Ja, de henger høyt, men jammen er de fine! Sakte farges bladene på rogna i andre nyanser i høsten. Men jeg måtte le da kråkeungene begynte å spise bær. De spiste et bær og krakset til og flakset med vingene som om fjærene reiste seg av surheten.
“Høyt henger de, og sure er de”, heter det jo. Du husker vel historien om reven? Den ville ha rognebær, men den rakk jo ikke opp! Den hoppet så høyt den kunne for å nå dem, men den måtte gi seg. Da bestemte reven seg for at det var ikke noe å slåss for, for de var sikkert sure. Ferdig med det. Moralen her i eventyret er at vi ikke trenger å strekke oss etter alt det som frister oss, for det er kanskje ikke bra for oss.
Men reven ante ikke at rognebærene er fulle av vitaminer. Bærene, eller fruktene som det egentlig er, kan vi lage gele og syltetøy som brukes til vilt og kjøtt. Bladene kan brukes til te og overtroen var stor før om de røde bærene. De ble laget mang en mikstur som skulle gjøre deg frisk.
I år er det mye rogn. Jeg har lært at et tre ikke bære tungt mer enn en gang. Andre mener av når det er mye rogn, så blir det mye snø. Kvistene på treet har øvd seg til de mengdene som skal komme! Nå blir det spennende å se hvem som får rett. Blir det mye eller lite snø? Vi kan bare vente og se. Og i mens kan vi lage rognebærgele og vi har lyst, eller bare ta bilder av de røde og se etter insektene i mellom bærene.
I år er det et skikkelig soppår. Vi har plukket masse kantarell. Nå er de forvellet og lagt i fryseren. Så fint å ha til vinteren. Det er så mye, at vi har plukket til andre og gitt bort. Men jeg tar bilder av sopper også. De er jo så pene.
Så mange varianter det er. Jeg kjenner ikke navnene på så mange, men jeg vet at den fine røde er giftig da.
Været har vært fint noen dager nå, men høsten står der og banker på kjenner jeg. Men sopp er det nok av, i alle mulige varianter og fasonger. Utrolig fotogene er de også.
Noen ganger treffet jeg liksom blink med kameraet. Skarvene er spennende synes jeg, men det hadde vært fint om de kunne sitte i ro litt. Jammen er de raske.
Jeg ser skarven ofte her, men enda har jeg til gode å få et perfekt bilde av den der en tørker vingene sine. Så jeg skal fortsette å snike meg inn på dem.
Ut i naturen i høstlige omgivelser er som et eventyr for meg. I mine tidlige bloggår, het jeg Naturglede! Det var fordi jeg var og er glad i naturen og det som vokser og gror. Jeg liker vind i håret, regn i ansiktet, snø og vidder, tung skog og dyr, fugler, sol og saltvann, tjern og nøkkeroser, blomster og kvister…..
Ja, sånn kunne jeg vel fortsette å ramse opp, for naturen har så mye variert å by på. Klart jeg også kan bli lei for mye varme, for sterk kulde, glatte veier, regn i dagevis og søle. Men tenk så kjedelig om hver dag hadde vært lik den andre, bestandig? Nå synger skogen sin avskjed til sommeren, og høstens ro banker på.
Jeg tror vi trenger variasjon for å glede oss over fine dager. Nå lukter det modent korn, ny slått gress, sopp og mose. Det bærer bud om andre tider. På fredag er det september….
I dag var det en fin formiddag her. Jeg skulle gjøre noe helt annet, men nok brødskiva med hjemmelaget fiskekake med meg ut. Den sto jo i stil til skogens farger og det smakte så godt der ute. I kveld er det sagt at det kan kommer regn, igjen. Da har jeg i alle fall nytt litt av dagen i lunsjen, og det ga meg en liten oppfriskning. Heldige meg som kan gå ut i naturen som jeg vil, når det passer. I kveld, om det regner, kan jeg med god samvittighet sette meg ned med tente stearinlys og strikketøyet.
Tid for en liten oppdatering her om helsa også kanskje? Jeg har det fint og jobber videre. Det er visst noe jeg må ta på alvor resten av livet. Men det burde vi vel alle? Jeg har fått blodtrykket ned til normalt nivå da jeg var på kontroll forrige uke, men det er med tabletter. Hurra, at jeg klarte det! Selv om jeg strevde verre i over to år med å gå ned i vekt og bli i bedre form, så ble visst tablettene nødvendig. Ikke så sterke, men som legen sa, en liten hjelper! På toppen av det forsvant jammen krystallsyken i slutten av juli. For en lykke å kunne sove godt om natten uten å kjøre karusell i ett sett. Pluss at dagene er mye greiere. Jeg klarer det meste nå, men er litt redd for å få tilbakefall. Det siste året har ikke vært gøy! Men nå kjenner jeg meg frisk og i fin form.
Jeg er så takknemlig for de kiloene som jeg fikk vekk, og for at jeg er i farten til nesten hva jeg vil. I sommer har jeg syklet, gått i fjellet, klatret i mose og stein, plukket blomster, svømt og kost meg. Perfekt sommer har det vært. Selv om været har variert noe veldig.Jeg tenker at det er så viktig å ta vare på hver dag. Vi aner ikke hva morgendagen bringer! Så nå fortsetter jeg videre.
Hei alle sammen som leser bloggen min. Nå kommer jeg etter hvert sakte tilbake til normale dager. Jeg har hatt en lang bloggferie. Det har vært så godt, men jeg savner det også. Høsten banker på, og det blir mer innetid og roligere dager. Jeg er så heldig at jeg liker høsten. Farger, lunhet, skapere luft, stearinlys i mørke kvelder, strikking, varme pledd, skinnfeller og kakao, er så koselig. Sommer er fint det også, men det er sånne forventninger til det været. Vi skal ha sol, sol og atter sol, Men ikke alle somre er sånn. Da er det godt med høsten, for den tar vi som den er.
Jeg vet ikke hvor ofte jeg kommer til å blogge eller lese andres blogger de første ukene, men sånn får det være.
Hei dere. Nå titter jeg innom bloggen igjen. Aner ikke om jeg rekker med så mye her før til høsten, men et livstegn kan jeg jo gi, før jeg tar en laaaaang sommerferie. Ute er det jo sydenvarme her hos oss, og da blir dagene annerledes enn når det regner.
Vi har vært på tur allerede i flere uker, men nå er vi hjemme en stund. Hagen trengte en skikkelig opprydning, og vi har jo familie vi vil være sammen med også.
Men landet vårt har så mye å by på, til alle tider. Det ble en vårlig tur i mai/juni. Vi kjørte fra sommerlig vær her i øst, opp i snødekt fjell og ned til havet på andre siden av landet. Alle årstider var det og ull måtte brukes, pluss regntøy. Men så fint likevel. Til Kannesteinen, Kråkenes fyr og under Steindalsfossen gikk vi. Høye brøytekanter, vind og vær, blomster og landskap, kos og hygge ble det.
Er det ikke noe som heter det? Lille 17.maiaften? Fint navn da. Jeg har tatt fram litt festpynt, og i morgen skal vaser med flagg og litt grønt komme på bordene.
Her var det barnehagetog ved hovedveien i dag, med korps og det hele. Masse herlige, forventningsfulle barn, og rosaruss! Nå er det innspurt for de fleste. Jeg tar det helt rolig, for det meste er klart til i morgen. Hipp hurra, for lille 17.maiaften.
Ser du hva det er? Hjelp, det var første flått plukket av armen dette året. De er jo så små at det er nesten umulig å oppdage de. Jeg kjente at jeg klødde på baksiden av armen, og der var det noe. Jeg måtte ha hjelp for å få av dette bittelille dyret. Med pinsett fikk vi det av, og det havnet i vasken. Jeg måtte ta bilde av det, for å se at det var et dyr. I dag har jeg en kul der den satt, men det ser ikke verre ut. Møkk! Jeg har hatt borrelia en gang før, og det frister ikke til gjentagelse. Blir det en ring rundt, så blir det en tur til legen.
Men det er ikke lett å unngå disse dyrene. Plukker man blomster, så er det visst nok. Ingen ser jo den bittelille prikken som kryper oppover armer og ben. Men når de får spist litt av meg, blir det mer synlige. I fjor hadde jeg flått på meg fem ganger, som jeg vet om??? Hva blir det i år?
Jeg er kanskje barnslig, men naturen er for meg et eventyr! Det å gå rundt i våren og se på veksten, lytte til fuglene og kjenne duften fra morelltrærne, er lykke. Stadig finner jeg fine kvister med rare former, steiner med mønster og må plukke det opp.
Det er godt å bruke sansene og stanse litt i skogen. Trim er sundt, men det er sundt å “lufte” tankene også.
Se, lytt og lukte, kjenne og noen ganger smake. Jeg måtte spise en gjøkesyreblomst. Syrlig er den, men det kjennes som vår.
Til slutt på turen i går kveld, besøkte jeg det gamle morelltreet. I fjor falt det overende og mange av greinene knakk av. Hva skjer? I år blomstrer det som om det er for siste gang. Jeg har aldri sett det så vakkert. Nye trær står bak det gamle, og de vil etter hvert overta. Her blir det store gule moreller om en stund, til glede for fugler og ekorn. Men om jeg har veien forbi til rett tid, så blir det noen til meg også…..
