Ny uke, med nye utfordringer og muligheter. Selv om sola har skint i helga, så er nettene kalde. Ikke akkurat snøtung vinter, men det er pent med isflak i vanndammene også. Jeg “bygde” isen opp litt, og da ble det spennende bilder. Men det er søledammen og gjørme på stiene midt på dagen, så det gjelder å ha både brodder og vanntette sko inne på skogen.
Men det våres det våres, selv om jeg vet at det brått kan komme en halv meter snø og tjue minus i februar også. Jeg fant en haug med knust takstein. Det fikk meg til å tenke barndom og paradis. Aldri var det vel så gøy å hoppe paradis som om våren…….
Uten mor, ingen oss! Hurra! Sånn ble min mammas mordagskake, fra meg. Sukkerbrød med masse krem inni, og karamell på toppen. Kos dere alle sammen i dag, med eller uten kake!
Nede ved sjøen var det mengder av blåskjell. Jeg fikk sommerfølelse av å se det. Den vakre blåfargen minner som varme dager, solbrent hud og salt vann.
Det var pontongene til bryggene som var helt nedgrodd av skjell. Flytebryggene ligger på land og venter på en sommer, i mens kan vi jo drømme!
Så varmt karamell er. Jeg måtte jo smake. Det er jo så trist om karamellen smaker brent. Ikke nytter det å smake under prosessen heller, men bare følge med å se etter om fargen blir riktig. Dette har jeg ikke gjort på sikkert tretti år, så jeg var usikker på om jeg fikk det til. Når den var klar, dyppet jeg skjea ned i det brune, og smakte. Da brant jeg meg på tunga. Typisk meg, men det var ikke verre enn at jeg bare sa au! Så godt!!!!
Sånn, da var sukkerbrødet klart og karamellen står til avkjøling. I morgen er det morsdag, og jeg baker til min søte mamma. Uten henne, ingen meg! Men hvordan skal jeg pynte kaken? Tror det får bli noe enkelt, og karamellen serverer jeg kanskje ved siden av eller? Mmmmm, jeg må tenke litt.
Jeg har gått skoen av meg! Så mye har jeg gått med disse skoen. I går da jeg kom hjem fra trimturen, var det takk og farvel. Jeg ble jo våt på bena i regnet, og de skulle da være vanntette, nesten? Sånn går det når man går mil etter mil gjennom årene. Heldigvis har jeg et par andre å bruke, men nye sko må det visst investeres i. Men det var ikke den trimmen jeg skulle fortelle om.
Dagens trim var nok en gang rydding. Jeg hadde startet i kjelleren jeg, med å rydde i malerpensler og maling. Det inspirerte visst gemalen! Han startet på restene i loftet. Det ble mange turer opp og ned den loftstrappa, og eske etter eske kom fram. Fra 1988? Det var nok ikke akkurat den dagen jeg hadde ryddet vekk dette, men avisene sparte vi og brukte til å pakke vekk ting når det trengtes.
Der skal jeg si deg jeg fant mye rart. Dukkeserviset mitt og et esel som dro salt og pepper, en kopp som var min og mye, mye mer! Til og med en telefonbørse med penger fra den gangen folk kom og lånte telefonen her! Merkelig rart hvor mange tanker som kom. Men hvordan tror du det gikk i malesakene mine? Det får jeg visst ta i morgen. Jeg ble så sliten av all den bæringen at nå var det nok for i dag.
I dag var det om potetlomper på Godmorgennorge! Derfor viser jeg en reprise fra september i fjor. Potetlomper er så godt!
Da jeg var liten fikk jeg hjemmelagde potetlomper hos mormor. Når jeg av og til kom til henne etter skolen, var jeg gjerne sulten. Hun tok alltid vare på rester, så en og annen kokt potet lå ofte i kjøleskapet. Hun knadde raskt opp en potet med gaffelen og blandet inn en knivsådd salt. Så blandet og knadde hun det sammen med gaffelen til det ble litt seigere. En spiseskje eller to med hvetemel ble blandet inne. Så ble deigen knadd sammen. “Minst mulig mel!” sa hun alltid. For lompene skulle ikke bli tørre og harde. Hun delte deigen og trillet de til to små golfballer. Av en potet ble det to lomper.
Stekepanne ble satt på, så den skulle bli god og varm. Mormor la ut et bakeklede på en spekefjel, drysset på litt mel og la på deigen, og la klede over det igjen, før hun klemte deigkulen flat med en annen fjel. Forsiktig vippet hun leiven ut i den tørre stekepannen. Så godt det duftet!
Jeg la min deigklump mellom litt plast og det fungerte også fint. Hos mormor spiste jeg alltid de lompene med gul ost og salt pølse mellom lagene. I dag hadde jeg ikke pølse, så det ble prim i stedet. Smør og brunost hadde også smakt godt. Gjett om jeg koste meg, med lomper og minner etter mormor.
Ja, det mener jeg. Spis opp maten din! Vi kan ikke holde på å kaste 200 brød i minuttet her i landet. Hvorfor gjør folk det? Det er jo mat. GOD MAT. Tørt, sier du? Da er det bare å kjøre skiva i brødristeren, knuse den over yoghurt eller grøt, over grateng eller eplekake. Skorper? Ta vare på dem i en pose i fryseren. Skjær de i terninger og samle på til det er mange nok. Da krydrer du dem og tørker dem i stekeovnen. Nydelig over en salat! Ja, det er mye vi kan bruke rester av brød til, som brødpudding med rød saus, eller ostesmørbrød. Nå slår vi et slag for å spise opp maten vår!
Når man skal tenke helse hele tiden, så må i hvert fall maten jeg skal spise være fargerik og fristende. Er du enig? I dag ble dette lunsjen. Eggerøre med salat, kokt gulrot, noen jordbær fra fryseren og tre rosiner! Maten ble morsom og frisk synes jeg da. Etter jul har ikke vekta akkurat vært venn med meg. Den står stille, og er ikke samarbeidsvillig. Men jeg MÅ ned mer, og det er ikke annet å gjøre enn å ikke gi meg. Man får noen ganger en stillstand som er lei og kjedelig, men det gjelder bare å fortsette med friskt mot. Ute er det såpeglatt, så det er ikke lett å gå tur i raskt tempo om dagen heller. Men jeg går da i hvert fall en time hver dag uansett. Med brodder på skoene, kjenner jeg at jeg bruker andre muskler. Jeg må sette bena litt bestemt i bakken, og det blir en annerledes gange. Nå gleder jeg meg til bare veier og lette sko. Jeg elsker vinter, men da får det da være vinter og ikke dette av og på været med holke i ett sett.
Til slutt hadde reven valgt å gå over isen, men den var ikke trygg for mennesker. Det ble fine opplevelser av en liten tur ut i ettermiddagslyset. Man trenger ikke bestandig de lange turene i raskt tempo. Noen ganger trenger jeg i hvert fall, bare skogens ro.
Innimellom er det litt sol også, og sola varmer allerede når den er der. Fint med sollyset og livet det skaper i landskapet. Blå himmel gir håp om en vår som snart skal komme. Men hva skal vi gjøre i mellomtiden? I går kjente jeg meg utidig og umotivert. Kroppen ville ikke det jeg ville, men jeg strikket litt, så på tv, spiste og skrev litt blogg, leste litt og så ut. Jeg burde gått ut tenkte jeg da, for å få litt “luft under vingene”. Frodith inspirerte meg. “Ta deg selv i nakken!!!!!” Jeg gikk ut, og bildene fra det skal du få se etterpå
