Finnes det en skohimmel tro? I går måtte jeg si takk for alt og farvel til mine gamle fjellsko. Det er slett ikke lett å skille seg av med dem. De har tjent mine føtter i år etter år, holdt dem tørre og varme, uten gnagsår og med støtte for anklene. Mil etter mil har vi vandret i nærmiljøet, på fjellet, langs vann og stier, over berg og gjennom enger, i snø og på is, gjennom kratt og torner. De har skikkelig slitt for at jeg skulle ha det behagelig. Men nå var det slutt. Ikke klarer de lenger å støtte anklene, ikke holder de meg tørr og ikke er de særlig behagelige nå. Nesten alt for bak i helen var vekk? De hadde blitt ganske skallet kan man si. Som en siste hilsen fikk de med blomster på veien.
Men blomster ville de ikke ha, så jeg måtte pent lytte til dem en siste gang. “Sett oss i en blomstereng og la skjebnen bestemme vår siste reise.” Jeg gjorde som de sa, og plasserte dem i duftende timotei. I går kveld sto de der i det kvelden ble til natt. Om en mus har brukt dem til hus i natt eller om reven har dratt dem med seg for at ungene skal ha noe å leke med, vet jeg ikke. Men borte er de i hvertfall. Om de dro til skohimmelen vet jeg heller ikke. Men jeg kan jo fantasere om det. Der løper de nok på mykt gress og plystrer gjennom skosnørehullene, vifter med lissene og danser med alle de andre skoen.
Det er ikke alltid lett å være dyr i skogen. Jeg så visst farlig ut der jeg kom sakte gående på myke sko. Brått forsvant de rådyrene.
Helene harefrøken løp som for livet da jeg kom. Akkurat som om jeg var en rev som ville ha middag?
Det er farlig å skulle lære seg å fly også. Jeg møtte fuglungen igjen i går, og den har skadet det ene øyet. Det var godt synlig i forrige gang jeg så den også. Det har visst grodd fint, så det har nok skjedd for en stund siden. Den kan fly, så om det føles for farlig, gjemmer den seg i en diger gran! Den er så i farten nær hestene. Der finner den både korn og frø! Vakker er den!
Jeg tittet innom hakkespettene også. Der var det ikke så koselig. Jeg tror jammen en av de voksne har blitt slått til døde og blitt mat til andre fuglunger. Dyreverden er brutal, og det er farlig å ha ugler, hauker og musvåk rett ved redet. Den ene hakkespettforelderen som er igjen vil få et farlig strev med å mate de sultne ungene. Håper den klarer det, for nå begynner de å bli så store at de kan titte ut i en farlig verden.
Nei, jeg er ikke en sånn sykkelfantast, men en rolig tur i ny og ne er koselig. På min første tur i år ødla jeg hele giret. Heldigvis hadde jeg ikke kommet langt. Det var bare å løfte opp bakhjulet å komme seg hjem. Inn i eikene satt hele den girgreia!
Men mannen i huset fikset det. For noen hundrelapper fikk han nye deler, og etter en god stunds jobb, kunne jeg legg ut på en liten tur igjen. Men hjelp for ustabilt vær. Det kom regn, skikkelig varme og regnbue! Jeg sto under et digert tre en stund, mens det regnet i solskinnet. Fint det også. Så syklet jeg hjem og var akkurat kommet inn av døra da det bøttet ned for annen gang.
Jeg møtte en liten fuglunge på turen. Den forsøkte først å overbevise meg om at vingen var skadet, men plutselig fløy den avsted i lav høyde i skogbunnen. En artig opplevelse på min lille sykkeltur.
Kong Sommerfugl har kommet flyvende fra Sør-Europa og helt opp til oss. Monark heter den, og i går var den i flertall der jeg var. De koste seg i tjæreblomstene.
De likte best de rosa blomstene. Jeg så ikke en av dem i de hvite? Så farger frister visst. Jeg var i min barndoms rike i går og selv om det var spådd regn, fikk vi både opphold og litt sol. Joda, det ble torden og regn på ettermiddagen, men da hadde vi gått inn! Herlig å vandre i gressengene og kjenne på sommerfølelsen.
Denne krakken er visst på vei til å gli inn i naturen. Men jeg synes det var så vakkert, at det fristet ikke å ta vekk bregner og humle, kvist og kvast. Den får stå der som et smykke i det grønne. Jeg fant andre steder å sitte.
Blomstrer gjør det også min mors hage nå om dagen. Jeg liker de blå irisene. Sommerfølelsen begynner å gripe om seg, og det er bare å glede seg til solrike dager og masse lys!
Hopp og hei tenkte jeg i går da jeg gikk inn i skogen.
På gården hoppet det lille føllet og i buskene hoppet rådyrene! Rådyrene har gått kalver, men jeg har ikke sett dem enda. Bonden sa at den ene hadde ikke mindre enn tre unger!!!!
På trestammen hoppet hakkespetten i kvelden og innefor hoppet ungene. Jeg skimtet en av dem i et av bildene. Snart titter de ut av hullet og ser ut i en for dem ny verden.
Så hoppet jeg litt også! Jeg har følt meg utfordret av ungdommen i familien om dagen. De hopper og spretter som bare den. Men det var ikke lett å hoppe høyt med tunge fjellsko på bena, være i fokus i linsa på kameraet og hoppe akkurat da selvutløseren tok bilde! Men jeg klarte det! Begge bena er i lufta på noen bilder i hvertfall! Nå er det din tur. Gjør et hopp for gleden og livet!
Jeg fant, jeg fant! Innunder greinene på den gamle syrinen inne på skogen, var det fortsatt noen blomster igjen. Nå ble det muffins med lakriskrem og syrinblomster. Litt skuffet over resultatet. Jeg ville ha grå krem til syrinene, men med det lakrispulveret jeg brukte, ble det mer beige. Men blås heller, godt smakte det!
Noen isbiter ble det også med blomsterpynt. Et glass vann med litt presset sitron og flytende blomsteristerninger er slett ikke dum start på helga! Men husk at de frosne syrinblomstene fort blir beige. Ikke noe annet enn til din egen kos!!!! God helg!
3 egg, 150 g sukker, 120 g hvetemel, 1 1/2 ts bakepulver, 3 ss smeltet smør, 1 dl rosiner og 1/2 plate grovhakket sjokolade. Alt legges i en bolle uten smøret. Rør det godt sammen med en gaffel og hell i smeltet smør før du blander det klart. Smør store muffinsformer med smør og hell i røren. Dette er nok til fem muffins. Stek dem ved 180 grader i ca. 30 minutter. Avkjøl og smør på valgfri krem!
Ja da, jeg har visst vokst opp i gamle dager. Ikke mange vet hvordan man lager en sånn dukke i dag.
Det luktet av nyslått eng da jeg gikk innover i går. De hvite ballene lå der som dekorasjoner, og ingen hersjer syntes. Jeg husker barndommen med familien samlet etter at høyet var slått. Ljåen som ble slipt skarp for å ta alle kantene som ikke bestefars slåmaskin bak gråtasstraktoren hadde fått med seg. Staur på staur ble slått ned i bakken. Ståltrådstrenger ble hengt på plass, så høyet kunne lesses på og henge der i forsommervarmen og bli tørt og godt. Som liten kunne sånne dager bli lange. Vi fikk med oss myke pledd og puter, saft, kjeks og leker. De voksne måtte jo jobbe. Vi ungene hjalp til om vi ville, men så ble vi lei. Det var fint å leke gjemsen under hersjene, vi plukket blomster, tredde markjordbær på strå og badet i bekken. Nei, jeg gikk aldri i barnehage, men var med i alt arbeid på gården. Jeg elsket det samholdet og savner det virkelig. Ingenting er lenger som før.
Selvfølgelig hadde jeg vanlige dukker å leke med også, men de var sjelden med på jordet. Farmor fikset høydukker til meg da. Hun snurret sammen fuktig høystrå og plutselig var det en fin dukke. Ofte fikk den låne hjemmestrikkede dukketøy også, fikk sløyfe i håret og ble lagt på teppet vi satt på. Hadde jeg ikke kledd på den med fargrike klær så ble den fort borte!
Du ser selv at det ikke var lett å se den om den ble lagt i skogen eller på gresset. Men det var halve leken. Mistet vi dukken, var det jo bare å lage en ny. Det hendte til og med at hesten spiste opp dukken, den var jo sulten og så ikke forskjell på høy som lå i haug eller om det var snurret sammen til en dukke. Morsomme minner. Om høsten lagde farmor halmdukker. De var mer forseggjort og fikk en vakker krans rundt hodet av kornaks fra havren. Jeg må jammen huske det til høsten og forsøke meg på en sånn dukke også.
Så vakre de er, syrinene. Jeg angrer bare på at jeg ikke plukket med meg noen hjem fra skogen. Det er så herlig å pynte kaker med de bittesmåblomstene eller fryse dem inn i isterninger.
Men ramsløk har jeg fått plukket i år. Planten dufter av hvitløk. Bladene kjørte jeg i stavmikseren med olje, salt, pepper, sitronsaft og litt tørt brød. Herlig pesto til å ha på stekt fisk framover.
Blomstene ble også brukt. Jeg puttet dem ned på en pen, liten flaske og helte på olje. Det blir en fin ekstrasmak til stekingen.Gøy å plukke inn fra naturen. Jeg burde være mye flinkere til det, men jeg får være fornøyd med at jeg får til noe hvert år!
Gjett om jeg har kost meg. Landet vårt er da like vakkert som Østerike eller?
Mye snø i fjellet enda, og i solskinn er det vakkert!
Det blomstrer jo i fine farger som i alpene en forsommerdag.
Sunnmøre viste seg fra sin beste side.
Men regn og råke hadde vi også. Det ga kontraster.
Fisk får man på denne siden av landet. Det ble fiskesuppe, fiskekaker, kokt og stekt fisk. Herlig! Nå er jeg hjemme igjen, og det er tilbake til hverdagen. Greit det også.
