Mer lek og moro.

Jeg leste et innlegg i VG i dag, og fant ut at jeg er da visst ikke en sånn bestemor de vil vi skal være jeg heller. Skal bestemor sitte inne i armforkle og strikke hele dager, være sliten og trøtt, ikke orke noe og trenge hjelp til enhver tid? Noen gjør det kanskje, men det er da slett ikke alle. Bestemødrene av vår tid er da i farten, det jeg vet. Jeg lekte i snøen i dag, og det er vel kanskje ikke alle bestemødre som gjør det.

Dere som følger meg på Insta, har sett hesten allerede. Jeg skuffet sammen kram snø og satt i gang. Herlighet så artig om man bare lager en rund form, en snømann eller en vase også. Men jeg ville lage en hest. En stor hest.

For meg som liker å forme, går det lett. Jeg tenker egentlig ikke over det, jeg bare gjør det. Festlig å se hesten ligge der og kose seg på terrassen. Det er ikke ofte en hest ligger, men det gjør den, om den har plass.

Denne hesten varer nok ikke lenge, men “traver” snart av sted til de evige jaktmarker. Med tre pluss og tåke, blir det vel fort til vann. Det var gøy så lenge det varte.

Nyt øyeblikket.

Det slo om og ble mildvær. Nei, ikke sånn snømannvær, enda, men mildt nok til at det ble istapper her og der.

Jeg samlet sammen noen og lagde en lyskrone. I midten la jeg en bitteliten lysslynge med batterier, og så var det bare å vente på kvelden.

Det har småregnet og snødd, så krona fikk ekstra påfyll. Istappene ble ekstra blanke av regnet.

Synes den ble så vakker. Tenk å eie en sånn i glass! Da kunne den vart evig. Jeg tviler på at min står der i morgen tidlig? Det gjelder å nyte øyeblikket.

Min tur…..

Endelig var det min tur til å tenne bål i vinteren. I dag var det så fint med sol og fem minus. Jeg “stakk” rett og slett av fra alt, og tok lunsjen ute. I all enkelhet ble det, men det smakte så godt.

I går kokte jeg litt eplesaft og det ble med på turen. Opp i minikjelen helte jeg safta og la i biter av wienerpølser og ei sitronskive. Så var det bare å vente.

Et rundstykke ble varmet på bålet. Litt brendt ble det, men hva gjør det! Fort var alt klart, på en gang. Pølsevannet ble drukket i koppen, og maten spist. Herlig var det!

For en finfin tur! Jeg var borte et par timer, og det var mer enn nok for meg som er en frysepinn. Selv om jeg hadde kledd meg godt, så var det godt å komme hjem igjen.

Glad jeg har skogen rett ved siden av der jeg bor. Det er så fint å gå ut en tur midt på dagen også om jeg vil.Man får energi av sånt.

Mat må alle ha…..

Fuglene er sultne i kulda, og de er artige å se på.

Denne stakkaren kom nesten helt inn!!!! Den dundret hodet rett i vinduet mitt, og der satt den stille veldig lenge etterpå. Han var sikkert skikkelig svimmel etter det smellet.

Heldigvis var den snart i farten igjen, sammen med alle de andre.

Vi må også ha mat. I dag ble det både nybakte rundstykker til lunsjen og kanelsnurrer til kaffen. Gjett om det dufter godt. God helg!

 

Blåis….

Blåis på gata er ikke gøy, men blåisen i isbreer er fantastisk vakkert. Det er ikke noe jeg har omkring huset, isbreer altså. Da jeg fikk fikse litt selv.

Jeg støpte litt is og malte det med utblandet kondittorfarge. Da fikk jeg blåis! Synes det ble vakkert.

Jeg fylte et par melkekartonger med litt vann også, og det ble som de fineste uthugde isblokker. Jeg har sett noen som støpte i mengder av det og lagde skulptur.

Det har jeg ikke tenkt  å gjør. Ikke er det kaldt nok så lenge her til at jeg rekker å gjøre det, og ikke har jeg plass i frysa til bare tull. Der skal det jo være mat, i min fryse! Men litt gøy kan man ha.

Kan ikke la være….

Ja, det er sant, jeg kan ikke la være å være kreativ. Er det dumt tro? Når advent og jul nærmer seg så skriker kerativiteten min etter å lage noe nytt. Men stjerna i vinduet er på plass da. Noen ganger sier jeg til meg selv at jeg kan da ikke være helt god? Andre setter inn sine juleting på en time eller to og så er de klare, men ikke jeg…..

Dere som følger meg har jo sett hva jeg har drevet med i det siste. Alt fra tegnede gardiner og duker. stearinlys, kranser og dekorasjoner, servietter og stjerner og et julehefte som også kan leses i advent.

Blir det for mye skryt???? Men det er ikke derfor jeg legger det ut. Jeg vil dele og vise alle at med enkle midler kan vi få til så mye morsomt. Bloggen er også litt som en dagbok for meg, så da får jeg satt inn det jeg lager i et system.

Jeg bytter gjerne ut bildene på veggen til vinteren også. I år hadde jeg funnet fram et med blå farger. Det passet meg slett ikke i år. Men jeg hadde et jeg hadde laget for noen år siden. Det var med en liten hund i høstskogen. Brått var det fram med malesakene og en tusj. Etter en stund hadde det blitt snøtunge grantrær og en gutt som luftet hunden sin. Bildet er på ca.70×90 cm. Nå passer det på veggen min i hele vinter. Andre steder i huset blir det litt julete bilder som skal opp etterhvert. Nei, alle er ikke malt av meg. Jeg har blandt annet et av en forside til en veldig gammelt julehefte som er min favoritt.

I morges var melkekartongene mine tørre etter vask. Jeg stappet dem med en stram rull av avispapir og skar ut ruter med en tapetkniv. Så ble de malt. Jeg lærte å lage papirtrær inne hos Claus Dalby i går kveld, så det blir det nok flere av til min lille landsby.Jeg gleder meg til å sette det sammen i et vindu. Sånn går dagene mot advent……

Mosekos…

Reklame |

Mosekos var vel et nytt ord kanskje! Ja, jeg synes de putene av grønn mose inviterer til kos. I går gikk jeg nesten amok inne på hogstfeltet. De har felt ned alle løvtrærne, for at gran og furu skal få lys og luft rundt seg til å vokse. Mosen kom til syne under kvist og kvast.Massevis av fin putemose, som jeg kaller det. Til og med noen modne tytterbær fant jeg!Jeg plukket med meg krekling, tyttebær- og blåbærlyng også. Fint som en bukett i en vase i november.

Vått var de jammen i skogen, men alle juletrærne speilte seg så fint.

Jeg plukket to digre poser med det grønne, og så var det hjem til rensing for barnnåler og edderkopper. Joda, det er mye dyr i naturen, selv om det har blitt kaldere. Jeg legger alltid mosen på en hvit plate ute på terrassen, og når jeg har flyttet litt på det hele, titter det fram mange rare insekter og dyr. Drepe dem? Nei, det trenger jeg da ikke. De får kravle ut i naturen igjen helt av seg selv. Noen av lyngen ble til en krans og mosen dyttet jeg sammen i litt dype fat. Da kan jeg trygt vanne det utover, så det ikke tørker. Da beholder de den fine grønnfargen. Men ikke for mye vann, for da blir det fort mugglukt!

Jeg putta med noen bittesmå lys for å vise deg hvordan det kan bli med litt mose i en skål. Koselig å se på, men det ble litt for adventskoselig enda. Så her står de fatene med grønn mose uten lys nå framover en stund.

Håper du blir inspirert til å plukke inn litt fra naturen også. Jeg synes det er så koselig i november. Når frost og snø kommer er det jo for sent å sanke inn dette, så kom igjen! Kongler og  bjørkegreiner ble også med hjem. Bjørkekvistene skal bli hjertekranser. Jeg viser deg hvordan du kan lage det i årets julehefte, som jeg selger nå.Vil du kjøpe deg et advents/julehefte til litt hygge eller et bilde til å ha på veggen kanskje, så titt innom HER.

 

Kråketing og skremsel.

Kråketing? Et spennende ord. Hva driver de med disse fuglene, når de samles? Som sorte siluhetter mot himmelen kommer de seg i flokker og lander på et jorde, eller setter seg i toppen av et tre. Om vinteren er de ekstra godt synlig i de tomme løvtrærne. Litt magisk og skremmende kanskje, med de sorte fuglene i trærne mot horisonten.Jeg leste om kråketing inne hos Utifriluft, som du finner HER, og da måtte jeg lete fram min lille tekst om det. Her er den:

Dagene er korte på denne tiden av året. I kveldingen holder kråkene ting inne på skogen.Lydene gjentas av ekkoet der inne.Jeg tenker alltid på  hva de gjør? Er det en av fuglene som skal opp til doms, eller er det bare en kråkesamtale med mange lyder?

Som barn ble jeg fortalt av en nabokone at når kråkene samlet seg til ting, så dør en av dem. Det skremte vettet av en liten unge. En hakkekylling ble drevet i døden av de andre. Alle skrek ut sin fortvilelse og sorg. Alle var livredde for, at neste gang, var det deres tur. Ingen vågde å protestere. Kråkene krakset, og ekkoet delte den vemmelige stemningen.Så åpnet de vingene og fløy vekk i samlet flokk. Tinget var over for denne gang.

Ofte gikk jeg dit inn etterpå, for å se om det lå igjen en stakkars hakkekylling på bakken. Jeg fant aldri annet enn fjær…

Så den historien denne damen hadde fortalt meg, var ikke riktig. Hun likte nok å fortelle skumle historier som skremte. Jeg fortalte siden at jeg aldri hadde funnet noen døde fulger etter tinget, og da lo hun. Hun hadde fortalt historien for at jeg og alle andre, skulle ta oss i vare for å plage hverandre, slik at vi selv eller andre fikk det vondt. Men hver gang jeg hører kråkene samle seg, tenker jeg likevel det samme. Hvem er stakkaren som blir plaget denne gangen?

Kråketing med fugler i flokk, kraksing og ekko……