«Ja, jeg tilgir deg at det ble flere ord, men det er likevel betydningen til bare en ting. Kakao med krem!
Mitt barndomshjem lå ved siden av en stor gård. De hadde fjøset fullt av kuer. Før jul fikk de kalver, og de var så søte alle sammen. Når kuene kalvet, ble melka fet og god. Råmelk heter det, og da ble det kakao med krem nesten hver kveld for oss barna i desember.
Etter lek i snøen var vi kalde og våte når vi kom hjem. Klærne ble hengt over vedovnen til tørk og det dryppet muntert av snøen som smeltet. Det freste i den varme ovnsplata i vedovnen, så mamma måtte passe seg så det ikke dryppet i kjelen med kakao som hun rørte i. Joda, vi hadde en elektrisk komfyr også, men hvorfor skulle vi bruke den, når vedovnen var varm og klar hele tiden?
Kruset mitt den gangen var stort, og malt med fullt av fine blomster på siden. Hanken var borte, men det gjorde ikke noe. Kakaoen smakte like godt i den koppen som i en hel kopp. Det var jo min kopp! Jeg har den enda. Den står på hylle her i kjøkkenet med den ødelagte hanken inn mot veggen. Noen ganger må jeg ta den ned å fylle den med kakao og krem, bare for å gjenskape et minne fra barndommen min. Ingenting smaker så godt som i den koppen.»
Lenge satt hun og bet på blyanten før hun fortsatte. Hun ropte på Even, og han måtte koke kakao til de begge to. Så satt de der og pratet om Emma. Begge hadde stjerner i øynene ved tanken på den henne og begge hadde fine kakaobarter etter kremen.
I morgen skulle hun på fysioterapi og hun gledet seg ikke. Det var like vondt hver gang. Men dette måtte hun. Even ringte og bestilte taxi før han gikk hjem. Han smilte da han hadde fikset det. Nå var alt klar til neste dag. Ville hun avsløre han tro?
Inga smilte. Endelig kom meldingen. «Forventning» sto det. Ikke noe mer. Inga smilte. Jenta hadde forstått. Nå var det bare å sette i gang. Hun åpnet boka med de blanke arkene og snart skrev hun i vei og var i gang med det hun ville gjøre….
«Det ligger så mye positivt i det ordet nå ved juletid. Vi gleder oss til å ses igjen, til dufter, smaker og det å ta fram minner fra tidligere tider. Sakte kommer forventningen og omslutter oss.
Som liten ventet jeg på at vi skulle få smake på alle de gode småkakene mamma hadde bakt. Vi ventet med spenning for hvert lys som ble tent i den hjemmelagde adventsstaken, vi ventet på vakre julekort i posten med hilsener fra fjern og nær, på å få smake på vintereplene som lå pakket i silkepapir i en pappeske på loftet, knekke hasselnøttene vi barna hadde plukket i høsten og på sjokolade. Vi fikk ikke godteri når vi ville som dagens barn har mulighet til, og dermed ble forventningene til søtsaker ekstra stor da jeg var liten.
Så var det nissen da. Han levde den gangen. Ja, han gjør vel fortsatt det, men det er vel ikke så mange som tror på han lenger stakkars. På gården hadde vi en nisse som var skikkelig flink og oppfinnsom. Han jobbet natt og dag for at vi skulle få en fin jul, både dyr og mennesker. Jeg tror jammen jeg har fått meg en nisse i huset! Han heter Even og er superflink.»
Etterpå tegnet hun rundt omkring teksten og noterte oppskriften på noen av småkakene hun likte best. Litt papirklipp ble limt inn sammen med noen gamle julekort.
Nå var to blanke ark allerede fulle av farger og ord i boka. Hun smilte til det hun hadde fått til.
Even tittet inn og gledet seg med henne. Nå hadde hun i hvert fall noe å gjøre. Dagene var lange for henne, nå som hun ikke var så bevegelig.
Han måtte da klare å finne på noe som ble koselig for henne i denne tiden. Men hva?
Nei, dette er ikke reklame!!!!Dere som kjenner meg vet at jeg liker kreativitet. I dag ble det et nytt lokk til pepperkakene fra Europris. Ja, jeg har allerede kjøpt en boks, men ikke spist en eneste en. Jeg lover! Men det lokket er litt for kjedelig når boksen skal stå framme. Synes du ikke? Jeg hadde Silkisleire fra Panduro. Nei, dette er ikke reklame, for andre enn meg selv! Roseformer i silikon ble fin å bruke til dette. Først malte jeg lokket hvitt. Så limte jeg rosene på lokket etter at de var tørre. Når limet var tørt, malte jeg rosene først i sort,og så penslet jeg over med hvitt.
Brått hadde jeg verdens fineste kakeboks. Lokket kan fint brukes til dekorasjon også. Eller hva med å legge en gave ned i boksen. Gøy var det å lage. Jeg skulle gjerne laget flere, men jeg er tom for silkisleire, i dag…..
Jeg gikk en tur i formiddag. Det småregnet og mye av snøen hadde allerede forvunnet. Det var mildt og vårlig. Jeg hørte en flokk med gås fly over meg, og inne på sletta var det noen som ropte av fryd??? Jeg gikk etter lyden.
Der lå Vinteren og slappet av. Han smilte til regndråpene og lo. Det var ikke tvil i hans sjel, at det ikke er over enda. Vinteren altså. “Det kommer mer,” sa han høyt og plystret.
Han svømte hit og dit i restene av snø og vann, og riktig koste seg.
Veiene var fulle av vann, jordene hadde innsjøer, og på bøketrærne var fortsatt fjorårsløvet på plass. Enda er det ikke vår! Det visste Vinteren der den lå og tok seg et snøbad i restene av det hvite. Gårsdagens snøhest har snart smeltet. Vi drømmer om vårblomster og sol som varmer.
Vinteren svømte hit og dit, plystret og lo av alle som nevnte frøken Vår! Vi får vente da, så ser vi hvem som får rett???? Blir det mer Vinter, eller kommer Våren……
Jeg leste et innlegg i VG i dag, og fant ut at jeg er da visst ikke en sånn bestemor de vil vi skal være jeg heller. Skal bestemor sitte inne i armforkle og strikke hele dager, være sliten og trøtt, ikke orke noe og trenge hjelp til enhver tid? Noen gjør det kanskje, men det er da slett ikke alle. Bestemødrene av vår tid er da i farten, det jeg vet. Jeg lekte i snøen i dag, og det er vel kanskje ikke alle bestemødre som gjør det.
Dere som følger meg på Insta, har sett hesten allerede. Jeg skuffet sammen kram snø og satt i gang. Herlighet så artig om man bare lager en rund form, en snømann eller en vase også. Men jeg ville lage en hest. En stor hest.
For meg som liker å forme, går det lett. Jeg tenker egentlig ikke over det, jeg bare gjør det. Festlig å se hesten ligge der og kose seg på terrassen. Det er ikke ofte en hest ligger, men det gjør den, om den har plass.
Denne hesten varer nok ikke lenge, men “traver” snart av sted til de evige jaktmarker. Med tre pluss og tåke, blir det vel fort til vann. Det var gøy så lenge det varte.
Synes den ble så vakker. Tenk å eie en sånn i glass! Da kunne den vart evig. Jeg tviler på at min står der i morgen tidlig? Det gjelder å nyte øyeblikket.
Ja, vi trenger farger, masse farger. I hvert fall trenger jeg det, kjenner jeg. I går så jeg på et tv-program der de lagde sjal av ull. Jeg ble så inspirert, at jeg raste ned i kjelleren. I fjor var jeg så heldig å få en pose med ull i forskjellige farger av søsteren min. Lilla, oransje og grønt er fint, og jeg tenkte kjeleunderlag eller noe sånt. Men nå ble det sjal, eller et skjerf da.
Fargene minnet meg om tulipanene jeg kjøpte for litt siden. De er nå frosset inn i ei isblokk. Herlighet som jeg strevde med den ulla. Først skulle det rives opp i biter og legges i kryss. Det jeg så på tv hadde fine hull og garn lagt inn her og der. Men jeg tok vekk garnet igjen. Det festet seg liksom ikke. Jeg dynket på med grønnsåpevann, pakket det sammen med plast over og under, og så var det til å rulle. Jeg har ikke armer til det!!! Det endte med at jeg la hele rullen på gulvet, surret det inn i et stort håndkle, tok på gummistøvler og tråkket i vei. Det gikk fint det.
Mitt sjal eller skjerf, ble jo nesten som en løper til bordet. Jeg kunne hengt den på veggen også, men jeg skal bruke den selv. Så varm og god! Herlig med farger mot våren!
Selv om det er ganske kjedelig med mer av smitte i landet, så kan vi jammen finne på mer selv også kanskje. Mer ispynt eller? Ja! Her ble det frosset et stort stykke is i ei langpanne i går, og i dag hadde jeg et bilde!
Synes det ble vakkert etter å ha frosset ned noen kvister, blader og små roser i isen. Mer av dette, ja!
Mer garn ønsket jeg meg også. Det ble det i dag, for Europris har salg!!!! Suverent, for jeg skal bli tantebestemor i år! Vet du ikke hva det er, eller er det ikke noe som heter det? Jeg blir det i hvert fall! Gleder meg stort. Men hun skal ikke hete Alice som i reklamen min under her. Men i dag tenker jeg, mer av alt.
Ja, dagene går i et nytt år. Snart har vi knekt januar og det lysner mer og mer. Godt er det i hvert fall.Jeg liker årstidene og gleder meg alltid til den neste. Kroppen er ok, og jeg jobber videre med å forbedre meg mot våren. Legebesøket gikk som vanlig. Jeg skulle hatt noen flere undersøkelser for sikkerhetskyld, men vi utsatte det til neste gang. Det var alt for mange på det venteværelset som virkelig var syke. Mitt er jo bare blåbær, men mine problemer er mine da.
Lett er det ikke, men det gjelder å bestemme seg og ikke sette for store mål. Jeg er så utålmodig med både det ene og det andre. Å vente, er visst ikke min greie. Jeg venter på så mye! Blandt annet venter jeg på at denne blekkbokskrona skal ruste! Jeg venter på å gjøre som jeg vil, uten korona og jeg venter på svar på mailer jeg har sendt.I dag bestilte jeg bloggbok for 2020, så nå skal jeg vente på den. Det er dessverre ikke mulig å bestille bloggbok lenger fra denne bloggen her, men jeg har en nesten kopi på en annen blogg, så da har jeg fått fikset det likevel. Jeg liker å se bloggen som bok. Det er mye lettere å finne fram om det er noe jeg leter etter.
Jeg rydder i mine tekster og mailer om dagen og det er litt av en jobb. Men nå har jeg samlet alle i et par mapper på dataen, og det blir letter å holde oversikt. Jeg rydder i aviser og papirer også. Brått surra jeg noe rundt en melkekartong og det ble et par nye vaser. Dorullene ble jammen et føll. Litt gøy må man ha mens man venter på bedre tider…… Jeg venter og venter på det!
Fuglene er sultne i kulda, og de er artige å se på.
Denne stakkaren kom nesten helt inn!!!! Den dundret hodet rett i vinduet mitt, og der satt den stille veldig lenge etterpå. Han var sikkert skikkelig svimmel etter det smellet.
Heldigvis var den snart i farten igjen, sammen med alle de andre.
