Juni! Bare ordet får meg til å tenke sommer. Markjordbærene begynner å bli røde, gresset grønnes mer og mer, det spirer og gror overalt, og som det blomstrer. Enda er det ikke St.Hans, men prestekragene er allerede der i enga.
I hagene er det også blomster, og jeg får på meg olakjolen min, uten at knappene spretter opp. Ja, de dagene våre, de går av sted både opp og ned. Om man leter etter det positive i hverdagen, så finner man det. Jeg tegner litt igjen om dagen. Det er lenge siden sist. Hesten med de to på, fikk plutselig et brudepar på ryggen. I gamle dager lekte barna brud og brudgom til St.Hans. Det ville jeg formidle. Tenker litt på de svunne tider om dagen og tror jeg skal lage meg en fotobok med bilder og tegninger fra det. Godt å ha noe hyggelig å holde på med. Juni, en måned av håp! Håp og drømmer om en vakker sommer……
I dag gikk jeg en morgentur i skogen. Der fant jeg ei gammel bøtte, og så var tankene mine i gang igjen. Jeg så for meg noe fra gamle tider. Ei budeie som bar bøtta av sted til sommerfjøset for å melke. Først blåste hun på lur for å lokke til seg dyra.Hennes morgenstund startet tidlig, og ekkoet fra gamle dager satt i skogen omkring der denne bøtta lå i mosen.
Når melkingen var over var det tilbake til huset, og så skulle melken separerer. Det ble laget både smør og ost.
Etterpå vandret hun kanskje ut for å se til dyra, lytte til fuglenes sang og plukke myrull i de fuktige områdene bak sommerfjøset. Tenker du sånn om du finner noe i fra svunne tider?
Kanskje du lurer på hvor mye forberedelser som må til for å ta sånne bilder? Jeg hadde en anorakk på meg og et stort tynt sjal i halsen, pluss at jeg hadde et tynt pynteskjerf til genseren min. Jeg hadde ikke planlagt dette i det hele tatt. Pynteskjerfet ble skaut, det store sjalet ble skjørt sammen med anorakken som jeg knyttet armene på bak på ryggen som til et forkle, og så var det klart. Med farger ser det ganske bedrøvelig ut, men i sorthvitt synes jeg det fungerte.
Så var det fargen BLÅ i Frodiths utfordring! Blå himmel, blått hav, blå blomster, blå tanker, blå farge, blå fugler og blått humør eller? Noen ganger føler man seg blå, eller “blue”, som de som snakker engelsk sier. Blått er en farge med ro og håp i seg. De sier at det å sove i et blått soverom er fint. Jeg har aldri forsøkt det, men kjenner flere som har malt sine soverom i en dyp blå farge. Sover de bedre? Ikke vet jeg, for de har jo alltid sverget til blått der inne.
Her om dagen var jeg med på dette kjedebrevet der vi skulle velge mellom det ene eller det andre. Det synes jeg var vanskelig, for jeg liker variasjon. Men spørsmålet UTE eller INNE, fikk jeg til å tenke.
Da min bestemor var som meg i alder, hadde hun fått en skade i benet, så hun slett ikke kunne gå som hun ville. Hun brukte krykker og klarte seg ganske greit i hjemmet, men ned trappa fra leiligheten klarte hun ikke alene. Om hun ville eller måtte ut, så måtte noen voksne menn komme å hjelpe henne. Trappa var lang og fryktelig bratt. Ikke nok med at hun strevde med å gå baklengs ned der, hun hadde veldige smerter også. Det var et voldsomt strev å få henne ut om hun måtte til lege eller tannlege, så hun spurte sjelden om å komme ut bare for å gjøre det.
Det ble til at hun var inne. Ikke hadde hun terrasse heller, så den eneste friske luften hun kunne få, var ved å åpne vinduet. Om vinteren ble det fort kaldt å ha vinduet oppe hele tiden, og om sommeren stekte sola på de vinduene så leiligheten var fryktelig varm.
Hun elsket blomster, så i vinduskarmene blomstret det. Men ut, det kom hun ikke. Jeg husker at hun åpnet vinduet og så lengselsfullt opp mot himmelen. Jeg som bare var et barn, kunne ikke hjelpe henne ut. Hun tok på seg jakka, og satt der i trekken for om mulig å høre vinden blåse i trærne, rekke ut hånda på en regnværsdag og kjenne dråpene mot huden. Hun beundret snøen da den dalte der ute. Om sommeren lyttet hun etter fuglesang, og drømte om at en sommerfugl kom for å sette seg i blomstene i vinduskarmen.
Ute eller inne? Det var det jeg tenkte på her. Ute eller inne? Hva vil du, og hva vil jeg. Vi kan velge. Tenk på de som ikke selv kan velge. Jeg har sagt det ofte som voksen, at om noe skulle skje meg så jeg ikke kommer meg ut selv, eller jeg ikke kan be om det med stemmen min, så ikke glem det. Noen ganger trenger man å komme ut litt, om det bare er for å kjenne vinden stryke ansiktet eller sola varme på nesa. Noen ganger må man bare ut……
Vil du ha noe å lese i våren? Jeg forsøker meg med å dele noe av det jeg skriver på, mot litt betaling. Frekt kanskje, å ta betalt for mitt eget? Men nå har jeg jobbet med å få det utgitt og jeg orker ikke mer. Denne historien har fulgt meg i årevis, lenge får jeg begynte å skrive den ned. Jeg har hatt kontakt med forskjellige forlag, fått konsuletråd og skrevet om manuset mange ganger. Jeg gidder ikke mer, for jeg kommer aldri i gjennom det berømte nåløyet med mitt. Jeg er vel for gammel? Noe av historien her, hadde jeg som en serie på en av bloggene mine for mange år siden. Så kanskje noen av dere ble litt kjent med Lana da?Etterpå, har jeg skrevet videre om disse menneskene, og nå har det altså blitt en hel bok. Jeg trykte det opp i to deler til meg selv, men det blir alt for dyrt å selge bøker. Min økonomi tillater ikke det. Derfor tenkte jeg at jeg kunne forsøke meg med noe nymoderne. Jeg får mailadressen din i messenger, du vipser meg 100 kroner, og så sender jeg deg boka på mail. Da kan du lese den i fred ro på din data, eller telefon, som en e-bok. Her ser du et bilde av de to første sidene. Er du interessert, så kontakt meg da. På forhånd, tusen takk.
Så rart det er å se at jeg får det til med små forandringer. Det er fortsatt bare en halv kilo omtrent om gangen, men det blir kilo av det. Uke etter uke går, og det er bare tre veiinger til, før jeg skal til kontroll. Det skremmer meg ikke, for jeg føler jeg er flink.
Det rareste er at jeg egentlig ikke tror på at jeg har gått ned selv. Jeg har en olakjole som har vært alt for liten, men våger jeg å prøve den? Tenk om den ikke passer? Vil jeg bli skuffet og miste motivasjonene? Jeg skal ikke ha den før til sommeren. Det er så dumt at man skal tenke sånn, men det er vel for å beskytte meg selv. Jeg er urolig for at jeg ikke skal klare det, virkelig urolig. Hodet blir fullt av negative tanker innimellom. Men jeg ser det på vekta at jeg har gått ned, og det merkes på livvidden på olabuksa allerede. Så jeg prøvde olakjolen. Jeg fikk den fint på meg nå, men enda må jeg mer ned, om jeg ikke vil at de trykknappene skal sprette opp helt ukontrollert. Men da har jeg et mål!
Om jeg har klart “planken” hver dag? Hjelp, så lett det er å glemme seg. I går kveld kom jeg på det i det jeg skulle sovne. Hvem tror du tok planken i sengen? Med ganske hard madrass gikk det helt fint. Men det er ikke noe jeg vil anbefale. Jeg ble ganske lattermild av meg selv. I kveld skal jeg fikse det, før jeg legger meg, garantert!
Hva slags vær hadde vi da? Hvordan hadde jeg det? Her skriver jeg visst litt av hvert og kjenner etter om det går mot lysere tider.
Går det an å lese tro? Dette er mitt aller første blogginnlegg fra 2007. Tenk at jeg har blogget i 15 år! hvor har den tiden blitt av? Litt rart, men koselig. Naturglede, het bloggen min da, og jeg skrev mest om sånt som dette. Det huset er nå borte, og bare minnene er igjen. Tiden går, og vi med den…..
Ja, tenk det, allerede hverdag i morgen. Nyttår er feiret og gått inn i historien som et minne. Nå er det ingen helgedager før til påske. Litt rart å tenke på. Men her skal ikke jula vare helt til påske. Først skal vi ha Helligetrekongersdag, og så kommer Trettendedagsknut. Innen det, skal jula ut.
Kulda og rimfrosten var fin her i jula, men nå har tåke og mildvær overtatt. De sier vinteren kommer tilbake snart? Det blir spennende å se om det er sant! Ønsker alle en fin ny uke, uansett vær, nyttårsforsetter og tanker.
Det blir ikke mye tid til blogging i romjula. Men sånn er det innimellom. Denne gangen er det ikke fordi vi har huset fullt av gjester, men fordi andre trenger litt hjelp. Flytting i desember er ikke alltid lett. Godt at vi kan stille opp med litt av hvert så det nye året kan møtes med litt ro og orden. Jeg har følt meg som Inga i juleeventyret mitt de siste dagene. Med humør går det fint.
Men i kveld føler jeg meg som en liten unge som trenger hvile, og bamsen kanskje. Ja, man blir sliten av å gjøre sånne krafttak. Fin trim da. Dere skulle sett meg, liggende på magen på gulvet og vaske under skapene, klatre opp gardintrappa og tørke støv av lampene, så var det vask av gardiner, risting av tepper og enda flere gulver som skulle bli rene.
Nå er det verste gjort og jeg føler at jeg har vasket det gamle året vekk. Snart kommer det nye inn over oss, og det skal jammen bli spennende å se om det året vil like, at jeg møter det med siste rest av klesvask og skurefilla. Rent, nytt år, med blanke ark, det blir bra.
