Disse skal i frysa, men noen smaker vi på i ettermiddag. På benken står det brød til heving, men de får du se siden.
Hva nå?
Helse, del 4
Men den mengden har jeg tatt av siden midten av januar. To og en halv kilo høres veldig lite ut, men på denne måten skal jeg si du kjenner hvor mye det er. Jeg vil ikke gå og bære på dette hele tiden lenger. Vekk med det!
Ukene går fort av sted, og jeg forsøker som best det går å holde meg til planen min. Helga var besøk og selskap, og jeg har forsøkt å være flink med maten. Her hjemme bestemmer jeg, så det går greit. Men det er ikke lett i andres opplegg. I dag viste vekta likevel en halv kilo til ned. Det får jeg være fornøyd med denne uka. Nå er det på igjen, og jeg er fint tilbake til malen min. Målet var en kilo i uka, men det er ikke så lett å få til bestandig, om jeg ikke har stålkontroll. Men litt ned, er bedre en ingenting. Tenk om jeg hadde gått opp? Nei, jeg fortsetter med friskt mot. Fem uker til kontroll!
For full!
En gang skulle vi ut og spise en hel gjeng. Jeg som ikke bryr meg om drikkevarer, var sjåfør i min bil og en av de andre som holder seg unna alkohol var sjåfør med en annen gjeng. Vi var på forspill først, og det var en munter gjeng som la i vei til spisestedet. Vi som var sjåfører måtte parkere etter å ha sluppet av de andre, så vi kom naturlig nok litt etter. Moro hadde vi det også, vi vitset og lo sammen.
Vi to ble strengt stanset i døra. Ikke tale om at vakta skulle ha inn så fulle damer????? Vi begynte å le enda mer, men det hjalp ikke! Inn kom vi ikke. Til slutt fikk vi ringt inn til en av de godt voksne damen, og hun kom ut og ba vakta ta affære. Vi måtte virkelig ta oss sammen, puste på vakta først, så han fikk kjenne om det luktet fyll av oss. Så kom vi inn da. I disse koronatider hadde vi vel stått der ute enda, for ingen skal jo puste på hverandre i dag. Vi har ledd mye av dette etterpå kan man si.
Du finner innlegget til Karidansen HER!
Festkaken er klar.
Ikke få panikk!
Hadde denne turen vært planlagt og ikke spontan, så hadde jeg tatt med et par knekkebrød i veska. Det hadde jeg alltid før. Jeg reiste mye rundt i bil med jobben, og det var slett ikke alle steder man fikk tak på mat i en fart. Å bli for sulten er ikke bra, når man skal passe vekten. Nå er matboksen min igjen på plass i veska. Klar for nye oppdrag!
Gjett da?
Hva med deg?
Ellers har jeg fikset mer kakepynt i dag. Roser, prestekrager, hjerter og bittesmå forglemmegei. Blomstene minner om det som skal komme framover. Tenk hager, skog og eng fulle av blomster. Vi har mye å glede oss til.
Kakepynting på gang.
Mitt ego…..
Stikk fram nesa
og du skal få merke
at snart står noen der med en kniv.
Klar til å kappe alt som kommer,
klar til å stoppe alt nytt liv.
Du må for all del ikke tro
at du er noe.
Du må for all del tråkkes ned.
Stikk fram nesa for å leve,
og du vil møte motstand
og bli hundset med.
Stikk fram nesa
og brøyt deg vei.
La de andre ordne med sitt.
Har du mot,
så legg i vei,
ut i livets tøffeste ritt.
Stikk fram nesa
og ikke tvil.
Vær den du er,
men med stil…..
Dette diktet skrev jeg i 1995! Hvem er jeg egentlig. Hva var jeg, og hva har jeg blitt? Har du lest innlegget hos BforB?
Du finner det HER!
Hun lurte på hva jeg så når jeg var ute og kjørte og så ut av vinduet? Det fikk meg til å tenke på hvor mye jeg egentlig har forandret meg. Og det er ikke til det bedre!!!!Jeg var mye mer meg selv, og mer original som ung. Som voksen og eldre, har jeg moderert meg, for liksom å passe inn. Stadig fikk jeg høre at sånn kunne jeg ikke mene, sånn kunne jeg ikke si, og for all der jeg kunne ikke gå kledd sånn eller være med på det eller det! Men nå jeg har begynt å ta det tilbake, igjen. Hvorfor i all verden skal vi være som alle andre? Jeg er meg, og du er deg. Opp med hodet, tenker jeg nå. Dette bildet lagde jeg for over tjuefem år siden. Da forsøkte jeg å finne igjen meg selv. Men hva har skjedd? Så dumt at kan skal la seg trykke ned av andre. Jeg vil ikke tillate det lenger…….