Så rart det er å se at jeg får det til med små forandringer. Det er fortsatt bare en halv kilo omtrent om gangen, men det blir kilo av det. Uke etter uke går, og det er bare tre veiinger til, før jeg skal til kontroll. Det skremmer meg ikke, for jeg føler jeg er flink.
Det rareste er at jeg egentlig ikke tror på at jeg har gått ned selv. Jeg har en olakjole som har vært alt for liten, men våger jeg å prøve den? Tenk om den ikke passer? Vil jeg bli skuffet og miste motivasjonene? Jeg skal ikke ha den før til sommeren. Det er så dumt at man skal tenke sånn, men det er vel for å beskytte meg selv. Jeg er urolig for at jeg ikke skal klare det, virkelig urolig. Hodet blir fullt av negative tanker innimellom. Men jeg ser det på vekta at jeg har gått ned, og det merkes på livvidden på olabuksa allerede. Så jeg prøvde olakjolen. Jeg fikk den fint på meg nå, men enda må jeg mer ned, om jeg ikke vil at de trykknappene skal sprette opp helt ukontrollert. Men da har jeg et mål!
Om jeg har klart “planken” hver dag? Hjelp, så lett det er å glemme seg. I går kveld kom jeg på det i det jeg skulle sovne. Hvem tror du tok planken i sengen? Med ganske hard madrass gikk det helt fint. Men det er ikke noe jeg vil anbefale. Jeg ble ganske lattermild av meg selv. I kveld skal jeg fikse det, før jeg legger meg, garantert!
I går hadde vi nydelig vær. Sol, og den varmet. I den sørlige delen av vår lille hage, tittet en blomst fram og snøklokkene strakk seg mot lyset. Men inne på skogen lå snøen overalt. Nå er blomstene borte!
I natt har det snødd mer, så huset til naboen hadde hvitt tak igjen. I går så vi den sorte taksteinen.
Kontrastfylt vær med variasjon. Været vrir og vrenger på seg, som stammene på min lille bjørk. Jeg har plantet to trær, og tvinnet dem sammen. Nå vokser de seg fine, med svinger og kontraster. Akkurat som været vårt. Snø, regn, sol og vind mikses sammen til en fin blanding. Kontraster? Ja, men det blir vær av det.
Det er ikke alltid lett å få motivasjon. Jeg har klart å gå ned før også, det er ikke det. Men før har jeg gjerne hatt et mål. Et bryllup jeg skal i, en ferie i Syden, et klesplagg jeg ville inn i og så videre.
Denne gangen er alt annerledes. Jeg kjemper mot en bedre helse, og det er ikke til en viss dato. Det er til livet mitt!
Motivasjonen kjennes ikke som før. Jeg skal ikke tilbake til sånn jeg levde før. Jeg skal gjøre en livsstilsendring, en gang for alle. Det nytter ikke å tulle lenger, og tro at det gjør seg selv. Ikke nytter det å sette en dato og gi opp, om jeg ikke klarer det heller. Nei, dette er fremtidsrettet.
Flott måne over åskammen i går kveld og jeg var ute og gikk helt alene i fem kilometer. Så sliten etterpå og så glad da jeg igjen var inne og kunne kose meg med strikketøyet. Ikke alle dager går like lett. Men om det går galt, så er det ikke verre enn å fortsette med friskt mot neste dag. Samme hva, så kan jeg jo ikke melde meg ut av alt i denne perioden med livsstilsendring og vektnedgang. Men jeg vet at det er fint å ha fortalt hvordan jeg har det. Bare det å skrive det her, hjelper meg videre.
Jeg tror det er lurt å sette opp noen mål for seg selv. Jeg lover meg selv at jeg skal ikke spise mer enn en brødskive til frokost. For gjett om jeg har lyst på mer da!!! Men det er nok med en skive for meg som skal ned i vekt. Klart jeg kan bytte ut brødskiva med havregrøt eller annet, men jeg liker den brødskiva da. Men husk at jeg har mitt mål, og du har ditt.
Jeg SKAL trene litt hver dag, jeg SKAL ta “planken” hver dag. Kanskje jeg må få et skjema og krysse av for om jeg klarer det eller ikke? Om jeg henger det på kjøleskapet, så blir det jammen synlig om jeg fikser det, og om jeg ikke fikser det. Om jeg ikke fikser det hver dag, så er det bedre med det jeg gjør enn det jeg ikke gjør! Tror du ikke?
Det lysner til en ny dag! Synes du bloggen min har blitt litt rar i det siste? Jeg har mye mer fokus på helse og helsegevinst enn før. Ja, sånn måtte det bli. Jeg liker fortsatt kreativitet og malesaker, turer i naturen og frisk luft. Men akkurat nå, er jeg så opptatt av helsen min, at jeg nesten glemmer nesten alt annet. Jeg må fokusere, og det vises visst tydelig på blogginnleggene mine også.
Høsten var lang og tung, synes jeg. Livet snurret rundt som et sagblad med skarpe tagger. Det rispet litt her og rispet litt der. Jeg fikk sår og merker som ikke grodde, før nye sår kom. I helga malte jeg det sagbladet med rolige farger. Jeg minnet meg selv på barndommen, der jeg søkte trøst i stallen hos hesten når ting buttet i mot. Skarpe kanter har de sagbladet fortsatt, men jeg bryr meg ikke. Jeg skal konsentrere meg om annet.
Jeg var glad da advent kom, og jeg kunne tenke på noe annet. Jeg brydde meg liksom ikke om det legen sa, for jeg tenkte at dette skulle jeg da bare fikse etter jul en gang. Men sånn ble det slett ikke. Det ble mindre turer ut, og mer mat kan man si. Jeg eide ikke motivasjon til å snu tankesettet mitt, på grunn av mye annet som var omkring meg. Dagene ble bare som en grå masse, uten noe som helst glede. Så rart kan det bli noen ganger.
Men etter nyttår har alt snudd. Jeg har godtatt noe, avfunnet meg med annet og begynt å være litt egoist. Noen ganger må man tenke litt på seg selv, og sette seg selv i fokus. Jeg teller jeg også, nemlig. Derfor er bloggen forandret for en stund, fordi jeg er i en prosess mot bedre helse og bedre humør. Stengslene har jeg sparket vekk, og tåka har lettet.
Det lysner det ute, mer og mer hver morgen. Fargespillet i soloppgangen gir håp og pågangsmot. Over skyene er himmelen blå.
Husker dere denne? Jeg viste den fram for noen år siden, da jeg også skulle ned i vekt for å få skikk på blodtrykket. Åtte perler på en pinne. Den gangen klarte jeg fem, men de måtte dessverre opp på pinnen igjen!!!! Ingen andre enn meg vet hva det betyr. For hver perle jeg slipper ned i bunnen av skålen, så har jeg klart en kilo. Klarte jeg det ikke, så er det opp med perlene igjen. Jeg er så stolt av meg selv. Det går fint, fortsatt. Tre perler har jeg tatt av igjen, og den fjerde er på gang. Hadde du likt det bedre om det fikk feil vei? Noen ganger lurer jeg på om verden har blitt sånn. Jo mer negativt man kan klemme ut av seg, jo mer oppmerksomhet. Klarer du ikke å gå ned i vekt når du skal, så får du oppbacking. Men hva om det går bra? Gladnyheter selger visst ikke det. Men det blåser jeg i. Jeg er så glad på mine egne veine, nå at jeg kjenner at jeg stråler midt i vinteren.
Femte gang med kontrollveiing i dag, og jeg har klart 700 g til, 3.2kg tilsammen! Hurra, jeg er så fornøyd. Det skal bli så spennende å se om jeg klarer blodtrykknedgang med dette opplegger? Det er jo det som er viktig for meg. Gjør jeg ikke det, så har jeg i hvert fall fått mindre å bære på til våren. Vel gjennomført til meg selv!
Alle hjerters dag! Heia, for deg og for meg. De blir heiet fram i OL. Men hvem heier på deg og meg? Vi får gjøre det selv om ikke andre heier. I dag vifter jeg med flagget, roper hurra og heier på bedre tider for oss alle. Vi trenger positivitet og godvilje i livet. Hvorfor? Det gjør noe med oss om vi føler at vi blir sett, hørt og behandlet hyggelig. Det gjør noe med deg selv også.
Smiler du til andre og sier noen gode ord, så gir det så mye tilbake. Om man møter et surt tryne og negative kommentarer, så følger i hvert fall det meg resten av dagen. Selv om det er ukjente mennesker som slenger ut av seg dumme ord, så henger det liksom over meg etterpå. Klart man har rett til å klage når ting er bedrøvelig, det er ikke det. Men om vi kan klare å smile litt gjennom tårer, så tror jeg dagen går litt bedre.
Tvangssmile til seg selv i speilet liksom? Ja, hvorfor ikke. Om det er det eneste smilet du får om dagen, så kan jammen ditt eget stive smil i speilet være gull! Ha en vakker dag.
Skal hun bake nå igjen tenker du kanskje? Nei, ikke i dag. Men har du tenkt på hva ting veier? Hold opp to kilo med hvetemel i hånden. Hvor lenge orker du? Jeg orker ikke lenge. Legg på en halv kilo smør, og se hvordan det går? Går det ikke sier du? Nei, det er ikke lett.
Men den mengden har jeg tatt av siden midten av januar. To og en halv kilo høres veldig lite ut, men på denne måten skal jeg si du kjenner hvor mye det er. Jeg vil ikke gå og bære på dette hele tiden lenger. Vekk med det!
Ukene går fort av sted, og jeg forsøker som best det går å holde meg til planen min. Helga var besøk og selskap, og jeg har forsøkt å være flink med maten. Her hjemme bestemmer jeg, så det går greit. Men det er ikke lett i andres opplegg. I dag viste vekta likevel en halv kilo til ned. Det får jeg være fornøyd med denne uka. Nå er det på igjen, og jeg er fint tilbake til malen min. Målet var en kilo i uka, men det er ikke så lett å få til bestandig, om jeg ikke har stålkontroll. Men litt ned, er bedre en ingenting. Tenk om jeg hadde gått opp? Nei, jeg fortsetter med friskt mot. Fem uker til kontroll!
Det gjelder å ikke få dårlig samvittighet og skamme seg. For hva? Jeg spiste ute i går, og det ble pizza, på en torsdag!!!! Det var så godt, og jeg tok to biter mer enn jeg hadde tenkt. Men jeg trenger ikke få panikk. Jeg skal spise litt av hvert, og i dag er det bare å fortsette med planen min. Tilbake til normalen, så går det så bra så. Men jeg kan ikke tillate meg sånt hver dag. Det er ofte store fristelser der ute. Litt, men ikke mye, går bra, bare jeg ikke blir for sulten. I går var vi ute og kjørte i timesvis, og lunsjen, den ble det ikke noe av. Jeg var supersulten når pizzaen endelig sto på bordet på spisestedet.
Hadde denne turen vært planlagt og ikke spontan, så hadde jeg tatt med et par knekkebrød i veska. Det hadde jeg alltid før. Jeg reiste mye rundt i bil med jobben, og det var slett ikke alle steder man fikk tak på mat i en fart. Å bli for sulten er ikke bra, når man skal passe vekten. Nå er matboksen min igjen på plass i veska. Klar for nye oppdrag!
Hun lurte på hva jeg så når jeg var ute og kjørte og så ut av vinduet? Det fikk meg til å tenke på hvor mye jeg egentlig har forandret meg. Og det er ikke til det bedre!!!!Jeg var mye mer meg selv, og mer original som ung. Som voksen og eldre, har jeg moderert meg, for liksom å passe inn. Stadig fikk jeg høre at sånn kunne jeg ikke mene, sånn kunne jeg ikke si, og for all der jeg kunne ikke gå kledd sånn eller være med på det eller det! Men nå jeg har begynt å ta det tilbake, igjen. Hvorfor i all verden skal vi være som alle andre? Jeg er meg, og du er deg. Opp med hodet, tenker jeg nå. Dette bildet lagde jeg for over tjuefem år siden. Da forsøkte jeg å finne igjen meg selv. Men hva har skjedd? Så dumt at kan skal la seg trykke ned av andre. Jeg vil ikke tillate det lenger…….
