Så var det fargen BLÅ i Frodiths utfordring! Blå himmel, blått hav, blå blomster, blå tanker, blå farge, blå fugler og blått humør eller? Noen ganger føler man seg blå, eller “blue”, som de som snakker engelsk sier. Blått er en farge med ro og håp i seg. De sier at det å sove i et blått soverom er fint. Jeg har aldri forsøkt det, men kjenner flere som har malt sine soverom i en dyp blå farge. Sover de bedre? Ikke vet jeg, for de har jo alltid sverget til blått der inne.
Det var tirsdag igjen, og jeg skulle skrive et heidundrande innlegg om min fremgang. Men det blir det ikke. Vekta hadde gått opp denne gangen, og jeg vet jo hvorfor. Ikke en vektoppgang til å gråte av da, men jeg skulle jo ned! Koronaen har jo tatt alle kreftene mine, så det har mest blitt å sitte stille, uten noen form for trim. Ikke en gang planken har jeg orket, og langt mindre knebøy. Trimturene går sakte som ei snegle, og er ikke lange i det hele tatt. Jeg begynner å bli utålmodig er. Det er kanskje en sunnhetstegn? Jeg vil så mye, men må bare innse at ting tar tid.
I går planla jeg å ordne litt på terrassen. Det måtte jeg vel orke, tenkte jeg. Litt pynting er jo bare kos eller? Noen blomsterpotter skulle fram, men jeg måtte få hjelp til å få de å plass. Ikke er jeg sterk fra før, men nå er jeg helt kraftesløs liksom. Så rart? Men pottene kom seg ut i sola, og så får de stå der til jeg har en bedre dag. Ikke annet å gjøre. Vannspeilet ble fylt med vann og jeg konstarerte at Blågresset hadde overlevd vinteren.
Det er helse i å være ute i naturen også, så jeg nyter fargene og gleder meg til dager med mer styrke igjen. Jeg er jo heldig som vet at det kommer bedre dager. Snart er det tilbake til normalen tenker jeg.
Over skyene er himmelen blå, heter det jo! Jammen er himmelen blå her om dagen. Blå, fordi jeg ser en lysning i koroanaen, og blå fordi det er en soldag. Formen er ganske god igjen, selv om jeg fortsatt kjenner at det “lugger” litt i kroppen. Men ute er det skikkelig vår, og alt spretter ut på en gang.
I går kveld spiste jeg er gjøkesyreblomst. Det må jeg liksom alltid gjøre en gang i våren. Den smaker syrlig, og gir minner om barndommen. Heggen er snart i blomst, og morelltrærne i nabolaget har snart blomster. Det går mot mai. Kom mai du skjønne milde……
I går kveld måtte jeg bare ta meg en tur ut. Kroppen hadde fått hvile nok tenkte jeg. Men jeg kom ikke langt. Energinivået var og er helt på bunnen, så det nyttet ikke å anstrenge seg det minste. En liten bakke var mer enn nok til at jeg nesten mistet pusten. Korona er ikke gøy.
Heldigvis trenger jeg ikke gå langt fra huset vårt for å kjenne litt på skogens ro.
Bare noen minutter fra meg, ligger hogstfeltet. Stille og fint var det der inne og fuglene sang.
Det var fint å bare stå der å lytte.
Fjorårsgresset lå der så brunt og fint enda, før det nye spirer. Jeg vet at her vandrer rådyr, elg og grevling i natten. Ugler og hauker holder til i trærne, og jeg så en tiurrøy her for litt siden. Ungfuruene hadde fått gjennomgå av elgen, som har feid horna dine. I skogbunnen blomstrer kreklingen. Jeg er heldig som har skogen så nær. Det er gull når kroppen ikke er i form til de lange turene.
Hvorfor det, sier du kanskje? Fordi de spår beskjeden spredning av Salixpollen. Hjelp, så ille det har vært her i sør noen dager. De sier det er moderat spredning, men når det rommer hele Østlandet med Oslo, er det kanskje best å se ut, for da kan man selv se hvor langt det har gått.
Her er det fortsatt noen seljer som har de fineste gule gåsungene. De er godt synlige. Men i dag er det mange av de trærne som har blitt litt mer grønne og da er det snart over med nysing, gørr og snørr, såre rennende øyne og ubehag for meg. Men nå er bjørka på gang, for alle de som ikke tåler den. Jeg føler meg heldig som ikke er allergisk mot gress for eksempel.
Jeg holder ut her. I dag var jeg ganske fin på morgenen, FØR jeg hadde gått ut. Men noen ganger bare MÅ man ut. I dag ble det to ganger, og begge gangene tetnet jeg til så ille, at jeg vil bare inn igjen. Så jeg gleder meg til i morgen, for da er det kanskje på nedadgående og jeg kan snart kose meg med turer i naturen og følge med i våren.
Har du forbilder? jeg har mange men en av dem er min egen mor. Hun begynte ikke å trene før hun var seksti! Nei, hun startet ikke på treningsinstitutt med personlig tre trener. Hun begynte å gå, lange turer. Noe hun aldri hadde gjort før. Men det hun gjorde av livstilsendinger den gangen, har hun fortsatt nytte av nå, over tretti år senere. Hun sier til oss at det ALDRI er for sent å forandre seg. Det er jo så sant. Min mor går tur hver dag fortsatt, men ikke så lange nå. Hun strekker og tøyer litt, er aktiv og med i samfunnet, men koser seg også med mat og kaker. Men det gjelder å holde igjen litt. Noe kan vi unne oss, men ikke hele tiden. Jeg vil bli som henne, og da må jeg gjøre min innsats. Nå er det min tur til å få en god livsstil for resten av livet.
Noen ganger tenker jeg meg tilbake og da forstår jeg hvorfor jeg er som jeg er kanskje? Jeg vokste opp på gård og der var årstidene stadig et samtaleemne. I dag bryr vi oss ikke like mye om det, om vi bor i bystrøk eller inne i byen. Vi vil ha vår uten snø, ikke kulde, kunne sitte ute, nyte sola og ergrer oss om vi kjenner gjødselslukt. Men da jeg var liten tenkte jeg ikke sånn.
Vi elsket de kalde morgenene med skaresnø. Jeg tror det var fordi det gledet foreldrene mine. Pappa sto opp før sola rant, og kjørte møkk! Han var så lykkelig over at snøen fortsatt lå der hvit og fin. Pluss at den bar hesten, sleden med møkk og han, uten problemer. Når han spredde ut møkka, så han hva han gjorde. Der det var møkk, der var det klart. Når sola kom, måtte han gi seg, og vente til neste morgen. Da hadde den møkka som allerede var spredt ut, smeltet mye av snøen i de områdene. For en lykke, for det ble mer og mer vår. Vi barna akte på skaren i tidlige morgener. Jeg gikk på skole annen hver dag, men var likevel tidlig oppe de dagene jeg hadde fri. Man måtte jo ta vare på dagen, gå på ski så lenge det gikk, skjære ut snøblokker og bygge snøhytter og ake på saltpettersekker.
Vi ergret oss ikke over at det kom en snøbyge i april, eller at det tok tid innen vi fant hestehov. Vi smilte av å se fjorårsgresset titte fram i solhellinga, se tranene danse på de snødekte jordene i skogkanten, høre bokfinken og lytte etter stærens sang. Kvelder da sola hadde varmet hele dagen og smeltet snø på gårdsplassen, grusveier som igjen inviterte til å hoppe tau eller paradis, kram snø til snømenn og ikke minst fregner på nesa. Herlige minner, og ja det luktet møkk fra jordene. Men det var vår det……
Noen ser skittent og stygt, jeg ser former og mønster! Med min finger i søla som penn, ble det plutselig ansikter som så på meg. Den ene hadde til og med en ravn på hodet!
Artig å utfordre seg selv. Disse hvite ballene skal ikke ødelegges, men med en myk finger full av leire, gikk det fint å tegne!
Mange ergrer seg over de hvite ballen, men de er jo dekorative som digre mashmellows! Pluss at det er dyrefor!
Når vinteren har gått sin gang, har de fått patina og stil. Ser du fuglen nede til høyre? Den har jeg ikke tegnet. Det er blader og rusk som har lagt seg sånn helt selv.
Ute daler snøen ned. Spirer og vårblomstene liker seg ikke. Inne er det lunt og koselig og jeg er glad jeg gikk trimturen min i formiddag. Ikke det at jeg ikke kan gå i sånt vær, men det begynner å bli ganske så sleipt på veien, og det mørkner der ute.
Jeg zoomet meg inn på uglekassa i formiddag. Det så ut som om ugla så på meg, og jeg ble så glad. I fjor var det ikke egg der, og nå håpte jeg at uglene var på plass igjen. Men det var ingen ugle. Veps eller geitehams har overtatt og bygd store honningkakene der. Ornitologlaget rydder nok opp når de skal sjekke om det er egg, men dette var trist.
Vel hjemme stekte jeg opp svinekjøtt, kantareller fra fryseren og løk. Med krydder, salat og saus til ble det en nydelig middag. Ser du snømannen på slikkepotten? Den passet jo perfekt til snøværet vi nå har. Det skal bli spennende å se hva vi våkner opp til i morgen. Jeg har sommerdekk på bilen nå. Jammen godt jeg ikke må ut å kjøre tidlig på morgenen……
Når fjorårsgresset har samme farge som rådyrene, er de ikke lette å oppdage. Ser du de på første bildet? Det er fire stykker man ser bakparten på her.
I går kveld fikk jeg meg en skikkelig tur langs skogkanten, og der holdt rådyrene til. Jeg listet meg så stille jeg kunne langs jordekanten, og hadde vinden fra meg. Så fint å se dem. Men det var litt vel mørkt for de perfekte, klare bildene. Jeg viser dem likevel jeg.
Plutselig fikk jeg en melding og dermed var den seansen med rådyra over. Ikke hadde jeg tenkt å sette telefonen på lydløs. Men det var da noen merkelige skyer å ta bilde av også.
I dag er det grått her og kaldt fortsatt. Jeg har vært hundevakt i noen timer. Det ble en tur ut, godt kledd. Bonden har startet på våronna med å gjødsle enga, så i dag så jeg ikke et rådyr. Vanligvis går det mange er om morgenen, men med hund rømmer de jo alle veier også, selv om den er trygt i bånn. Får vi snø i dag? Ikke vet jeg, enda er det oppholde.
