbladet med rolige farger. Jeg minnet meg selv på barndommen, der jeg søkte trøst i stallen hos hesten når ting buttet i mot. Skarpe kanter har de sagbladet fortsatt, men jeg bryr meg ikke. Jeg skal konsentrere meg om annet.
Jeg var glad da advent kom, og jeg kunne tenke på noe annet. Jeg brydde meg liksom ikke om det legen sa, for jeg tenkte at dette skulle jeg da bare fikse etter jul en gang. Men sånn ble det slett ikke. Det ble mindre turer ut, og mer mat kan man si. Jeg eide ikke motivasjon til å snu tankesettet mitt, på grunn av mye annet som var omkring meg. Dagene ble bare som en grå masse, uten noe som helst glede. Så rart kan det bli noen ganger.
Men etter nyttår har alt snudd. Jeg har godtatt noe, avfunnet meg med annet og begynt å være litt egoist. Noen ganger må man tenke litt på seg selv, og sette seg selv i fokus. Jeg teller jeg også, nemlig. Derfor er bloggen forandret for en stund, fordi jeg er i en prosess mot bedre helse og bedre humør. Stengslene har jeg sparket vekk, og tåka har lettet.
Det lysner det ute, mer og mer hver morgen. Fargespillet i soloppgangen gir håp og pågangsmot. Over skyene er himmelen blå.
“En to, en to, en støvel og en sko.” Så trøtt i ettermiddag. Været er også ganske trøtt. Formiddagen hadde litt sol, men så skyet det til.
Menneskene utenfor mitt vindu går og springer av sted. De prøver å beskytte seg for regnet, så godt de kan. Morsomt å se på! Noen har kledd seg etter været. Med gummistøvler og regntøy går de bestemt videre. Er det regn, så er det regn for disse menneskene.
Så kommer en dame trippende. Støvlettene har høye heler, og hun tripper raskt av sted mellom søledammene. Paraplyen matsjer antrekket, og hun holder designervesken beskyttende inntil seg. Mannen som kommer stormende bak henne, har bare en avis over hodet som beskyttelse. Vannet spruter rundt penskoene hans.
Så kommer ungdommene. De bryr seg ikke. Sakte slentrer de sammen oppover bakken. De har samme tempo som vanlig. Regnet strømmer ned, men regntøy? Nei. Rolig går de side om side og snakker. Ikke med en mine viser de ubehag over at det klissvåte håret sitter som klistret til hodet på dem. Buksene er mørke av væte helt opp til knærne, men de bryr seg ikke.
Regnet faller på alle, men det er hvordan man tar det som bestemmer hva dagen vil bringe. De med regnutstyret i orden er nok overbevist om at de er beskyttet mot all sykdom og forkjølelse. Ungdommer tenker ikke på sånt i det hele tatt. Kanskje er det nettopp den fornuftige som ligger og hoster og nyser senere? Hvem er du? Hvem er jeg? Jeg vet at å bli våt på ben, liker jeg ikke. Det synes jeg er ubehagelig, så jeg tar nok vanntett skotøy i dag. Men litt regn i ansiktet er ikke å forakte, da våkner jeg i hvert fall!
