Når venner trenger hjelp er vi vel der eller? Zoetic ber om hjelp i innlegget sitt. Klart vi kan hjelpe, vi er da så mange i bloggblokka. Hva kan jeg gjøre, og hva kan du gjøre? Stille opp selvfølgelig!! Det er ikke første gangen jeg gjør dette, og det blir ikke siste heller. Om jeg har mange penger? Nei, slett ikke, men selv en 50 lapp hjelper. Alle monner drar, heter det jo.
Jeg leste et dikt en gang om en far som hadde flere sønner. Han ga dem hver sin staur og ba dem å knekke dem. En etter en knakk de dem, og de var så stolte. Så samlet faren sammen like mange staur en gang til, og knyttet dem hardt sammen. “Nå kan dere knekke dette gutter”, sa han.
De strevde og de strevde, men det var som umulig. Faren stanset dem og smilte.
Nei, jeg har ikke DET lenger. Verandaen, er fjernet. Så deilig å kjenne det i sidene mine. Ja, det handler om kroppen min dette, og ikke om et hus. Men kroppen er jo som et byggverk av muskler, skjellet og knokler. Min veranda rundt livet, som jeg kjente over buksekanten, var ikke lekker, selv om jeg forsøkte å gjøre den så pen det gikk an. Den var klar for rivning for lenge siden, men jeg lot den stå der, malte, flikket litt og forsøkte å få det til å se pent ut. Til ergrelse for meg selv, og redsel for at andre skulle se hvor dårlig forfatning den hadde. Jeg ble skikkelig irritert over alt jeg prøvde å gjøre for å skjule forfallet, uten å gjøre noe! Ikke noe pynt gjorde det bedre.
Vektenedgang, var det eneste som ville fungere, for den måtte bort den verandaen, for alltid. For et strev dette har vært og fortsatt er, men det nytter, bare jeg ikke saboterer meg selv…….
Hvitveisen klarer seg fint, men de sibirske blå stjernene her, klarer ikke de kalde nettene så godt.
De som hadde sprunget ut for noen dager siden, krøller seg sammen og visner fort. Men heldigvis er det mange nye som kommer. Blått i blått står de der og lyser mot en blå himmel. Det bli blå tanker av sånt……
Som dråper i regn!!!! Bittesmå! Men sammen, blir de til store felt, og mønster. Sammen vil vanndråpene gi næring og håp for våren.
Sånn er det med min vektnedgang også. Et og et gram vekk, blir til flere, til kilo etter kilo, og til bedre helse. Juhu, ny uke og ny veiing. Denne gangen gikk det bra. Det var ikke som forrige uke, da jeg ergret meg grønn over å ha gått OPP 200 g! Noen gram, sier du kanskje, men det er så lite som skal til for å miste motivasjonen. Det vet jeg av erfaring. Denne gangen ga jeg meg ikke. Nå er de grammene vekk igjen, og 500 g til! Det nytter å ikke gi seg. Jeg nærmer meg mer og mer en normal BMI, og det er jeg stolt av.
Nei, dette var ikke akkurat lekre bilder, men det er ikke lett bestandig å ta bilder med selvutløser. Jeg måtte bare ha med bildene, for å vise dere hva jeg har gjort. Favorittbuksene mine til våren hadde blitt alt for store. Et luksusproblem. Når man går ned to klesstørrelser, trenger man forandring. Med symaskin og godt humør, gikk det fint. Jeg startet i siden av buksen og passet på så jeg sydde mellom maljene og sydde vekk vid linning og ridebuksedelen. Plutselig hadde buksen blitt mange centimeter mindre i livet. Herlig. Jeg kan bruke den igjen, uten at jeg føler at den ikke passer meg.
En og en perle fra pinnen min faller ned i glasset. Men nå er det ikke lett lenger. Jeg må virkelig kjempe for hvert gram. Nå har fem perler falt og det er tre igjen, før jeg endelig kan starte på siste runde. Elleve uker gjennomført av livstilsendringen. Sakte går det framover og jeg gleder meg over å møte sommeren med bedre helse. Kanskje blir de favorittbuksene igjen for store, men da har jeg i hvert fall brukt de så lenge jeg kunne.
Det er ikke første gangen jeg spør dere om sånt. Ser dere det jeg ser?
Jeg gikk forbi en gammel stubbe inne på skogen, og der hadde fjorårsgresset laget mønster. Jeg så bonden som drev våronn. Det minnet om min barndom, da jeg plutselig så de “ansiktene” over hesteryggen Jeg og søsteren min satt ofte sånn på hesten. Ser du det?
Jeg måtte rett hjem å tegne. Sånne naturenes kreative, fantasifulle stubber, liker jeg. Det ble et bilde i akvarell også. Hvem av bildene likte du best? Det i svarthvitt eller det i farger? Jeg vet hvem som ble min favoritt.
Jeg lurer på jeg om noen vil kjøpe strikkemønster av meg? Kan du strikke sokker? Eller synes du helen er altfor vanskelig? Nå har jeg laget et enkelt mønster som selv de største barna klarer det selv. Man må bare kunne strikke rett og vrangt. Mønsteret er i 34-36 og 37-39 og koster 50 kr. Jeg bare spør jeg! 🙂 Gi meg en beskjed på messenger eller mail, så utveksler vi informasjon.
I solhelling minner det om vår. Der har isen i vannkanten smeltet nå, men fortsatt er det mye igjen der inne på skogen.
Et slør av kulde, vinter og dis ligger over veien og vannet, men det var lyd i vannet. En og annen padde eller frosk dykket ned, da jeg kom.
Dag for dag smelter det litt og sola varmer selv i kaldt vær. I kveld er det spådd snø. Det blir spennende å se om det slår til. Sola skinner fra skyfri himmel i formiddag.
Kaker baker jeg stadig, selv om jeg ikke skal ha det hver dag selv. Men det er så gøy å pynte kaker. Her ble det en fyrstekake igjen. Jeg synes det gitteret er så kjedelig, at jeg finner alltid på noe annet. Denne gangen ble det mandelblomster, litt melis og rosiner.
Først et lite knep. Jeg legger bakepapir over brettet til kakeformen. Så klemmer jeg fast det hele med ringen og klipper vekk det som er for mye. Så kjører jeg mandlene i hurtigmikseren før jeg lager deigen der. Da trenger jeg ikke vaske opp mellom hver gang. Det går fort og det liker jeg. Deigen setter jeg i kjøleskapet en stund før jeg trykker den ut med hanskebekledde fingre i formen. Så pisker jeg sammen eggehviten og blander mandelmassen. Kaken stekes, og når den er klar er det bare å ta av ringen og skyve den kalde kaken rett over på et fat.
Mandelblomstene er skollede mandler, som er delt i to. Jeg legger dem opp først på benken, så jeg ser hvordan jeg vil ha det. Smør melis på baksiden av hvert kronblad, så sitter de fast. En rosin i midten, og så er det gjort. God helg.
Ja, sånn føles det i hodet. Hvordan i alle dager skal jeg klare å snu et sånt tankesett? Jeg har gått opp 200 g denne uka, og slett ikke 200 kg. Det føles likevel som et fryktelig nederlag. Kroppen hyler etter sjokolade, potetgull, chips og fete sauser. Jeg er dritt lei sunne saker, hard trim og gode forsetter. Hva gjør man da?
Inn i dusjen, pealing av kroppen, ordne håret og på med og varme klær. Så gikk jeg ut! Gjett om det hjalp? Man blir så motløs noen ganger, og glemmer det man har fått til. Det er ikke alltid lett å se at kroppen forandrer seg den ene eller andre veien, over tid.
Etter turen ut, fikk jeg igjen snudd tankesettet. Jeg gikk fort, og glemte at jeg trimmet samtidig. Naturen den ga meg ro til å fortsette. Hva gjør jeg mot meg selv ved å gi opp? Ikke til det gode i hvert fall. På igjen. Sommerkroppen venter der framme!
