Ja da, det var vel ingen overraskelse. Rett ut av lista etter en uke fri og rett ut i form på grunn av pollen. Men vår der det virkelig der ute, med solskinn og blå himmel. Påsken har vært fin den, med lange sykkelturer, vandring ut mot havet, god mat og litt godteri. Men det er lov å nyte dagene når det er ferie eller? Jeg har vært ganske så flink ved å velge vekk frityrstekt mat og sjokolade, men på påskelørdagen koste jeg meg også.
Nå er det tilbake til hverdagen og det er greit det også. Formen ble verre da jeg kom hjem, for her hadde det virkelig sprunget ut i våren. Men med medisiner og godt humør, så fikser jeg nok denne våren også.
Nå er jeg nesten ferdig med en påskeveske, eller en vårveske kan det vel være. Jeg tar fri noen dager fra blogg og det hele. I dag gikk jeg en lang tur i skogen og der var det liv. Det livet vil jeg følge med på nå noen dager. Spettemeisen her samlet tynne barkbiter fra furua til redebygging i et hult tre i nærheten. De har det travelt nå.
Jeg fikk bilde av en hakkespett også. Tror jammen det var Dverghakkespetter. Den er det lenge sien jeg har sett. Nå gleder meg til å slappe av med å fotografere det jeg ser, og nyte fridagene uten stress. God påske til dere alle. Jeg dumper vel rett ut av en lista nå, men det får heller være. Kanskje jeg titter innom etter hvert, men det er egentlig ikke planen. Nyt dagene til vi tastes igjen.
Ikke mine ord, men Bjørnstjerne Bjørnson. Det heter så fint:
“Jeg velger meg april, I den det gamle faller, i den det ny får feste; det volder litt rabalder,- dog fred er ei det beste, men at man noe vil.”
Her har været vært som den narrende april kan være. Sol, snø og kulde, sammen med blå himmel og hestehov. Ja, det kommer seg vel utover i denne måneden.
Ute daler snøen ned. Spirer og vårblomstene liker seg ikke. Inne er det lunt og koselig og jeg er glad jeg gikk trimturen min i formiddag. Ikke det at jeg ikke kan gå i sånt vær, men det begynner å bli ganske så sleipt på veien, og det mørkner der ute.
Jeg zoomet meg inn på uglekassa i formiddag. Det så ut som om ugla så på meg, og jeg ble så glad. I fjor var det ikke egg der, og nå håpte jeg at uglene var på plass igjen. Men det var ingen ugle. Veps eller geitehams har overtatt og bygd store honningkakene der. Ornitologlaget rydder nok opp når de skal sjekke om det er egg, men dette var trist.
Vel hjemme stekte jeg opp svinekjøtt, kantareller fra fryseren og løk. Med krydder, salat og saus til ble det en nydelig middag. Ser du snømannen på slikkepotten? Den passet jo perfekt til snøværet vi nå har. Det skal bli spennende å se hva vi våkner opp til i morgen. Jeg har sommerdekk på bilen nå. Jammen godt jeg ikke må ut å kjøre tidlig på morgenen……
Når fjorårsgresset har samme farge som rådyrene, er de ikke lette å oppdage. Ser du de på første bildet? Det er fire stykker man ser bakparten på her.
I går kveld fikk jeg meg en skikkelig tur langs skogkanten, og der holdt rådyrene til. Jeg listet meg så stille jeg kunne langs jordekanten, og hadde vinden fra meg. Så fint å se dem. Men det var litt vel mørkt for de perfekte, klare bildene. Jeg viser dem likevel jeg.
Plutselig fikk jeg en melding og dermed var den seansen med rådyra over. Ikke hadde jeg tenkt å sette telefonen på lydløs. Men det var da noen merkelige skyer å ta bilde av også.
I dag er det grått her og kaldt fortsatt. Jeg har vært hundevakt i noen timer. Det ble en tur ut, godt kledd. Bonden har startet på våronna med å gjødsle enga, så i dag så jeg ikke et rådyr. Vanligvis går det mange er om morgenen, men med hund rømmer de jo alle veier også, selv om den er trygt i bånn. Får vi snø i dag? Ikke vet jeg, enda er det oppholde.
Når venner trenger hjelp er vi vel der eller? Zoetic ber om hjelp i innlegget sitt. Klart vi kan hjelpe, vi er da så mange i bloggblokka. Hva kan jeg gjøre, og hva kan du gjøre? Stille opp selvfølgelig!! Det er ikke første gangen jeg gjør dette, og det blir ikke siste heller. Om jeg har mange penger? Nei, slett ikke, men selv en 50 lapp hjelper. Alle monner drar, heter det jo.
Jeg leste et dikt en gang om en far som hadde flere sønner. Han ga dem hver sin staur og ba dem å knekke dem. En etter en knakk de dem, og de var så stolte. Så samlet faren sammen like mange staur en gang til, og knyttet dem hardt sammen. “Nå kan dere knekke dette gutter”, sa han.
De strevde og de strevde, men det var som umulig. Faren stanset dem og smilte.
Nei, jeg har ikke DET lenger. Verandaen, er fjernet. Så deilig å kjenne det i sidene mine. Ja, det handler om kroppen min dette, og ikke om et hus. Men kroppen er jo som et byggverk av muskler, skjellet og knokler. Min veranda rundt livet, som jeg kjente over buksekanten, var ikke lekker, selv om jeg forsøkte å gjøre den så pen det gikk an. Den var klar for rivning for lenge siden, men jeg lot den stå der, malte, flikket litt og forsøkte å få det til å se pent ut. Til ergrelse for meg selv, og redsel for at andre skulle se hvor dårlig forfatning den hadde. Jeg ble skikkelig irritert over alt jeg prøvde å gjøre for å skjule forfallet, uten å gjøre noe! Ikke noe pynt gjorde det bedre.
Vektenedgang, var det eneste som ville fungere, for den måtte bort den verandaen, for alltid. For et strev dette har vært og fortsatt er, men det nytter, bare jeg ikke saboterer meg selv…….
Hvitveisen klarer seg fint, men de sibirske blå stjernene her, klarer ikke de kalde nettene så godt.
De som hadde sprunget ut for noen dager siden, krøller seg sammen og visner fort. Men heldigvis er det mange nye som kommer. Blått i blått står de der og lyser mot en blå himmel. Det bli blå tanker av sånt……
I solhelling minner det om vår. Der har isen i vannkanten smeltet nå, men fortsatt er det mye igjen der inne på skogen.
Et slør av kulde, vinter og dis ligger over veien og vannet, men det var lyd i vannet. En og annen padde eller frosk dykket ned, da jeg kom.
Dag for dag smelter det litt og sola varmer selv i kaldt vær. I kveld er det spådd snø. Det blir spennende å se om det slår til. Sola skinner fra skyfri himmel i formiddag.
Ja, sånn føles det i hodet. Hvordan i alle dager skal jeg klare å snu et sånt tankesett? Jeg har gått opp 200 g denne uka, og slett ikke 200 kg. Det føles likevel som et fryktelig nederlag. Kroppen hyler etter sjokolade, potetgull, chips og fete sauser. Jeg er dritt lei sunne saker, hard trim og gode forsetter. Hva gjør man da?
Inn i dusjen, pealing av kroppen, ordne håret og på med og varme klær. Så gikk jeg ut! Gjett om det hjalp? Man blir så motløs noen ganger, og glemmer det man har fått til. Det er ikke alltid lett å se at kroppen forandrer seg den ene eller andre veien, over tid.
Etter turen ut, fikk jeg igjen snudd tankesettet. Jeg gikk fort, og glemte at jeg trimmet samtidig. Naturen den ga meg ro til å fortsette. Hva gjør jeg mot meg selv ved å gi opp? Ikke til det gode i hvert fall. På igjen. Sommerkroppen venter der framme!
