Hva tror du? Får du et juleeventyr i år også. Ja, det er min adventstradisjon, i 15 år.
Hvert år skriver jeg en ny fortelling og legger ut litt hver dag på bloggen i desember, mot julekveld. De fleste har jeg laget bok eller hefte av til meg selv, som et minne. Noen av dem har jeg også solgt til dere på bloggen og venner ellers.
I morgen tidlig kan du lese første del av årets eventyr. Barnslig? Hvorfor ikke? Må vi ta alt så seriøst bestandig da? Jeg liker koselige historier med snille mennesker og julestemning. Dette gir meg mye mens jeg skriver, og jeg håper det gir dere litt glede også. Ondskap og krig er det nok av i nyhetene.
heter fortellingen i år, og nissen Anskar løper heseblesende mellom de som trenger hjelp i adventstiden.
~ Han hadde også hørt det rope. Hva var det? Gaupe, rev, rådyr, eller var det et sånt lite menneskebarn som de han så gikk fort av sted, vekk fra lyden? Han snek seg rundt hushjørnet og løp mot der lyden hadde kommet fra. Nisser har veldig god hørsel, så han kunne oppfatte det miste klynk om noen var i fare. Der, skrek det til igjen. Noe galt måtte det være…………………
Følg med i morgen, så kan vi sammen telle ned til jul.
I kveld kom Hermann hjem med nye børster. Først var det en gammel sur oppvaskbørste. Den er jo flat på den ene siden, så den ville hun ikke ha. “Du er jammen kravstor!” smelte han til med. Hva vil du ha da? Denne?”
Han kom inn med en flaskekost. Da lo hun. “Dette var jammen det beste du har kommet med hittil. Denne har jo form som et tre i hvert fall, og ikke lukter den vondt heller. I morgen går vi ut sammen. Det må da være noe bedre enn denne der ute? De menneskene kaster jo fra seg det utrolige!” Vi gir oss ikke. Her skal det ikke være hva som helst skal jeg si deg. Fint skal det bli, vær sikker. Jeg har da en viss stil. “Jåle!” freste Hermann. Men heldigvis hørte hun det ikke……
Hurra, jeg er i bedre form! Jeg sover ikke lenger som bedøvet hver natt, og har virkelig lyst til å være aktiv. Jeg smiler mer og har drømmer som er gode. Endelig framgang! Det er tirsdag og tid for helse. Ja da, helse er viktig. Det er november, grått og mørkt, men det går mot desember og masse kos. Det er alltid mye god mat på denne tiden av året, godteri står framme, og det er kaker til kaffen. Jeg skal prøve å holde på lørdagskosen nå også, men det er ikke alltid lett. Det nytter ikke å droppe maten heller, til fordel for godteri og kaker. Jeg kjøper inn frukt, så det kan være i fokus. Vitaminer trenger vi. Men om man spiser seg mett på god sunn mat, så frister ikke heller alt det godteriet for meg. Lykken er de kiloene som er vekk, og da kan jeg ikke tillate at de kommer tilbake, bare fordi det er advent og jul. Men kose meg skal jeg også gjøre. Det går fint, bare jeg begrenser meg. Julematen har ikke vondt at å ha masse grønnsaker og salat ved siden av. Her hjemme, som jeg tilbringer mest tid, går det fint. Jeg gleder meg til desember for klærne passer! Ny uke og nye muligheter!
Det går for seg i musehuset om dagen. Tror du ikke Hermann, ja det er det han heter, dro med seg en diger børste hjem.
“Her snuppa! Jeg fant denne utenfor huset nede i veien. Det var tungt, men hjem kom den. Dette skal bli juletre. I år skal vi være moderne og ha plastre. Bare vent til jeg får klipt det til! Det kommer til å bli som dreid det her! Hvitt som snøen, og så trer vi inn på greinene tyttebær fra skogen, som kuler. Er jeg ikke smart!”
“Ser du ikke hva det er? En DOBØRSTE! Kom deg ut med den litt fort og fram med klorin. Her skal det vaskes. Jeg tror du har blitt helt spinnvill jeg mann!”
Hun stoppet i døra av forundring. “Er du hjemme? Endelig. Så koselig!” Hun kvitret av fryd og så bare han, og ikke alt det andre.
Hun var ikke hjemme da han kom. Han hadde ikke sagt hvilken dag eller uke han skulle komme, så det var ikke så rart. Han hadde satt i gang med det samme. Spikret vegger, fått satt inn et vindu, slept inn møblene han hadde laget, og pyntet med både krystall og kvister.
Da Zoeticworld ga oss verdens fineste juleminne kom jeg til å tenke på noe. Du finner det HER!
Barn av i dag forstår neppe gleden over å få frukt i gave. Jeg husker ved juletid et år som jeg var sammen med nabovennene mine. Faren deres hadde vært helt i Oslo på morgenen for å levere noe arbeid han hadde laget. Han hadde samtidig vært på markedet og kjøpt rester av frukt. Vi fikk en hel trekasse med klementiner på bordet, og så sa han. “Et unger!” Vi var ikke vonde å be. Glemmer det aldri, for hjemme fikk vi kanskje EN klementin hver i jula, og her fikk vi spise det vi orket.
Frukt til jul var det beste vi visste. Vi hadde et epletre i hagen, og det var vinterepler. De ble varlig ett og ett pakket i silkepapir og lagt ned i en eske som om det var egg. De skulle få modne til jul. Jeg synes jeg kjenner duften av de eplene bare ved tanken. Grønngule i fargen og så saftige. Ikke alltid like søte, men det var så godt. Noen hadde fått stygge flekker etter lagringen, og de ble skåret opp i biter til fruktsalat. “Himmels lapskaus” kalte mamma det. Som regel hadde hun kjøpt en boks med hermetisk frukt til dette og så ofret hun en appelsin også. Sammen ble dette julekveldsdesserten hos oss. Den kvelden fikk vi lov å ha sukker på frukten, selv om saften som den hermetiske frukten hadde vært i også var god. Så var det pisket krem. Med et dryss på den kremen også av sukker, så funklet desserten like mye som vinternatten der ute.
Men Zoe ga meg andre fine minner også. Jeg vant på hennes innlegg nr 2000!!!! I dag kom det brev i posten fra henne. For en lykke. Et lite stykke Norge. Eventyrlig godt til formiddagskaffen og så alle de fine ordene. Dette skal jeg ta med meg videre. Digre gaver kan være fint det, men sånne gaver som dette er noe jeg kommer til å huske, leeeeeeeeeeeeeeeenge! Heldige meg.
Alle skriver vel om det i dag. Snø! Det kom snø her også. Hvitt og vakkert var det jammen da jeg tittet ut av vinduet i dag tidlig.
Trosten satt i trærne og ventet på mat, så jeg får kaste ut noen eplebiter og litt brød- Vakkert det med med snø på greinene. Men nå blir det spennende om vi får mer snø, eller regn…….
Så artig å pynte litt mot advent. I dag fikk jeg vasket trappoppgangen vår, og med god hjelp fra mannen gikk det fint. Jeg fikk på plass mosekula i en vase jeg kjøpte på ferie en gang, og så satte jeg fram mine hjemmelagde keramikkdamer. Jeg har så mye keramikk her nå, for vi har avsluttet julemessen vi drev i nesten tretti år. Aner ikke hva jeg skal gjøre med alt, men noe kan jeg jo bruke selv, Men med de damene så passet ikke bildet jeg hadde der på veggen???
Så var det på leting i kjelleren. Jeg fant ei dør som en gang hørte til et skap jeg ikke lenger har. Døra hadde speil på framsiden, og det var vel derfor jeg ikke hadde kvittet meg med den. Nå ble døra malt og pyntet med enkle hjerter og litt annet. På baksiden fikk den et feste og knotten som er til døråpner fikk stå der som pynt.
Det ble perfekt for meg på den hylla i trappa. Nærmere advent tror jeg det blir lys foran speilet. Lange batterilys, som kan gjøre det koselig i de mørke kveldene. Så fornøyd.
Jeg leste inne hos BforB, og hun er så flink til å sette ord på ting. Det trigger mine tanker også. Alle har vi vårt å streve med. Jeg har mitt og du har ditt. Mottoet mitt var før ” Never let go of your dreams!” Men i det siste har jeg liksom glemt hva drømmen min var? Det er ikke alltid lett å holde humøret oppe når det skjer så masse omkring oss som ikke er positivt bestandig. Men drømme kan vi da gjøre likevel eller? Jeg skal forsøke å gjøre det nå. Drømme litt om hva jeg vil. Hva vil jeg? Nei, det vet jeg ikke enda…..
Drøm deg bort litt! Jeg har flere av mine egenproduserte advent/julehefter igjen. De passer for tenåringer og voksne! Ikke bare barna trenger litt kos i vinteren.
Hva vil denne dagen bringe? Ikke vet jeg. I dag har jeg ingen plan. Jeg tar det som kommer. Jeg strikket ferdig enda en mus denne uken. Nå er de to venner som kan være sammen.
I går kveld pyntet jeg bjørkehjertene, så nå er de klare til gravene til advent. Fint å bidra på denne måten. De andre fikser blomster ellers i året og jeg fikser advent/jul. Nå har jeg igjen et par kranser, men det skal vel bli klart inne neste helg tenker jeg.
