Litt rydding på terrassen måtte til nå som påskeliljene var visne. Lyngen er fortsatt fin, så den fikk stå der sammen med litt kunstig gress, Jeg hadde en vissen oldefars skjegg, og den fikk også stå sammen med en ny eføy. Det ble litt mer maikos over dette.
Jeg har plantet litt i pottene og gjødslet opp noe, pluss sånn tagetes og ringroser. Gøy å følge med på det som spirer og gror. Jeg er så glad for at formen er nesten som før etter koronaen. Nå klarer jeg så mye mer, og det gir enda mer energi det. Snart er jeg tilbake til normalen.
Gøy å hjelpe til å dekorere skogen. Jeg knakk ned noen av de gamle bladene fra svanedunsbregnene og satte de opp i rad med litt pynt av hvitveis. Så fint med kontrasten mellom det brune og det hvite. Snart ruller svanedunsbregnene ut sine nye, grønne blader og da skal jeg tilbake. Når de nye skuddene er under ti centimeter, plukker jeg dem og koker de som asparges.
Det ble jo så feil på bildene? Blomstene er jo skikkelige oransje, og ikke rosa. Så feil kan det bli, men jeg lover at de er oransje! Oransje farge? Appelsiner, tenkte jeg først, men det hadde jeg ikke. Klær? Nei, oransje klær har jeg veldig lite av. En sommerbluse, men hvor der den? Men ute er det altså oransje blomster nede i nabolaget. Det ble en tur med kameraet da. De blomstene er supervakre, og det er et digert tre med dem der nede. Blir dette godtatt av Frodith tro? Jeg slenger på et bilde av noen klementiner bare for å være trygg. Her er noen mandelkjeks med sjokolade også. En oransje dag ønsker jeg dere alle!
Ja, sånn kan det går. Jeg som var så godt i gang med treningen, har ikke orket noe som helst på to uker. Nå begynte jeg igjen. Planken klarte jeg i dag ETT minutt, og da skalv jeg som et aspeløv. Å stå på ett ben med armene ut og lukkede øyne gikk bedre. Jeg klarte så vidt 10 sekunder på hvert ben. Så var det enkle squats da, og det å sette seg på gulvet og reise seg igjen. Jeg klarte ti av squatsen, men etter det orket jeg ikke mer. Men det er bedre enn forrige uke, da klarte jeg ikke noe. Formen er tilbake, litt etter litt. I går kveld gikk jeg jammen seks kilometer i blandet terreng i skogen, uten å hvile. Det gikk ikke fort, men jeg gikk! Herlig å kjenne at jeg klarer litt igjen. Men det vil nok ta tid innen jeg er der jeg vil være. På igjen, for jeg gir meg ikke. Jeg tenker at 16 uker kan jeg da vel klare med denne livsstilsendringen min. Nå har to uker liksom bare forsvunnet i korona, men jeg fortsetter. Litt over to uker igjen til jeg får “dommen”. Har jeg klart å få ned blodtrykket?
Det var tirsdag igjen, og jeg skulle skrive et heidundrande innlegg om min fremgang. Men det blir det ikke. Vekta hadde gått opp denne gangen, og jeg vet jo hvorfor. Ikke en vektoppgang til å gråte av da, men jeg skulle jo ned! Koronaen har jo tatt alle kreftene mine, så det har mest blitt å sitte stille, uten noen form for trim. Ikke en gang planken har jeg orket, og langt mindre knebøy. Trimturene går sakte som ei snegle, og er ikke lange i det hele tatt. Jeg begynner å bli utålmodig er. Det er kanskje en sunnhetstegn? Jeg vil så mye, men må bare innse at ting tar tid.
I går planla jeg å ordne litt på terrassen. Det måtte jeg vel orke, tenkte jeg. Litt pynting er jo bare kos eller? Noen blomsterpotter skulle fram, men jeg måtte få hjelp til å få de å plass. Ikke er jeg sterk fra før, men nå er jeg helt kraftesløs liksom. Så rart? Men pottene kom seg ut i sola, og så får de stå der til jeg har en bedre dag. Ikke annet å gjøre. Vannspeilet ble fylt med vann og jeg konstarerte at Blågresset hadde overlevd vinteren.
Det er helse i å være ute i naturen også, så jeg nyter fargene og gleder meg til dager med mer styrke igjen. Jeg er jo heldig som vet at det kommer bedre dager. Snart er det tilbake til normalen tenker jeg.
I går kveld måtte jeg bare ta meg en tur ut. Kroppen hadde fått hvile nok tenkte jeg. Men jeg kom ikke langt. Energinivået var og er helt på bunnen, så det nyttet ikke å anstrenge seg det minste. En liten bakke var mer enn nok til at jeg nesten mistet pusten. Korona er ikke gøy.
Heldigvis trenger jeg ikke gå langt fra huset vårt for å kjenne litt på skogens ro.
Bare noen minutter fra meg, ligger hogstfeltet. Stille og fint var det der inne og fuglene sang.
Det var fint å bare stå der å lytte.
Fjorårsgresset lå der så brunt og fint enda, før det nye spirer. Jeg vet at her vandrer rådyr, elg og grevling i natten. Ugler og hauker holder til i trærne, og jeg så en tiurrøy her for litt siden. Ungfuruene hadde fått gjennomgå av elgen, som har feid horna dine. I skogbunnen blomstrer kreklingen. Jeg er heldig som har skogen så nær. Det er gull når kroppen ikke er i form til de lange turene.
Hvorfor det, sier du kanskje? Fordi de spår beskjeden spredning av Salixpollen. Hjelp, så ille det har vært her i sør noen dager. De sier det er moderat spredning, men når det rommer hele Østlandet med Oslo, er det kanskje best å se ut, for da kan man selv se hvor langt det har gått.
Her er det fortsatt noen seljer som har de fineste gule gåsungene. De er godt synlige. Men i dag er det mange av de trærne som har blitt litt mer grønne og da er det snart over med nysing, gørr og snørr, såre rennende øyne og ubehag for meg. Men nå er bjørka på gang, for alle de som ikke tåler den. Jeg føler meg heldig som ikke er allergisk mot gress for eksempel.
Jeg holder ut her. I dag var jeg ganske fin på morgenen, FØR jeg hadde gått ut. Men noen ganger bare MÅ man ut. I dag ble det to ganger, og begge gangene tetnet jeg til så ille, at jeg vil bare inn igjen. Så jeg gleder meg til i morgen, for da er det kanskje på nedadgående og jeg kan snart kose meg med turer i naturen og følge med i våren.
Prinsesse i våren? Ja, det har jeg lov til å være. Vekta gikk ikke ned i påska, men heller ikke opp!
At jeg blir eldre, godtar jeg. Det er det ikke så mye å gjøre med. Rynker får jeg også. Jeg fikk en kommentar en dag om at det er ikke lurt å slanke seg i min alder, for det blir mengder av rynker av det. Skal jeg spise meg stor igjen, for å få et glatt ansikt da eller? Nei, vet du hva. Jeg har heller rynker, og så får jeg si det er fordi jeg har levd.
Begynner dere å bli lei av å lese om mitt strev? Du aner ikke hvor lei jeg er. Men jeg gir meg ikke denne gangen. Det er mange år siden sist jeg klarte å være det man kalles normalvektig, og det skal jeg bli igjen. I den kategorien vet jeg at jeg fortsatt må jobbe med saken, men det er ikke for å bli så veldig vellykket, men for å være så frisk jeg kan. Helsa framfor mat, kos og sofasliting? Noen vil ikke det, og det respekterer jeg.
