Tepper av løv…

For noen farger, og for en prakt. Bakken blir mer og mer dekket av løv som faller. Veier og stier er myke å gå på nå om dagen. Som tykke tepper føles det å gå der bladene har lagt seg ned så fint. Men det varer jo ikke. Snart blir bladene brune og glatte. Ja, det er skikkelig høst, høst som snart går over i en kaldere tid.

Noen av dere har vel sett at jeg har plukket lønneløvbuketter. Jeg synes de løvene er så fine i fargen. Selv om de tørker fort, så får de stå inne hos meg å pynte opp en stund. Ospeblader er også fantastisk fine nå. Fargesprakende er det der ligger på bakken i mitt nabolag.

Det er bare å nye, for snart er det over for denne gang og en mer svart/hvitt tid kommer.

Høsten er her….

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ikke alt som blir like fint eller stort, når man bruker mobilen, men det får holde for denne gang. Bilder er bilder. Jeg har ryddet terrassen i dag, og da kom gresskarene fram igjen i høsten. Jeg støpte dem av sement som jeg slapp ned i en tykk strømpebukse og knyttet igjen,for noen år siden. I år ble det ene malt sort.

Her ser du dem litt nærmere.

Alpefioler er stilig. Jeg kjøpte denne tidlig i august og den kan blomstre til jul om jeg er heldig, for de tåler litt kulde.

Jeg skal jobbe litt videre med denne lille frøkna i kveld. Synes hun blir litt bunadfin. Passer både til jule og andre høytidsdager. Men først skal jeg ut å gå kveldsturen min, med refleksvest og hodelykt.

 

Perfekt gave!

Jepp, i dag fikk jeg verdens beste gave, helt perfekt egentlig. Jeg ble så glad, men har ikke helt klart å ta det inn enda. Noen gaver er større enn andre, noen er mer verdifulle for meg og noen gir meg mer glede, det må jeg bare innrømme. Hva jeg fikk? Du lurer nå? Dette bildet er også en gave. En gave fra naturen. Men min gave har jeg gitt meg selv! Hvordan? Med masse jobb, egentlig. Over et og et halvt år har jeg strevd denne gangen, før gaven ble min. Da setter man ekstra pris på den…..

Bilder kan egentlig ikke beskrive gaven, men det er akkurat det samme. Med pågangsmot og jobb både med mat, vektnedgang og trim har jeg klart å få ned blodtrykket. Jeg ble så motløs i går da det ikke var som jeg ville. Men så fikk jeg på den 24-timers greia da. I et døgn har den pumpet opp mansjetten rundt armen og holdt kontroll. Her var det ikke noe høyt blodtrykk lenger. Tror nok jeg var supernervøs hos legen i går, derfor var det ikke så bra. Jammen er det godt at det finnes andre måter å måle dette på. Jeg er superfrisk nå, etter intens jobbing med meg selv. Hurra. For en dyrebar gave. Nå er det bare å fortsette! Stolt av meg selv.

Ut på tur….

Reklame |

Ute regner det i dag her hos meg, og det er egentlig litt koselig. Vi har hatt en fin høst hittil og litt regn må til etter hvert. Jeg har vært så heldig å få nytt regntøy i år, så jeg blir ikke våt og kald. Ute har det virkelig begynt å bli farger her og der. Jeg fant en buske i nabolaget, og den var jo helt rød. Berberis heter den, og er full av ekle tagger. Jeg har hatt den i hagen før, men den kommer ikke inn igjen der nei. Barnålene danser om dagen, så jeg lagde et hjerte med skotuppen!

Svanene ligger inne ved land nå. De bytter fjærdrakt og det er dun og små fjær overalt nede ved vannet. Jeg synes svaner er så fine fugler. De svømmer så stille utover, men ingen ser hvor stort arbeide bena deres har under vann. Sånn er det vel med oss mennesker også. Vi haster avsted, men ingen vet hvordan vi har det inni oss egentlig.

Alfa Lyng Perform GTX 2 (W) turstøvel til dame – Str. 37//Dovrefjell Active bukse til barn, blå – Str. 16 år//Freequent Jakke med hette Tobia Gul

Litt reklame viser jeg dere i dag. Jeg ønsker meg de fjellskoene. For en fin farge, Vi trenger farger i høsten alle sammen. Jeg tror jeg må ta en shoppingtur.

Ikke det du ventet?

Mine feriebilder er kanskje ikke det du forventet? Jeg har ikke masse bilder av fra byer. Men vi har kost oss vi også, for det meste ute i naturen hver dag.

Jeg har laget digre sandskulpturer, bilder i sand, skåret litt i tre og gått i strandkantene og langs elvebredder i nord.

Vi har gått til Treriksrøysa mellom Finland, Sverige og Norge, og det var utrolig fint. Fem timer hver vei og reinsdyr overalt. Vi gikk sammen med en fin flokk med simler og kalver en lang stund. Stolt av den turen ja.

Jeg har drømt om å ta bilder av rein i vann, og det fikk jeg i sommer.

Vi fikk besøkt Jergul fjellstue og spiste den beste Bidosen jeg har smakt.Joda, klart vi har spist ute en del, gjerne lokalt. Så har jeg plukket blomster og slappet godt av i ukene som gikk.

Masse inspirasjon fikk jeg av å besøke Juhls sølvsmie i Kautokeino. For ei koselig dame som jobbet med et eventyr av en vegg. Tenk om jeg kunne hatt en sånn vegg hjemme. Jeg kunne vel lage et digert blogginnlegg om dette stedet og menneskene her. Det er Nordnorges mest besøkte sted og det forstår jeg så gjerne. Regine klatrer og kryper på stillasjer og håper hun blir klar med denne veggen før hennes tid er omme, som hun sa. Mannen Frank døde i januar i år og hans siste verk, sin egen tommel, ble ikke helt klar. Men den står der som et monument over alt de sammen har skapt her i over seksti år. Er du på disse kanter, så må du besøke dette unike stedet med sølv av ypperste klasse, bilder, kunst og for ikke å snakke om alle rom du kan vandre inn i. Det var som en reise å gå fra rom i tusenogennattstil, til barndommens 60-tall, se sølvsmedene jobbe og beundre huset ikke minst.

Som du sikkert nå ser, så er ikke mine feriebilder som du kanskje hadde tenkt. De som kjenner meg, vet jo hva jeg søker på ferie da. Jeg har kost meg masse og dette er bare litt av det jeg vil vise fram. Mer kommer om du vil titte innom meg igjen.

Pip pip!

Forsiktig lister jeg meg inn her på bloggen igjen og piper litt for så se om dere ser meg! Så mye nytt og rart det hadde blitt siden før sommeren. Jeg kjente meg nesten ikke igjen på hovedsiden, men ble var da oversiktlig etter hvert. Sommeren går mot slutten og det er snart bare å ta fram ulltøy og varme klær. Slutten av august er høst inne i hodet på meg. Selv om jeg bor lenger sør nå enn da jeg vokste opp, så sitter den rare augusthøstfølelsen i meg. Siste uke i august var fram med varme jakker og vanter, det kunne bli nattefrost og hadde jeg fått nye skoletter så var det fram med dem også. Skolestarten var begynnelse på høst, så kom tivoli på Momarken og tresking på jordene. Rart å tenke tilbake på sånt.

Rart å tenke tilbake på denne sommeren. Koronasommer. Vi ferierte i Norge selvfølgelig, og det var flott, som landet vårt er. Vi satte kursen mot nord og drømmen min var å se ørn, møte reinsdyr og være mest mulig ute. Nå må jeg rydde bilder og forsøke å få oversikt, så skal dere få se litt av hvert utover. Sakte vender hverdagen og bloggingen tilbake. Om det blir blogging ofte eller sjelden får været bestemme. Enda er det jo litt sommerlig her i hvert fall.

Stopp litt….

Det er ikke hver dag jeg tenker over hvor heldig jeg er, men jeg gjør det ofte. Jeg bor jo nesten i villmarken. Ikke langt fra meg lever fugler og dyr, insekter, amfibier og vekster side om side. Det er så godt å komme ut i naturen og finne ro.

Ugla har fått unger nå. De ligner små, grå gubber der de titter på meg fra tretoppene om dagen.

Om du ikke stopper opp, lytter og ser, vil du neppe oppdage dem. Jeg hørte klør mot barken, i det denne her “rømte” fra meg. Foreldrene kalte så forsiktig, og da visst jeg at ungene ikke var langt unna.

Nei, jeg trengte ikke gå vekk fra grusveien en gang, for de holdt til i toppen av de gamle trærne, rett ved meg. Stopper du ikke, så vil du heller ikke se dem. For et dyreliv! Noen ganger tenker jeg at jeg burde samle bilder av alt jeg har rundt meg, for det er ikke lite jeg har fotografert her i løpet av årene. Fortsatt er det flere dyr jeg ikke har klart å fange i kameraet. En grevling ved hiet står på ønskelisten min. Jeg ser ofte spor…..

Aldri har jeg sett så mange filoler som i år, og aldri så mange hvite! Nydelig er de. Nå er det sånn at jeg helst vil være ute mest mulig.Da er det jammen godt at det snart er langhelg. Her på min blogg blir det stille noen dager nå, for jeg skal ut!!!!

Koronadans….

Dere som kjenner meg, vet at jeg ofte finne noe spennende i skog og mark.I helga fant jeg en rot eller var det en kvist, som danset Korona!

Denne kvisten var ikke mer enn ti centimeter høy, men som den ga lyd fra seg. Jeg så for meg en danser som snurret pisken i fine mønstre. Eller er det sveper som slår til der du minst aner? Koronasmitte! Svish-svish. Er vi truffet? Blir vi truffet? Blir vi skadet etter klarer vi oss? Får vi arr og merker? Overlever vi? Koronaen treffer der den vil…..

Dansen fortsetter og fortsetter. Håper hun snart blir sliten, og finner en snillere og roligere dans å formidle

Hjerter….

Som barn forsto jeg ikke hvorfor planten het Løytnantshjerte. Da viste farmor meg hva hjertet inneholdt, og fortalte en historie. Jeg husker noe av det, men så måtte jeg bruke fantasien og skrive det ned på min måte.

Løytnantens hjertenskjær

Den arbeidsomme og standhaftige løytnanten måtte alltid være på sin vakt. I sin vakre uniform vandret han fram og tilbake for å holde orden på sine tropper i den lyse forsommernatten. Tankene vandret og han undret seg over når han skulle få reise hjem til sin hjertenskjær.

Med bestemte skritt gikk han vakt for konge og fedreland. Tenk om han hadde hatt et foto av henne. Da kunne han beundret det vakre håret og smilt til ansiktet hennes, men sånne dyre utflukter hadde ingen av dem råd til. Hun var bare en vakker jomfru og han hadde nettopp begynt sin tjeneste som løytnant. Penger hadde de ikke hatt stort av noen av dem, men de elsket hverandre dypt og inderlig. I hans nye tjeneste ville han få god lønn, men også jobbe mye mer. Bare han fikk lagt seg opp litt penger, så skulle hun bli hans. Han sukket, for det kom til å ta tid.

Men hva var dette for vakker plante? Hjerte på hjerte hang etter hverandre på de grønne stilkene foran han på stien. Han smilte og holdt det forsiktig i hånden. Fort snudde han på hodet og så omkring seg. Ingen måtte se at han, løytnanten, plukket blomster. Han dro hånden langs stilken og hjerte for hjerte falt ned i hånden hans. Smilende lukket han hånden og gikk av sted med hevet hode.

Inne på skogen åpnet han hånden igjen og beundret de vakre rosa hjertene. Han lekte litt med dem og tenkte på sin hjertenskjær. Plutselig hadde han trukket et av hjertene nesten i to. Det hadde delt seg lett. Han rødmet og så seg forskrekket omkring. Det som nå lå i hånden hans, var som et vakkert minne om hans egen jomfru. På overkroppen hadde hun en hvit trøye og de ballongformede benklærne var rosa som hennes. Hun hadde aldri vist seg fram for han på denne måten, men han hadde skimtet benklærne hennes en dag det blåste riktig ille.

Forsiktig la han hjertet inn i brystlommen på jakken sin. Han følte han hadde fått en hilsen fra oven. Bare han hadde tjent nok penger skulle han hjem og gifte seg med sin vakre jomfru. Inntil da skulle det lille hjertet ligge i brystlommen og minne han på hva han hadde i vente.

 

LØYTNANTSHJERTER

God morgen der ute, hva tenker du på?

Vet du at løytnantshjertene blomstrer nå?

Hjertene skjelver og lyser for deg.

Hjerter, som minner om barndom for meg.

I farmor sin hage de vokste så flott.

Rosa og vakre,

hun stelte dem godt.

I dag, så gror se i bedene mine,

like vakre, stolte og fine.

Ei gammeldags plante,

lik den der hjemme,

den hagen vil jeg aldri glemme.

Når planta blomstrer hvisker vinden farmors stemme,

den jeg alltid i mitt hjerte vil gjemme.

Natheless/Randi

Barnslig eller?

Ja, jeg er kanskje barnslig for andre, men det bryr jeg meg ikke om. Jeg liker å leke meg litt. På helgeturen vår, kom jeg over et stort stykke der en skogbrann hadde tatt for seg for en stund siden. Trist å se alle de svartbrente trærne. Det meste av det som var brendt helt ned, var ryddet opp i. Trærne var tatt ut og bare opprevne røtter sto igjen, som triste skulpturer i naturen.

 

Men allerede nå var det ny vekst på gang av både løvtrær, nåletrær, lyng, gress og annet. Naturen reiser seg så stolt igjen, mot nye tider.

Litt svart her og der, blir mønster for meg. Jeg bygde det litt opp med et par kvister og noen barkebiter. Plutselig var det liv i husene!

Trærne som lå der klare til å hentes, hadde fine former, men jeg tegnet ikke på dem. Det var nok av stubber i skogbunnen som jeg kunne bruke fantasien på.

Bakken var full av “kullstifter” i alle størresler, så det var bare å ta for seg.

Mange fine kvister var det også, bevertygde og andre, steiner og røtter. Gjett om jeg hadde det fint! Hvem trenger tegneark og blyanter når man har alt dette?

Stolpene til et viltstengsel fikk også pyntet seg litt. Barnslige tegninger? Forsøk selv da, med skogen eget kull. Det var gøy i hvert fall! Lurer på hva de som kommer gående på denne stien etter meg synes. Men det meste er vel forsvunnet i snø og regn nå.