Hadde denne turen vært planlagt og ikke spontan, så hadde jeg tatt med et par knekkebrød i veska. Det hadde jeg alltid før. Jeg reiste mye rundt i bil med jobben, og det var slett ikke alle steder man fikk tak på mat i en fart. Å bli for sulten er ikke bra, når man skal passe vekten. Nå er matboksen min igjen på plass i veska. Klar for nye oppdrag!
Det er verst de første dagene. Ja, det er verdt det, uten tvil. Det er dessverre ikke første gangen jeg må legge om. Etter fylte 45 har det kommet på kilo etter kilo, ti kilo her og ti kilo der. Jeg har tatt av en hel del igjen, og gått opp alt og enda mer hver gang. Innen jeg igjen måtte legge om. Egentlig brydde jeg meg ikke om det tidligere. Overgangsalder og det at jeg ble eldre gjorde noe med meg. Jeg ble litt sløv med alt. Jeg godtok å ha litt ekstra på kroppen.
Men så kom sjokket. Blodtrykket ble for høyt! Ikke visste jeg at om du en gang har hatt høyt blodtrykk, så følger det deg visst resten av livet. Da jeg gikk med barn hadde jeg skyhøyt blodtrykk, og ble lagt inn også på grunn av det under svangerskapet. Men etterpå gikk jeg jo ned til normalen og blodtrykket var også normalt i årevis. Men da jeg etter overgangen begynte å legge på meg, så tittet det høye blodtrykket fra. Kroppen ble minnet om da jeg gikk gravid, og så var problemet på plass igjen.
Jeg har mange kilo å ta av, men jeg tar en av gangen. Målet er å få en bedre BMI. Jeg vil ikke ha på meg at jeg er overvektig lenger. Det nytter ikke å tenke så langt fram, men ta en dag av gangen. Det er mange kilo å ta av, før jeg er nede på normalen, så det er bare å jobbe på. Føler det er godt å skrive det her. EN dag av gangen. EN DAG! Husk det tenker jeg!
Jeg har ikke planer og at jeg skal ned til det jeg veide i ungdommen. Da var jeg undervektig og det er ikke bra. Jeg vil bare ikke ha høyt blodtrykk. Klart jeg kan blåse i det og spise tabletter resten av livet. Men om jeg klarer å gjøre noe selv for helsa, så bør jeg vel det, eller?
Vi har et bittelite vann inne på skogen, som er nesten rundt. Det minner meg om et øye som ser på meg. Naturens øye! Noen ganger er det ganske mørkt, og andre ganger lyst. I dag var det islagt. Men jeg våget meg ikke ut på den isen, for den er tynn. Noen ganger har jeg lurt på hvor dypt det er, men det er ikke fristende å forsøke å vasse ut i det på sommeren heller. Her er det myrlent! Jeg hadde kanskje satt meg fast i gjørma og blitt “spist”! Det er nok lurest, og bare stirre tilbake. Ikke alt bør utforskes.
Heilt innåt skogen står det ein skigard, mosegrodd og grå.
Han er til nedfalls og søkk isaman,
Men som eit minnesmerke der han står.
Ein gong var dette eit viktig stengsel
Som verna åkeren mot krøtterfot.
Men ein skigard kan ‘kje vara evig, veit du,
Kan aldri vara evig.
Et gjerne kan ikke vare evig. En dag ramler dette stengselet ned, og vi kan gå videre framover. Sånn er det med et gamle året også. Det er borte, og vi kan selv velge veien vår videre inn i det nye året.
Virkelig artig med et lodd i posten, men dessverre vant jeg ikke noe på det. Men hva gjør det! Jeg fikk verdens fineste omtale av juleeventyret mitt og hyggelige ord, og det betydde mer enn en gevinst. Tusen, tusen takk Bunny, Jeg ønsker deg og dine et virkelig vakkert og innholdsrikt nytt år. Takk for all moro du har spredt i adventstiden. Du er virkelig gull!
