Hverdag igjen.

Nå begynner en ny uke og jeg måtte rett i butikken å fylle opp igjen etter vår lille ferie. Jeg har kost meg noe veldig. Turen over Strynefjellet var flott og det var enda mengder med snø og bjørkekvister uten løv. Det hadde smeltet litt i veikantene og fuglene kvitret.Da vi kom ned på vestsiden av landet vårt, ikke så langt fra Volda, bugnet det av blomster. Herlig med alle fargene og sol som varmet godt.

Jeg har plukket blomster, laget blomsterkranser, gått på oppdagelsestur i fjæra og bestenget en liten topp. Høyt var det vel ikke, men jammen var det brått å kommet opp. Jeg kom til en gammel setervold som de kaldte Lauvhaugen. Der følte jeg det som Sound of Music med snøfjell og utsikt, gressenger og minner.

Sommerfuglene lekte sin lek som de alltid har gjordt og jeg kjente virkelig roen senket seg over meg. Men i dag er det mandag og tilbake til hverdagen igjen. Men sånn er det. Etter en tur der man har kost seg og samlet minner, er det helt greit. Jeg får vise dere flere bilder etterhvert, for nå må jeg jobbe litt igjen.

Dagene går…

Ja, de dagene, de går alt for fort om våren. Da er det fint å ta en bit til vår litt lengere nord. Det gjorde vi i noen dager igjen.Rart å reise herfra med grønt løv og komme opp i Finnskogen til bare trær igjen. Men det var finfint der også.Linerla trippet i fjorårsgresset, vi så svalene og gåsa hadde unger. Trana holdt til nede i vannkanten og det duftet godt av porsj. Bjørka hadde her og der fått litt grønt siden sist vi var der oppe. Det skjer litt på fjorten dager i naturen.

Jeg bant noen kranser og la dem i en skummende bekk. Det ble morsomt å ta bilder av. Ser du smilet der til venstre?

Det ble som kunst når vannet beveget seg rundt mose og lyng. I dag er det mandag og tilbake til hverdagen i noen dager igjen. Snart er det ut på reise igjen og nå som sola varmer litt blir det sikkert fint! Jeg rekker ikke så mye blogg, men sånn er det alltid på denne tiden av året. Ha en fin dag i bloggland!

Stopp litt….

Det er ikke hver dag jeg tenker over hvor heldig jeg er, men jeg gjør det ofte. Jeg bor jo nesten i villmarken. Ikke langt fra meg lever fugler og dyr, insekter, amfibier og vekster side om side. Det er så godt å komme ut i naturen og finne ro.

Ugla har fått unger nå. De ligner små, grå gubber der de titter på meg fra tretoppene om dagen.

Om du ikke stopper opp, lytter og ser, vil du neppe oppdage dem. Jeg hørte klør mot barken, i det denne her “rømte” fra meg. Foreldrene kalte så forsiktig, og da visst jeg at ungene ikke var langt unna.

Nei, jeg trengte ikke gå vekk fra grusveien en gang, for de holdt til i toppen av de gamle trærne, rett ved meg. Stopper du ikke, så vil du heller ikke se dem. For et dyreliv! Noen ganger tenker jeg at jeg burde samle bilder av alt jeg har rundt meg, for det er ikke lite jeg har fotografert her i løpet av årene. Fortsatt er det flere dyr jeg ikke har klart å fange i kameraet. En grevling ved hiet står på ønskelisten min. Jeg ser ofte spor…..

Aldri har jeg sett så mange filoler som i år, og aldri så mange hvite! Nydelig er de. Nå er det sånn at jeg helst vil være ute mest mulig.Da er det jammen godt at det snart er langhelg. Her på min blogg blir det stille noen dager nå, for jeg skal ut!!!!

Hurra!

Det nærmer seg 17.mai, og den blir slett ikke som vanlig i år. Ikke kakekonkurranser heller. Jeg var med i en, men det var ikke nok bakeglade som meldte seg på????Dermed blir det bare trukket ut en vinner.

Ikke helt det jeg hadde tenkt meg, etter timer med jobb på denne kaken!! Men sånn er de i disse koroantider, ingenting er som vanlig.

Kake har jeg klar til søndag i hvert fall. Den venter i frysa! Lurt det! Hva den dagen bringer, aner jeg ikke enda. Her hos oss har vi en fabelaktig Velforrening. Det blir tog rundt byggefeltet og ned gangveien, med hjemmelaget fane, musikanter og unger i god avstand etter hverandre. Det blir sikkert minnerikt.

Hjerter….

Som barn forsto jeg ikke hvorfor planten het Løytnantshjerte. Da viste farmor meg hva hjertet inneholdt, og fortalte en historie. Jeg husker noe av det, men så måtte jeg bruke fantasien og skrive det ned på min måte.

Løytnantens hjertenskjær

Den arbeidsomme og standhaftige løytnanten måtte alltid være på sin vakt. I sin vakre uniform vandret han fram og tilbake for å holde orden på sine tropper i den lyse forsommernatten. Tankene vandret og han undret seg over når han skulle få reise hjem til sin hjertenskjær.

Med bestemte skritt gikk han vakt for konge og fedreland. Tenk om han hadde hatt et foto av henne. Da kunne han beundret det vakre håret og smilt til ansiktet hennes, men sånne dyre utflukter hadde ingen av dem råd til. Hun var bare en vakker jomfru og han hadde nettopp begynt sin tjeneste som løytnant. Penger hadde de ikke hatt stort av noen av dem, men de elsket hverandre dypt og inderlig. I hans nye tjeneste ville han få god lønn, men også jobbe mye mer. Bare han fikk lagt seg opp litt penger, så skulle hun bli hans. Han sukket, for det kom til å ta tid.

Men hva var dette for vakker plante? Hjerte på hjerte hang etter hverandre på de grønne stilkene foran han på stien. Han smilte og holdt det forsiktig i hånden. Fort snudde han på hodet og så omkring seg. Ingen måtte se at han, løytnanten, plukket blomster. Han dro hånden langs stilken og hjerte for hjerte falt ned i hånden hans. Smilende lukket han hånden og gikk av sted med hevet hode.

Inne på skogen åpnet han hånden igjen og beundret de vakre rosa hjertene. Han lekte litt med dem og tenkte på sin hjertenskjær. Plutselig hadde han trukket et av hjertene nesten i to. Det hadde delt seg lett. Han rødmet og så seg forskrekket omkring. Det som nå lå i hånden hans, var som et vakkert minne om hans egen jomfru. På overkroppen hadde hun en hvit trøye og de ballongformede benklærne var rosa som hennes. Hun hadde aldri vist seg fram for han på denne måten, men han hadde skimtet benklærne hennes en dag det blåste riktig ille.

Forsiktig la han hjertet inn i brystlommen på jakken sin. Han følte han hadde fått en hilsen fra oven. Bare han hadde tjent nok penger skulle han hjem og gifte seg med sin vakre jomfru. Inntil da skulle det lille hjertet ligge i brystlommen og minne han på hva han hadde i vente.

 

LØYTNANTSHJERTER

God morgen der ute, hva tenker du på?

Vet du at løytnantshjertene blomstrer nå?

Hjertene skjelver og lyser for deg.

Hjerter, som minner om barndom for meg.

I farmor sin hage de vokste så flott.

Rosa og vakre,

hun stelte dem godt.

I dag, så gror se i bedene mine,

like vakre, stolte og fine.

Ei gammeldags plante,

lik den der hjemme,

den hagen vil jeg aldri glemme.

Når planta blomstrer hvisker vinden farmors stemme,

den jeg alltid i mitt hjerte vil gjemme.

Natheless/Randi

Barnslig eller?

Ja, jeg er kanskje barnslig for andre, men det bryr jeg meg ikke om. Jeg liker å leke meg litt. På helgeturen vår, kom jeg over et stort stykke der en skogbrann hadde tatt for seg for en stund siden. Trist å se alle de svartbrente trærne. Det meste av det som var brendt helt ned, var ryddet opp i. Trærne var tatt ut og bare opprevne røtter sto igjen, som triste skulpturer i naturen.

 

Men allerede nå var det ny vekst på gang av både løvtrær, nåletrær, lyng, gress og annet. Naturen reiser seg så stolt igjen, mot nye tider.

Litt svart her og der, blir mønster for meg. Jeg bygde det litt opp med et par kvister og noen barkebiter. Plutselig var det liv i husene!

Trærne som lå der klare til å hentes, hadde fine former, men jeg tegnet ikke på dem. Det var nok av stubber i skogbunnen som jeg kunne bruke fantasien på.

Bakken var full av “kullstifter” i alle størresler, så det var bare å ta for seg.

Mange fine kvister var det også, bevertygde og andre, steiner og røtter. Gjett om jeg hadde det fint! Hvem trenger tegneark og blyanter når man har alt dette?

Stolpene til et viltstengsel fikk også pyntet seg litt. Barnslige tegninger? Forsøk selv da, med skogen eget kull. Det var gøy i hvert fall! Lurer på hva de som kommer gående på denne stien etter meg synes. Men det meste er vel forsvunnet i snø og regn nå.

Ny vår!

Det er ikke hvert år man kan få oppleve en ny vår, men det fikk jeg i helga. Hos oss er jo alle løvtrær grønne og heggen blomstrer allerede. Vi dro til Finnskogen, og der var det ikke museører på bjørka en gang. Men så vakkert!

Temperaturen var fin på lørdag, så vi var ute det meste av dagen.

Hvitveis var det i solhellingene.

Kvelden kom med eventyrfarger som speilte seg i vannet. Det var som et maleri. Lomen skrek så sørgmodig i det sola gikk ned, og jeg fyltes av takknemlighet over å få oppleve dette. Deilig med en helg uten de store planene, bare ro og fred. Jeg hadde ikke med meg tegnesaker en gang, men jeg skal si jeg fikk tegnet likevel. Du får følge med om du vil, for det viser jeg siden.

Måke snø…

Nei, så ille ble det ikke, at vi måtte måke snø, men fint var det med en ny vinter for en liten stund. Det var ikke lett å ta bilder i dette snøværet vi fikk i dag tidlig. Jeg pakket inn kameraet i en plastpose, og derfor fikk jeg en del diffuse kanter på bildene. Men det ble da slett ikke så dumt det heller.

Vi besøkte Finnskogen i helga, og det var helt andre bilder jeg tenkte jeg skulle vise fram nå, men så kom snøen! Jeg synes det var helt herlig å komme meg ut i det hvite. Rundt null grader og ikke et løv på trærne enda inne på skogen.Da vi gikk tur i går, så vi at isen lå på myra, men hestehov og hvitveis blomstret.

Hvitveisen jeg plukket i går, hadde snødd ned der ute, og en snømann fikset jeg lett. Han ville bare bade, og det fikk han gjerne gjøre for meg. Jeg er ikke isbader.

Ei strandsnipe vandrer fram om tilbake i vannkanten, og traner så vi flere av på turen hjemover. Rart å komme fra grønne løvtrær hos oss og opp i en ny vår på Finnskogen, og enda rarere å kjøre hjem fra en ny vinter og hjem til vår og solgløtt her hjemme. Så variert er det i vårt lange land.

ORD 10, BAK

Så var det siste ordet i Frodiths utfordring, som du finner HER! Ordet er BAK. Ås bak ås tenkte jeg, og boken “Bakom synger skogene…” av Trygve Gulbranssen. Har du ikke lest den triologien, så kan den anbefales. Den er gammel, men for meg er det et eventyr å lese det. Bakom synger skogene i mitt landskap også.

I dag måtte jeg komme meg opp tidlig og vandre ut i morgenlyset. Hvorfor? Fordi jeg har lyst til å ta bilde av ei ugle. Jeg måtte sitte på en stubbe i en halv time og vente. Ugla hadde skygge over seg, og da var det bare å vente til sola kom på rett plass. Den satt stille bak greiene og slappet av etter nattens jakt. Et ekorn satt litt lenger borte bak greiner og kvister. Men om bildene ikke ble som jeg ville, så var det fint. Ingen mygg som bet, sola varmet meg i ryggen, fuglene sang og bakom sang skogene i den stille morgenbrisen.Liver i skogen i morgenen er ikke bak mål som man sier, og baken min satt godt på stubben.

Jeg har ofte sette bakeden på ugla i det siste, for den er rask og musestille, der den beveger seg mellom trærne. Så diger den er, med et vingespenn på nesten meteren.  Neida, det ble ikke superklart bilde i dag heller, men det var da avstand mellom meg og ugla.Den satt høyt oppe i et tre og jeg måtte jo være langt unna for å få bildet av den rett forfra.  Men det er artig å se den. Hvert år er den på plass i skogen vår, sammen med maken sin. Så dette var det siste bidraget i utfordringen. Om ugla kan finne seg en annen plass å sitte en annen dag, og ikke bak de greinene, så skal jeg gjerne sitte på den stubben å vente i lange tider flere ganger. Tusen takk Frodith og god helg til deg og alle dere andre.