Ja, i dag blir det fest. Det er jo torsdag og alle dager har vel rett til å bli feiret. Her feirer vi med masse frukt og bær til ettermiddagskaffen. Gjett om jeg gleder meg!
Jeg var i butikken og handlet i dag tidlig, for jeg manglet litt av hvert til helga. Da var jeg innom kassen med nedsatt frukt og grønt. Det var artig. Blodappelsiner kjøper jeg sjelden, men når flere kilo koster bare ti kroner, ble de med hjem, sammen med epler og druer. Fruktsalat på boks er jo så dyrt, men nå fikset jeg mange bokser for tretti kroner. De la jeg i frysa.
Men i dag skal vi kose oss med litt av det. Jeg tilsatte en liten boks med ananas, blåbær jeg hadde i frysa, pluss litt av skogens gull, molter! Et dryss av hakkede mandler smaker godt til. Jeg vet at dette er massevis med naturlig sukker, så sukkerlake ble det ikke. Jeg helte på litt lettsaft og ja det ble godt, for jeg prøvesmakte nemlig. Mannen i huset vil nok ha vaniljesaus på og det skal han får for jeg har en boks igjen fra jul som er uten sukker. Man må ta sunne valg i et nytt år og vitaminer trenger vi jo alltid.
Har du tenkt på livvidde i det siste? Vi jenter skal ikke ha over 80-90 cm og guttene ikke over 94-102 cm rundt livet. Da skal man måle ca. 1 centimeter over navlen og IKKE holde inn magen. Men det er ikke lett å måle likt hver gang eller? Om du måler avslappet, så får du et mål, og om du trekker inn magen, før du et annet mål. Det kan veksle over ti centimeter det! Men jeg har funnet ut at om jeg trekker inn magen alt jeg kan og måler, så blir det et mer realistisk mål. Men det er ikke et mål for andre enn meg selv!!!! Uansett når jeg måler da, så strammer jeg det målebåndet og bruker det som mal for fremgang. Når det er sommerferie for eksempel, har jeg jo ikke med vekta. Da er målebåndet veldig fint å bruke. Har jeg gått opp, så viser det seg lett på båndet ja. Men jeg må ikke gå rundt å skryte av en tynn livvidde, for det er ikke riktig når man holder inn magen. Ved å gjøre sånn, blir målet hver gang mer riktig. Man kan godt bruke et belte i stedet. Stram det så langt inn du kan, og se om det blir fremgang, eller ikke.
Hvordan lager man takstein av papp? Det ble litt undring før jeg fant ut at bølgepapp kunne duge. Jeg har startet på et nytt minihus. Dette er et hus som ikke lenger finnes i den virkelige verden, men det er et hus jeg aldri har glemt. En liten husmannsstue med sjel. Det hadde brun takstein, som sikkert var laget og brent på nabogården i mitt barndomsriket. Gamle, rustrøde takstein. Jeg rillet opp bølgepappen for å få litt liv i den. Så ble den malt litt og klipt opp i strimler.
Da ble det takstein på huset. Jeg drømmer meg tilbake. På den trappa satt jeg ofte. Slektninger hadde det som hytte og hjem, før det en dag sto tomt. Da ble det våre ungers lekestue. Foran huset smeltet snøen først om våren, og den grå sementklossen foran døra varmet godt på en solskinnsdag. Om våren blomstret syrinene under vinduet i kjøkkenet, og revungene danset i skogkanten like ved. Aldri var vel himmelen så blå som i barndommen, og drømmene for fremtiden så spennende og levende. Dette var et hus jeg kunne bodd i, men sånn ble det ikke. Det var slitt og ødelagt, hadde vannlekkasjer i massevis og musene danset overalt. Men det så jeg ikke da jeg lekte der. Nå blir det et miniminnehus. Gøy å “se” det igjen.
Nok en gang er det tirsdag og tid for å tenke helse. I dag var ikke dagen for veiing. Mye bedre å drøye det en dag eller to etter bursdagsfeiring som har inneholdt god mat, brus og kake. Men jeg jobber på. Ute har det begynt å snø igjen etter vårmilde dager. Enda er det tidlig på året, og enda er det en stund til legetime og kontroll. Tror det går bra jeg. Livet er som en tunnel. Det er bare å streve seg videre mot lyset.
Det var vårfornemmelser i skogen i dag. Kjøttmeisen var i farten og jeg hørte ravnen kalle over åsen. Men ingen rådyr eller elger var framme, for de hadde gjemte seg. Ingen dyr liker lyden av motorsag……
Min dag i dag, og da ble det kake! Klart man skal feire seg selv, og være glad for nok et år. Ikke alle får oppleve det. Jeg føler meg heldig. Jeg lagde min egen kake til helgens festligheter, og pyntet den med konfekt, kjeks og sjokolade. Sekstiseks år, og da gjør jeg vel som jeg vil……
Noen mennesker strever hele livet for å komme til topps. Noen klarer det lett, andre må streve noe veldig, mens flere kommer ikke opp til første avsats en gang. Men hvem har det best? Den som står på toppen og kjenner at det snart ikke er verken luft eller krefter mer til å leve, og ikke minst redselen for å falle!!!!! Hvordan har den som står på bunnen og drømmer det? Er den som kommer et stykke, lykkeligere enn de som må gi opp? Jeg tror at vi alle må hjelpe og støtte hverandre, så kommer vi dit vi selv har krefter til, og vi kan samtidig ta oss tid til å beundre utsikten sammen. Vi kan oppmuntre hverandre på veien, og glede oss med de som kommer helt opp. De kan dele erfaringen og utsikten sin med oss andre som strever og strever der nederst i fjellet…..
