Nei, denne uken gikk det ikke som tenkt med vektnedgangen. Sånn er det bare. Livet og alt annet, kom i veien!
Selv om det gryr av vår og sola står høyere på himmelen, klarte ikke jeg helt å motivere meg før helga.
I går var det frost og vakkert, hasselraklene begynner å slippe ut pollen og grusveiene har snart blitt tomme for islagt dekke. Så deilig. Det gir humør! Blå himmel og sol er godt i våren.
I går lagde de to prismene mine i vinduet fine mønster på veggen. I enden av regnbuen er det en skatt heter det jo. Jeg fortsetter å lete etter den skatten. Denne uken var det kun ned 100 g, og jeg vet hvorfor. På igjen. Juhu, i våren. Her er det tåkelagt i dag, men bak det skydekket, vet jeg at sola er!
Når det bare er en uke igjen til kontroll hos legen, så føles det litt skremmende. Jeg er så redd jeg ikke har klart det jeg skulle med mat og trening. I går var det jo søndag, og jeg hadde lyst på en dessert. Mager Yoghurt hadde jeg i huset, så da ble det en test med en pudding. 1 1/2 dl vaniljeyoghurt og 2 egg ble vispet sammen i en skål. Det skulle være en ss honning som søtning, men det droppet jeg. Magert skulle det være, og sundt. Jeg fordelte det i ildfaste skåler og satte det i ovnen ved 180 grader i ca. 20 minutter. Når puddingen slapp fra kanten, var den klar. Jeg serverte det med mandelkjeks og litt jordbærsyltetøy. Jeg skulle være flink og ikke ta på syltetøy, men det måtte til med en teskje likevel. Uten det, ble det da ingen balanse. Jeg sa den desserten var brukbar, men ingen innertier. Mannen mente det minnet om brødpudding uten brød! Så da så. Mer sukker var det vi var enige om. Det skal ikke være lett.
Jeg vet ikke hva som gikk av meg i går, men det var ingen god dag i hvert fall. Men kvelden ble fin, i solnedgangen. Det er fint å se de rolige svanene seile over åpent vann. Rundt dem var det is.
Inne på grunna var isen borte, og de kunne skikkelig vise seg fram for hverandre.
De siste solstrålene for dagen farget både vann og is i rosa.
En vakker kveld som ga ro. Svanen inne ved land seilte videre inn i natten. Rolig? Ja, det ser sånn ut, men ingen ser hvordan den jobber under vann…..
Sånn er det vel med oss mennesker også. Utenpå ser det ut som om vi har full kontroll alle sammen, hele tiden. Men egentlig strever vi stadig litt med livet noen og en hver……
Blir vi mer sultne når maten er fristende? Jeg synes det. Mat med farger ser koselig ut, og jeg får lyst til å spise det. Her har jeg kokt søtpotet og most det godt. Så stappet jeg noen roseformer fulle av mos og satt de i fryseren. Mens jeg ventet på det skulle fryse, stekte jeg eggerøre og la opp kokt skinke. Så var det klart for å smøre på litt søtpotet på brødskiva, og pynte med biter av gulost og agurk til en stjerne. Rosene kom lett ut av formene i frossen tilstand, og de tinte raskt, mens jeg kokte kaffe. Så var det lunsj med farger.
Middagen derimot ble visst ganske fargeløs. Jeg hadde tint sei som jeg la i folie inn i stekeovnen. Sammen med fisken hadde jeg små tomater i biter, slangeagurk i biter, litt rester av kokt kål og en rester av en tube baconost. Det fikk stå ved 200 grader i ca. 20 minutter. Fargene forsvant, så jeg kunne selvfølgelig hakket over persille og lagt på friske tomater! Men jeg var sulten, så da gjorde det ikke noe om maten ikke hadde en mengde farger. Godt var det, og magert. Hva med mannen min? Var dette nok for han? Han fikk poteter til, jeg fikk isbergsalat.
Årets snøklokker! Jeg har ikke mange, men setter veldig pris på de jeg har. Jeg var sikker på at det kom til å gå lenge innen de viste seg. Mannen har nemlig fylt på masse ny jord over knoppene, men med den varme fra sola i dag, kom de fram i rekordfart.
For en lykke. Det er ni varmegrader der ute, og i solveggen er det skikkelig varmt! Det er vår.
I dag følte jeg meg sånn. Skikkelig gammel. Hvor ble det av spensten min? Jeg tok en ny test, og der bommet jeg skikkelig. Av med skoene, kryss bena ved anklene og sett deg ned på gulvet var det jeg skulle først. Det gikk fint, uten å ta meg for, men så skulle jeg opp? Jeg klarte fint begynnelsen, men måtte bruke kneet for å komme meg opp igjen. Nok en øvelse jeg skal trene mer på. Hjelp, for slappe muskler. Her ser du testen.
Så mange tråder!!! Det er ikke lett å sette det sammen. Ikke er det lett å se et mønster, eller få det til å bli noe? En og en tråd får sin oppgave. Noen tråder passer sammen, andre tråder utfyller hverandre og noen tråder er for tynne og andre alt for tykke.
Noen tråder går i kryss, noen går rett gjennom og andre blir det bare rot med. Når jeg skriver, tenker jeg det som å nøste sammen historien. Jeg må få alle trådene sammen, og lage noe brukelig av det. Ja, sånn tenker jeg når jeg har bokmanuset mitt foran meg. Som et strikketøy! Det er mye som skal passe sammen. Jeg må strikke med og vri, vrang og rett, skjulte sammentrekninger og åpne løsninger, Det er mykt og hardt, lett og fast, med mange farger og i sorthvitt. Skjønner du hva jeg mener?
Nok en gang skriver jeg på ei bok. En roman kalles det vel, når det er på over 200 sider. Det er mye som skal stemme og passe sammen. Det tar lang tid og det er mye tankevirksomhet og arbeide. Jeg startet for lenge siden med denne historien og til slutt følte jeg at det ikke var noe for andre enn min fantasi. Men i fjor vår, tok jeg fram igjen kladden min. Jeg leste og studerte, undret meg og leste igjen. Det var noe med det? Jeg tenkte at der hadde jeg et mål. Jeg strevde og skrev, leste og skrev igjen. Til slutt var det da en kladd med et plott jeg kunne godta. Hva det blir av dette? Aner ikke, men nå er jeg i gang med å skrive det klart til meg selv i hvert fall. Nå har det var blitt viktig for meg at jeg gjør det ferdig. Da ligger det ikke bare en haug med notater her og der, men det blir noe som jeg og andre kan lese. Men enda er det langt igjen. Jeg samler tråder, tar vekk noen, klipper opp og legger til. Noen ganger må jeg rekke opp alt og starte på nytt. Men det er en utfordring jeg skal ta. Jeg skriver på……
Ned med rompa! Synes jeg hører Martin Johnsrud Sundby rope! Ned!!!!!
Sol og snø fortsatt her og jeg jobber på med meg selv. En halv kilo ned, 300 g opp og så ned igjen. Jeg er heldigvis fortsatt motivert til å fortsette vektnedgangen, men det går fryktelig sakte synes jeg. Hver dag i det siste har jeg øvd på “planken”! Hjelp, så tungt, selv om det der så lett ut når andre gjør det. De første gangene klarte jeg 20 sekunder og da telte jeg FORT! Så kanskje det ikke var mer enn 10? Men det gjør ikke noe, det viktigste er at jeg klarer å telle lenger og lenger. Nå har jeg kommet til 40! Du verden, det går framover, i sekunder. Bare til å le av, men jeg er støl i magemusklene. Jeg har visst ikke hatt magemuskler på noen år!!!! Oppfølging om fremgang følger, når jeg har blitt bedre!
I går hadde vi nydelig vær. Sol, og den varmet. I den sørlige delen av vår lille hage, tittet en blomst fram og snøklokkene strakk seg mot lyset. Men inne på skogen lå snøen overalt. Nå er blomstene borte!
I natt har det snødd mer, så huset til naboen hadde hvitt tak igjen. I går så vi den sorte taksteinen.
Kontrastfylt vær med variasjon. Været vrir og vrenger på seg, som stammene på min lille bjørk. Jeg har plantet to trær, og tvinnet dem sammen. Nå vokser de seg fine, med svinger og kontraster. Akkurat som været vårt. Snø, regn, sol og vind mikses sammen til en fin blanding. Kontraster? Ja, men det blir vær av det.
