Svanungene vokser opp nå, og beundrer sine hvite foreldre og lurer på hvorfor de selv er så fargeløse og grå!
“Vil jeg bli som deg pappa? Hvordan er det mulig? Vi ligner da ikke hverandre. Jeg er bare som en stygg andunge…….”
Pappaen blir ergerlig. “Hvem har sagt at andunger ikke er vakre, og hvem har sagt at du er fargeløs? Rett deg opp, og vær stolt av fjærene dine. Du er unik, det finnes ingen som er som deg. Fjærene vil varme deg til vinteren og hjelpe deg og fly vekk fra kulde og is. Hva hadde du vært om du ikke hadde en utvikling? Når du blir voksen blir du som meg, utenpå, vær trygg. Men inni deg, vil du alltid være deg!Så svømte de videre og roen senket seg over sjøen, for ungene visste at uansett utseende, var de unike.
Jeg fikk så lyst til å lage noe av kvister, blader og kunstige solsikker. I dag var dagen. Jeg gikk av sted i skogen og plukket materialer og satte i gang. Noen løv fra bjørka fikk henge på greinene, sammen med noen kunstige blader, perler og kongler. Synes det ble riktig fint.
Herlig med dessert, men hva er det ikke man kan bruke alt til? Tyttebær og blåbær, bringebær er godt da. Jeg er ikke så glad i tytterbærsyltetøy, men jeg koker mange glass til vinteren. Noe blir spist her i huset og noe gir vi bort til våre. Koselig å kunne dele med seg. Men jeg har funnet noe jeg liker til middagen. Jeg halvblander tyttebær og rømme og det smaker luksus til både kjøtt og fisk. Eller hva med trollkrem? En eggehvite piskes med 3-4 ss tyttebærsyltetøy og litt sukker. Det blir dessert til to det, for det er mektig. Det er godt med vaniljesaus på, men jeg har jo igjen en eggeplomme etter å ha skilt egget. Da blir det som i min barndom. Et egg til i bollen med eggeplommer , pluss en spisskje sukker, og så blir det eggedosis over den rosa kremen. Smaker nydelig en høstdag eller utover vinteren. Om du slett ikke vil ha tyttebær, så bytter du ut med blåbær eller bringebær til kremen. Jeg tror at trollene og menneskene ville like det uansett farge!!!!
Ja, de henger høyt, men jammen er de fine! Sakte farges bladene på rogna i andre nyanser i høsten. Men jeg måtte le da kråkeungene begynte å spise bær. De spiste et bær og krakset til og flakset med vingene som om fjærene reiste seg av surheten.
“Høyt henger de, og sure er de”, heter det jo. Du husker vel historien om reven? Den ville ha rognebær, men den rakk jo ikke opp! Den hoppet så høyt den kunne for å nå dem, men den måtte gi seg. Da bestemte reven seg for at det var ikke noe å slåss for, for de var sikkert sure. Ferdig med det. Moralen her i eventyret er at vi ikke trenger å strekke oss etter alt det som frister oss, for det er kanskje ikke bra for oss.
Men reven ante ikke at rognebærene er fulle av vitaminer. Bærene, eller fruktene som det egentlig er, kan vi lage gele og syltetøy som brukes til vilt og kjøtt. Bladene kan brukes til te og overtroen var stor før om de røde bærene. De ble laget mang en mikstur som skulle gjøre deg frisk.
I år er det mye rogn. Jeg har lært at et tre ikke bære tungt mer enn en gang. Andre mener av når det er mye rogn, så blir det mye snø. Kvistene på treet har øvd seg til de mengdene som skal komme! Nå blir det spennende å se hvem som får rett. Blir det mye eller lite snø? Vi kan bare vente og se. Og i mens kan vi lage rognebærgele og vi har lyst, eller bare ta bilder av de røde og se etter insektene i mellom bærene.
I år er det et skikkelig soppår. Vi har plukket masse kantarell. Nå er de forvellet og lagt i fryseren. Så fint å ha til vinteren. Det er så mye, at vi har plukket til andre og gitt bort. Men jeg tar bilder av sopper også. De er jo så pene.
Så mange varianter det er. Jeg kjenner ikke navnene på så mange, men jeg vet at den fine røde er giftig da.
Været har vært fint noen dager nå, men høsten står der og banker på kjenner jeg. Men sopp er det nok av, i alle mulige varianter og fasonger. Utrolig fotogene er de også.
Noen ganger treffet jeg liksom blink med kameraet. Skarvene er spennende synes jeg, men det hadde vært fint om de kunne sitte i ro litt. Jammen er de raske.
Jeg ser skarven ofte her, men enda har jeg til gode å få et perfekt bilde av den der en tørker vingene sine. Så jeg skal fortsette å snike meg inn på dem.
Ut i naturen i høstlige omgivelser er som et eventyr for meg. I mine tidlige bloggår, het jeg Naturglede! Det var fordi jeg var og er glad i naturen og det som vokser og gror. Jeg liker vind i håret, regn i ansiktet, snø og vidder, tung skog og dyr, fugler, sol og saltvann, tjern og nøkkeroser, blomster og kvister…..
Ja, sånn kunne jeg vel fortsette å ramse opp, for naturen har så mye variert å by på. Klart jeg også kan bli lei for mye varme, for sterk kulde, glatte veier, regn i dagevis og søle. Men tenk så kjedelig om hver dag hadde vært lik den andre, bestandig? Nå synger skogen sin avskjed til sommeren, og høstens ro banker på.
Jeg tror vi trenger variasjon for å glede oss over fine dager. Nå lukter det modent korn, ny slått gress, sopp og mose. Det bærer bud om andre tider. På fredag er det september….
I dag var det en fin formiddag her. Jeg skulle gjøre noe helt annet, men nok brødskiva med hjemmelaget fiskekake med meg ut. Den sto jo i stil til skogens farger og det smakte så godt der ute. I kveld er det sagt at det kan kommer regn, igjen. Da har jeg i alle fall nytt litt av dagen i lunsjen, og det ga meg en liten oppfriskning. Heldige meg som kan gå ut i naturen som jeg vil, når det passer. I kveld, om det regner, kan jeg med god samvittighet sette meg ned med tente stearinlys og strikketøyet.
Tid for en liten oppdatering her om helsa også kanskje? Jeg har det fint og jobber videre. Det er visst noe jeg må ta på alvor resten av livet. Men det burde vi vel alle? Jeg har fått blodtrykket ned til normalt nivå da jeg var på kontroll forrige uke, men det er med tabletter. Hurra, at jeg klarte det! Selv om jeg strevde verre i over to år med å gå ned i vekt og bli i bedre form, så ble visst tablettene nødvendig. Ikke så sterke, men som legen sa, en liten hjelper! På toppen av det forsvant jammen krystallsyken i slutten av juli. For en lykke å kunne sove godt om natten uten å kjøre karusell i ett sett. Pluss at dagene er mye greiere. Jeg klarer det meste nå, men er litt redd for å få tilbakefall. Det siste året har ikke vært gøy! Men nå kjenner jeg meg frisk og i fin form.
Jeg er så takknemlig for de kiloene som jeg fikk vekk, og for at jeg er i farten til nesten hva jeg vil. I sommer har jeg syklet, gått i fjellet, klatret i mose og stein, plukket blomster, svømt og kost meg. Perfekt sommer har det vært. Selv om været har variert noe veldig.Jeg tenker at det er så viktig å ta vare på hver dag. Vi aner ikke hva morgendagen bringer! Så nå fortsetter jeg videre.
Hei alle sammen som leser bloggen min. Nå kommer jeg etter hvert sakte tilbake til normale dager. Jeg har hatt en lang bloggferie. Det har vært så godt, men jeg savner det også. Høsten banker på, og det blir mer innetid og roligere dager. Jeg er så heldig at jeg liker høsten. Farger, lunhet, skapere luft, stearinlys i mørke kvelder, strikking, varme pledd, skinnfeller og kakao, er så koselig. Sommer er fint det også, men det er sånne forventninger til det været. Vi skal ha sol, sol og atter sol, Men ikke alle somre er sånn. Da er det godt med høsten, for den tar vi som den er.
Jeg vet ikke hvor ofte jeg kommer til å blogge eller lese andres blogger de første ukene, men sånn får det være.
Hei dere. Nå titter jeg innom bloggen igjen. Aner ikke om jeg rekker med så mye her før til høsten, men et livstegn kan jeg jo gi, før jeg tar en laaaaang sommerferie. Ute er det jo sydenvarme her hos oss, og da blir dagene annerledes enn når det regner.
Vi har vært på tur allerede i flere uker, men nå er vi hjemme en stund. Hagen trengte en skikkelig opprydning, og vi har jo familie vi vil være sammen med også.
Men landet vårt har så mye å by på, til alle tider. Det ble en vårlig tur i mai/juni. Vi kjørte fra sommerlig vær her i øst, opp i snødekt fjell og ned til havet på andre siden av landet. Alle årstider var det og ull måtte brukes, pluss regntøy. Men så fint likevel. Til Kannesteinen, Kråkenes fyr og under Steindalsfossen gikk vi. Høye brøytekanter, vind og vær, blomster og landskap, kos og hygge ble det.
