Ny uke!

Litt av en uke. Så mye vann, regn, rim, is og enda mer vind! En dag gikk jeg en tur i morgenlyset, og kunne ikke fatte hvordan sola kunne skinne inn over isen der jeg gikk. Men vet du hva, flere hundre meter unna, var det et hus. Sola skinte i et vindu der, som så kastet lyset tilbake inn der sola aldri skinner! Gøy og overraskende!

Det er ikke ofte vi har sett is i vinter, men denne morgene var det is både her og der. Vakkert og spennende og fantasien fikk brukt seg.

Sola har også skint, men de siste dagene har det bare regnet og regnet, blåst noe veldig og regnet igjen. Men sånn er denne grønne vinteren. Litt rar! Noe rart er det her også. Hvor har knappen for lagring blitt av. Innlegget måtte enten legges på dato og klokkeslett eller publiseres med en gang? Rart?

Happy Valentine.

                                                                              Her ønsker  jeg alle en fin ALLE HJERTES DAG!

En morgentur i det tåka lettet var vakkert! Når skogen hilste meg velkommen og solas stråler lekte. I sånne stunder er det godt å være til. Det var liv overalt, selv om det ikke alltid var så lett å oppdage. Lyden av svartspetten fikk meg til å oppdage den. Med rød hatt passet den vel til denne hjerterøde dagen!

Rådyrene var nesten usynlige der de stille vandret gjennom fjorårsgresset nede på sletta foran meg. Men plutselig oppdaget den ene meg, og så var den seansen over.

Som sagt, er det den hjertedag i dag. Jeg forsøkte meg på s`mores. Ikke helt min stil, men jeg er ikke glad i smeltede mashmellows på bålet heller.

Jeg vil nok heller ha ostekrem og sjokolade mellom pepperkakene. Men en s`more for hjertedagen var jo koselig å se på. Hva det er? En pepperkake med en stor mashmellow på, under grille i noen sekunder. På med en sjokoladebit og topp det med enda en pepperkake. Avkjøl bitttelitt, og så er det bare å kose seg. Jeg pyntet med tørre bringebør, melis og tørkede ringroser. Happy Valentine!

Gaupe….

Gaupe! Bare ordet får meg til å sitre av spenning. Våre skogers løve, leopard eller tiger liksom? Gaupe er et fasinerende dyr som jeg alltid har ønsket å se i naturen. Jeg har aldri  vært så heldig. Spor har jeg sett mengder av, og det er spesielt. Gaupeskrik i natten om våren er for meg som magi. Det er så stort synes jeg, at det gir meg lyst til å begi meg ut i de store skogene i timer. Om natten må man ut da, for å høre skriket, skriket fra en gaupe…. Du kan gå inn på NRKs arkiv Natur, og skrive inn “Skriket fra Juvlijuvet”, for der kommer skriket i slutten av filmen. For meg er det mer som et rop, et rop for å spørre om det er andre gauper ute i natten.

Jeg skrev en gang et eventyr fra gaupeområdet jeg har vandret i mange ganger. Når man ikke ser gaupa, så kommer fantasien Bergtoppen der inne i skogen i Båstad heter ikke Gaupeknatten for ingenting. Gaupa har holdt til der inne så lenge jeg kan huske. Stedet er virkelig det, men eventyr er eventyr. Jeg har forsøkt å dele det med mange ved å få det trykt i en lokal avis, men det var det visst ingen interesse for. Så værsågod, nå kan du lese, om du har tid og lyst.

Lurven på Gaupeknatten

Under den største grana ytterst på kanten av fjellet, satt han og så utover. Endelig var han på toppen av Gaupeknatten. Nå var det bare å vente. Han nappet av noen granskudd og knasket dem i seg. Det var forsommer, og barnålene smakte godt.

Der nede i skogbunnen så han elgen bevege seg rolig på myra, og en tiur spilte for seg selv borte ved tjernet. Han forsto at det kunne bli lenge å vente. Det var da mye fint å se på der nede, så det skulle nok gå bra.

 

Plutselig hørte han menneskesnakk, og håret reiste seg i nakken hans. Aldri hadde han vært så nær de lydene.  Vettskremt krøp trollungen enda nærmere granleggen og glemte nesten å puste. Bare de ikke oppdaget ham? Men de gikk fort forbi, stanset og beundret utsikten. Så forsvant de tilbake samme veien som de hadde kommet.

Han lå stille en god stund, før han vågde seg fram på kanten igjen. Da løp det et par mennesker nede på myra. Klærne var fargerike, så de var lette å få øye på. Lurven var sikker på at de ikke oppdaget ham og han følte seg tøff som et troll igjen. Fort kastet han en diger stein utover. Den landet noen meter foran menneskene på stien, og de reint hoppet i lufta av forskrekkelse. Lurven lo så han holdt seg for magen. Han var redd mennesker, men det var bare når de kom for nær. Han fortsatte å kaste stein ei stund. Troll kunne godt gjøre litt ugang hadde han lært, bare de ikke skadet noen.

 

Men så kom han til å tenke på hva han var der for å gjøre. Da nyttet det ikke å bråke. Han satte seg ned innunder grana igjen. Hele våren hadde han hørt skrikene fra Gaupeknatten, og nå ville han finne ut om det virkelig var gauper som kunne skrike sånn?

De andre trollene hadde ment han var for liten til å dra på tur alene. Gaupeskrik var så gjennomtrengende, at han kom til å gråte av skrekk, sa de. Lurven ville forsøke. Var han blitt stor, eller var han ikke? Men det ble litt kjedelig i lengden, så til slutt sovnet han.

Det var natt, men månelyst, da han våknet. Han hørte det skrike nede i fjellsiden så det gikk gjennom marg og bein på han. Hjelp, det var nært! Lurven smilte fornøyd. Det var som det skulle være. Han var på rett sted. Forsiktig smøg han seg fram og tittet ned i henget. Der så han dem tydelig. Akkurat det han ville se. Gaupeunger! Tre stykker hoppet og spratt rundt moren sin. De knurret, skrek og mjauet.  De var så vakre! Grus og stein trillet nedover fjellsiden idet de kravlet nedover. Moren kalte på dem, og to av dem fulgte villig med. Men den største, ville ikke gjøre som moren sa. Stadig hoppet og spratt han på egenhånd. Moren bet han litt i nakkeskinnet, og førte han tilbake til de andre. Men så var han på ville veier igjen, oppover mot Lurven gikk det i fullt firsprang. Plutselig mistet han fotfestet da potene hans vippet til en stor stein. Den begynte å trille nedover bergsiden. Fortere og fortere gikk det. Nye steiner løsnet og det ristet i bakken da steinblokkene dundret nedover. Lurven så vettskremt på at moren ble truffet. Der nede lå hun som død med steiner over ryggen.

Lurven fòr opp og gled på baken nedover i ura. Her måtte han hjelpe til og redde den lille familien. Uten tanke på at han kunne skade seg selv, akte han av sted i mosen. Han gikk kast i kast nedover. Gaupeungene skrek og det jamret så det ga gjenklang i fjellene omkring. En rev hev seg til siden og reddet skinnet, akkurat idet Lurven trillet fordi i en veldig fart. Så ble det stille.

Langt om lenge løftet Lurven forsiktig hodet opp. Han blødde fra nesa og på fingrene, men han var visst like hel. Ungene pep og skrek og slikket moren i ansiktet. Lurven klappet de små forsiktig for å trøste dem. Han stirret på den besvimte gaupa og gråt stille ned i pelsen på den. At ungen kunne være så dum? Da kjente han det ble vått på hånden sin. Tunga til den store gaupa slikket han forsiktig på de istykkerslåtte knokene. Hun levde! Med mye strev greide han å rugge på steinene, så han fikk dratt henne fram. Takknemlig lå hun der og så på han. Hun visste at hun var dødelig forslått. Det kunne han se i blikket hennes.

Lurven reiste seg opp og ristet litt forvirret på hodet. Han hadde vondt, men det kunne han ikke bry seg om. Han var stor nå og måtte vise det.

Forsiktig lirket han hendene innunder den forslåtte gaupa og løftet henne opp i armene sine. Så begynte han å gå mot Foksen. Ungene fulgte villig med. Det gikk over stokk og stein, myr og mo.

Snart var han oppe ved Geirmundhytta. Det luktet menneskeblod, men han hadde ikke noe valg. De små var altfor slitne. Forsiktig huket han seg ned ved inngangen og la gaupa forsiktig på steinhella som tjente som bord i hytta.  Hun mjauet jamrende, men la seg rolig ned. De små krøp inntil henne og begynte å spise. Lyden av svelging av melk, fikk Lurven til å tenke på mat også. Men han slo det fra seg. Nå gjaldt det å gjøre det varmt for den lille familien. Han skyndte seg av sted og hentet mose og noen grankvister. Det ble nok til å lage et leie til dem. Ikke lenge etter sov gaupene fredlig.

Lurven satt på utsiden med redde og vidt oppsperrede øyne, og hjertebank. Han sukket tungt og krøllet seg sammen for å holde varmen. Etter ei stund sov han også tungt.

Morgenen etter våknet han av at ungene klatret rundt på han. De mjauet og freste om hverandre. Han hadde alltid ønsket seg en katt, så han likte å kose med dem. Men så lokket moren på dem, og de skyndte seg inn til frokosten. Lurven ble sittende på utsiden og nyte morgensola. Han var for stor til å komme inn i hytta sammen med dem, og dyrene skulle da få matro.

Han spratt opp, for plutselig hørte han og luktet mennesker igjen. Fort smøg han seg av sted nedover den steinlagte veien. Der kom det noen gående oppover i rolig tempo. De brukte lysapparatet sitt både hit og dit. At de fotograferte, forsto ikke Lurven.

Han grublet bare over hva han kunne finne på, så de ikke gikk til hytta. Gaupa måtte få ro litt til, før han flyttet henne. Han knakk av noen greiner på ei gran, så det virkelig ga ekko i skogen av lyden. Han så de to stanset opp og lyttet. Bra, nå hadde han fått dem til å tro at det var en elg eller noe der. Menneskene smøg seg fram innunder kratt og greiner på jakt etter dagens bilde. Fort løp Lurven bort til stien. Akkurat der de hadde stått, la han en diger steinblokk. Så løp han lydløst litt unna. Da menneskene vendte tilbake til stien, ble de stående å måpe. Han hadde greid å skremme dem.  Bleke sto de der og studerte steinen. De så skremt omkring seg. ”Ikke et merke, du. Ikke et merke! Hvor kom den fra? Steiner faller da ikke ned fra himmelen heller? Om den hadde gjort det, så ville den ødelagt stien. Nei, dette er trolldom. Jeg vil hjem!”

De snudde og gikk nedover igjen, mens de virret med hodet, pekte og hvisket.

Sånn, nå fikk gaupene mulighet til hvile ei stund til. Han var fornøyd med seg selv, da han vendte tilbake til Geirmundhytta.

Han møtte hele familien i sola på utsiden. Moren var mye bedre og takket ham gang på gang, for at han hadde reddet henne fra den sikre død.

Lurven takket for seg, og ruslet hjemover til trollmors grøt. Han var sulten og glad.

Seinere på dagen satt trollfamilien og lyttet til skrikene fra gaupefamilien oppunder Knatten. Da Lurven fortalte hva som hadde skjedd, nikket de gamle til han. Han hadde blitt godtatt som voksen nå, og fikk respekt for hva han hadde gjort.

Kommer du en gang til Båstad og følger stien til Gaupeknatten en dag, kan du nok bli skremt av dyrenes lyder. Men det er sånn gauper lokker på hverandre og på ungene.

Skulle du finne på å følge stien opp til Geirmundshytta, så vet lokalbefolkningen å fortelle deg om den store steinen som plutselig lå midt på stien, for like fort å forsvinne igjen. Da vet du hva som skjedde, men du behøver ikke fortelle dem det, for alle vet at det bor troll i skogene oppunder Foksen.

Helga er over….

Så var det mandag og tilbake til hverdagen. En blomstrende helge har det vært. Primulaene jeg kjøpte for en stund siden er så vakre. Gyvelen og blåbærlyngen jeg har tatt inn, har sprunget ut.

Jeg bakte kake på lørdag, for det var jo morsdag i helga. Så gøy å pynte kake, at jeg måtte jo benytte anledingen til en marsipankake. Mine søte kom på middag og spiste kake med oss ,og jeg har kost meg maks. Heldige meg at det er rester igjen i dag!

Løsningen på gjetteleken!

Å vinneren er!!!!???? Ikke en eneste en som gjettet rett. Men dere gjettet da i riktig retning, om vann som rant litt!

Den som fikk med seg mest, var evaswindow. Hun så netting! Netting fra spisebestikkbeholderen i oppvaskmaskinen min! Jeg tok bildet ned i det blanke som du ser nederst i bildet, og det ble som en skog! Eva var den som hadde fotokonkurransen jeg vant med bildet fra oppvaskmaskinen. Du finner bloggen hennes her:https://evaswindow.blogg.no/

Med litt farge på ble det som en akvarell, nesten. Ja ja, det ble vel for vanskelig dette. Takk for dere som deltok.

Vinterfest….

Den lille vinteren vi nå har hatt, er som en fest. Hvit snø, solskinn, blå himmel og lek med både glasskulen min og blomster.

Snøen la seg og den lå enda i går. I dag derimot, er det nesten ikke noe igjen. Rimfrosten har overtatt, men sola skinner.

I går kveld tok jeg dette bildet, og for noen fine farger jeg fikk i kulen.

I dag er det Samenes festdag og da ble det et bilde med et horn. Dette er vel et hjortehorn, men det var nå det jeg hadde. Gratulerer med dagen til alle samer og jeg ønsker dere en festdag.

Vinterlek…..

Endelig kom vinteren og la seg ned. Jeg måtte pynte den med litt blomster og minne den på at den ikke kunne ligge her å sove for lenge.

Jeg kan ikke noe for det, men litt snø var noe jeg ønsket meg. Jeg skuffet sammen en haug på terrassen og satte i gang med å finne snødamen!

Hun glippet litt med øyene, men så sovnet hun igjen.

En bitteliten stund kom sola, men den var ikke varm nok til å smelte noe som helst annet enn snøen omkring henne.

Jeg pyntet henne med tulipanene som var nesten avblomstret, og lot henne sove videre. For nå snør det igjen. Skal undre meg på hvor lenge hun blir liggende?

Vixen award, var det visst.

Se dette da, det er jammen verd en utmerkelse. Naturen overrasket meg skikkelig. Ikke bare en hestehov, men mange, fant jeg i går! Like blomster, men like er de ikke. Akkurat som oss bloggere, vi er et rikt mangfold i en mengde av kategorier. Alt kalles blogg, men noen blogger om klær og sminke, noen om turer og reiser og så er det sånne som meg da. Jeg blogger om det jeg har lyst til.

Nei, noen Vixen Award har det ikke blitt på meg, og jeg tror aldri jeg får det heller. For med den farten jeg blogger, med ett innlegg om gangen og fri i ferier, blir det vel for kjedelig for leserene.

Men sånn er det bare. Jeg blogger på min måte og koser meg med det Tusen hjertelig for de som kommer inn og leser, og takk til de som skriver en kommentar. Dere har alle fortjent en award!

Festen er over…..

Så var de festlighetene over. I dag kan vi spise rester. Kaker er godt da! Det var mange innom her på kaffe de siste dagene, så da må man ha noe å servere også, når man har bursdag. Jeg er heldig som liker å bake, og det mest morsomme er å pynte dem.

I fjor vår kjøpte jeg meg silikonformer til roser og med en rull marsipan, gikk det lett som en plett.Det ble mange roser! Etterpå malte jeg dem med litt vannutblandet konditorfarge fra Dr. Oether. Til slutt drysset jeg på litt perlesukker til pynt!I går hadde vi famileselskap her med små og store. Reine konfirmasjonen sier du kanskje, men når man er nesten tjue stykker som skal ha mat, blir det jo litt av hvert som må fram. Jeg servert gryte og ris med tilbehør, og ostefat. Passer perfekt til alle. Til og med falafelboller fikk jeg forsøkte meg på denne gangen. Alltid artig med noe nytt og utfordrene synes jeg.

På torsdag hadde jeg denne kaken og en fyrstekake, men det forsvant fort, for da var det ti på besøk. Om jeg fylte rundt tall? Nei, slett ikke, men hvert år er verdt å feire synes jeg, for vi aner ikke hvor mange år vi får noen av oss. Jeg elsker å være sammen med mine og skulle ønske jeg hadde større stue når jeg skal ha selskap. Det er jo så koselig å holde kontakten med nieser og nevøer.

Husk å stikke innom og se om du gjetter hva jeg har tatt bilde av HER . Gjetteleken avsluttes på fredag!

Gjettelek!

Tusen takk til evaswindow som lagde en artig fotokonkurranse for oss. Tenk at jeg ble den heldige vinner med dette bildet! Så stolt og takknemlig for de som stemte på meg. Men vet du hva jeg har tatt bilde av? Ikke det? Nå kan du gjette.

Her har jeg tryllet inn litt farger i bildet, og jeg synes det også ble morsomt. Men det opprinnelige bildet er svarthvitt! Hva tror du det er???Den som klarer å gjette det, får bildet på et kort i posten. Velg selv om du vil ha det i svarthvitt eller i sepia!

Gjetteleken avsluttes fredag 10.februar! Lykke til!