I dag var det så vakkert, at jeg bare måtte gå ut en times tid. Jeg har naturen rett på utsiden, så det var bare å ta på seg og gå i vei. Is og vann er det fortsatt innover i skogen, men mye av det var borte nå. Det gikk fint å gå på siden av stien. Rimfrosten skinte i solskinnet og svartspetten kalte der inne i storskogen.
Jeg har bodd her i mange tiår, men fortsatt finner jeg nye veier og stier jeg kan følge. I dag tok jeg en sånn vei. De har ryddet en ny hestevei for de som rir i området og da kom jeg ned på en grusvei jeg aldri har fulgt før.
Jeg gikk av sted, og følte meg fri som fuglen. Det var oppdagelsestur i nærområdet. Om jeg var redd for å gå meg vill? Nei. På grusveien møtte jeg en bil, og jeg visste hvor denne veien startet, selv om jeg aldri har gått den før i dag. Nå gikk jeg den til enda trodde jeg, men den stanset ikke, den fortsatte, rett hjem til meg om jeg ville, eller jeg kunne fortsette i motsatt retning.
Det ble en haug med nye bilder i dag, for det var så vårlig og fint i sola. Isen lå på dammen, men den var syltynn.
For en vakker dag jeg kan dele med dere. Så glad jeg har et sånt nærområde. Jeg kan gå i ring både hit og dit. Jeg er ikke langt hjemmefra, men likevel ute på nye, spennende eventyr.
Jeg hadde nettopp tatt opp et nytt glass med honning, men det var jo mye igjen litt i det som var tomt også! Mye og mye? Men det var da rester langs kantene, som jeg ikke kom til med kniven. Jeg kokte opp litt vann, helte det i glasset, skrudde lokket forsvarlig på og ristet. Etter en liten stund hadde jeg verdens fineste honningvann. Jeg kunne drukket det som det var, men jeg la opp i en frukttepose, noen rosiner og en skive blodappelsin. Det ble nydelig det! Så bruk restene! Jeg gjør det samme med syltetøyglass. I med varmt vann og så får du en ekstra smakstilsetning til teen din.
Litt lek er vel også lov. Appelsinen var jo levende!!! God fredddda!!!!!
Det er lenge siden jeg har kjent det sånn. Lykkefølelse! Det er slutten av januar, og jeg synes jeg jobber og jobber med helsen uten resultater, men jeg ser det visst ikke selv? Jeg rydder om dagen ja, og så skulle jeg gå gjennom noen klær. Har plaggene god kvalitet, eller jeg liker de ekstra god, så tar jeg vare på dem. Nei, det er ikke mengder, men litt i en eske. Det er lenge siden jeg gikk gjennom dette. Men når det ble nevnt på Godmorgennorge at kongeblått ville bli en slager i våren, så stupte jeg ned i klærne. Jeg fant en fin bluse i blått, og så denne tunikaen til høyre! Kunne jeg klippe den opp og sy den om, tenkte jeg? Det samme tenkte jeg med den sorte og hvite kjole fra Lindex. Tekstilen var jo like fin på begge sider.
Nei, det ble ikke omsøm. Klærne satt jo som støpt. Herlig med “nye” klær til våren. Det fikk meg i godt humør! Jeg burde fikse hårsveisen, men det ble helt uvesentlig i dag……
Endelig våknet jeg til en blå himmel. Det er vel ikke mer å si om den saken, eller? Det er bare herlig å se lyset, etter flere dager med gråvær og litt tåke. Klart vi vet at himmelen er blå der oppe, men det er fint å se det igjen. Det har blitt mye lysere siden solsnu, og nå blir det bare bedre og bedre. Det føles nesten som om det er mandag og en ny uke! Men det er torsdag. Slutten av januar, torsdag og SOL. Nyt dagen!
Rester av garn kan bli til noe det også. Det ble litt andre farger enn hva jeg hadde tenkt. Når man har kjøpt for lite garn i rett farge, så må man dikte litt. Garnet jeg har brukt her hadde gått ut i disse fargene. Jeg ble fornøyd likevel. Varme klær i barnehagen er nødvendig om vinteren, og skift må til, både der og hjemme. Gøy å strikke småtøy. “Ikke trangt over hodet”, var det jeg fikk beskjed om. Det ble det ikke heller. Med litt skinnrester og ei snor kan halsen strammes litt til etter at ungen har fått det over hodet. Sånn, det var det. Jeg har gult garn liggende også, men blir det nok til et barnehagesett? Ja, det får tiden vise…….
Noen ganger føler man at livet går i stykker på en måte. Det blir mange biter i forskjellige farger og forholde seg til. Kan bitene settes sammen igjen, eller bør det kastes? I tanken vil jeg vil le under månen og se stjernene danse av glede sammen med meg! I fantasien er alt mulig. Jeg skriver ting ned, river det bedrøvelige i stykker og hyler til meg selv. Det samme med tegninger jeg ikke synes ble som jeg vil, jeg river det i fra hverandre og får ut av meg mye aggresjon samtidig. Etterpå føles det som om jeg holder hodet høyere, og jeg har stolthet i blikket. Jeg duger! Mange tanker i hodet om dagen. Hvem er vi, hva vil vi bli og hvordan fortsetter det? Det er vel noe jeg i hvert fall kommer til å gruble over resten av livet, uansett. Om noe har blitt ødelagt, kan det bli nye til utfordringer og ideer.
Dere vet jeg rydder i saker og ting om dagen. Det tar tid, for mye må jeg lese gjennom før jeg tar vare på det, eller kaster det. Jeg fikk litt sjokk av meg selv i dag. En høst for tjue år siden skrev jeg dette til dagboka:
Har jeg kommet lenger? Har jeg tatt et oppgjør med det der? Nei, mye er som før, men jeg tenker på en annen måte i dag. Noen ganger er det faktisk bedre å diskutere prisen på potetene eller strømpriser enn å gå inn i dypere samtaler. Noen mennesker kan jeg ikke, eller skal jeg ikke dele sjelen min med har jeg funnet ut. Eller hva med dette? Her følte jeg meg som en marionett, styrt av andre og jeg kunne ikke velge selv.
I dag har jeg det mye bedre enn det jeg skrev for tjue år siden. Jeg styres ikke lenger av andre, jeg sier nei når det trengs, jeg ler av mine egne dumheter og skammer meg ikke over hva jeg mener. Hurra, det var jammen framskritt der. Da er det bare å fortsette med å være MEG!
Ja, det har gått litt tilbake her, og ikke fram. Jula har gjort sitt, og vanene har plutselig forandret seg igjen. Har man unnet seg det ene og det andre over tid, så er det ikke lett å gå tilbake til sunne vaner. Men i går var det dagen for det, igjen. Jeg skal ha til denne helsegevinsten og da nytter det ikke å spise kaker, fet mat og flere brødskiver enn det jeg skal. Det ble suppe i dag. Suppe på buljongterninger, kikerter, gulrot, løk, søtpotet, kål, kålrot, selleri og purre. Godt var det jamme. Noen pølsebiter ble tilsatt til slutt, men jeg fikk bare lov av meg selv og spise en. En er ikke mye, men det er nok for meg! Så godt og mettende. Nå er jeg i gang igjen. Det ble som en skikkelig kickstart og oppvekker. Tilbake til mine sunne vaner, med frokost, middag og kveldsmat. Litt frukt er tillatt, så det får være det søte en stund framover…..
Tenker du sånn noen ganger? Om jeg dør, hva da? Ikke egentlig mitt problem når det skjer. Men de omkring meg får mye å rydde i. Er det derfor jeg rydder om dagen? På en måte er det det, men på en annen måte ikke. Jeg liker å ha oversikt, og da må det ryddes. Det trenger ikke være sånn pinlig striglet og rett. Jeg må bare vite hva jeg har. Alle de bladene jeg har, som jeg skal se på en gang ti,l før jeg levere de videre til andre. Innerst inne vet jeg at det aldri kommer til å skje.
I dag gikk jeg til i bokhylle. Jeg liker bøker, men jeg trenger ikke å ha flere like for eksempel. Om jeg dør, så trenger ikke mine ordne med det. Man leser jo ikke i stereo heller. Ryddes må det, om jeg dør tidlig eller sent. Men jeg tenker på det. Min venninne gjennom lange tider døde for noen år siden. Hun visste hun måtte dø, og hun ryddet så varlig og fint i sine ting. Det hun ikke ville dele med sine, ble fjernet. Det tok tid å rydde i foto, dagbøker og papirer. Hun tenkte slett ikke på å rydde sånn som jeg gjør nå. Bøker var bøker, og de fikk bare stå der i hennes hylle. Men å rydde i ditt ettermæle er vel aldri dumt?
Vinter er det her, men likevel grått og vått. Det er ikke kaldt nok til at vannet i stiene fryser til is, så det er ikke lett å gå i skogen nå. Skikkelig vannveier og -stier…..
Men jeg forsøkte da en liten tur, sånn ca. 500 meter, før jeg ga opp. Ikke annet å gjøre enn å vente på bedre tider der inne på skogen. Jeg har ikke svømmeføtter heller!
