Blått i blått om dagen, både himmel og blomster. Men de skyene er jammen kalde! Brrrrr, for kalde dager i april! Blå dager, her hos oss.
Hvitveisen klarer seg fint, men de sibirske blå stjernene her, klarer ikke de kalde nettene så godt.
De som hadde sprunget ut for noen dager siden, krøller seg sammen og visner fort. Men heldigvis er det mange nye som kommer. Blått i blått står de der og lyser mot en blå himmel. Det bli blå tanker av sånt……
Våren er på gang, selv om det kommer skyer så kalde som is over oss.
I solhellinga har allerede heggen begynt å få bittesmå grønne blader her og der.
I dag satte jeg i gang i kjøkkenet. Men det har så lett for at de samme tingene blir satt tilbake på samme plass. Jeg har ikke alltid tid til både å vaske og å forandre. Men bare det å kjenne dufte av rent er jo en forandring til det bedre.
Jeg måtte ta et tilbakeblikk da jeg fikk på meg en brune buksedressen i går. Etter fylte femti snek den ene kiloen på meg etter den andre. Femten år har gått med vekt opp og ned. Jeg brydde meg ikke så mye i førsten at vekta økte. Overgangsalder, sa legen og bedyret at det gikk over snart? Da tok jeg det rolig da. Jeg kjøpte større klær, og levde som vanlig.
Plutselig skulle vi ut på en reise i 2013. Jeg fikk panikk da jeg lette gjennom skapet etter sommertøy den høsten i 2012. Ingenting passet. Jeg sydde meg en del nytt, som topper og skjørt, men badetøy og noe måtte kjøpes. Jeg ble bare tristere og tristere. Jeg hadde et halvt år på meg, til denne turen, så jeg satte i gang med slanking for full fart. Men det varte ikke. Motivasjonen forsvant etter at jeg hadde gått ned tre kilo.
Jeg startet igjen med vektnedgang etter nyttår i år. Nå har jeg faktisk fikset noe av vekta. Jeg er nede i det jeg veide i 2014, men så var det resten. Nå vil jeg tilbake til en normal vekt, normal BMI, normalt blodtrykk og en frisk kropp. En gang for alle.
Da min bestemor var som meg i alder, hadde hun fått en skade i benet, så hun slett ikke kunne gå som hun ville. Hun brukte krykker og klarte seg ganske greit i hjemmet, men ned trappa fra leiligheten klarte hun ikke alene. Om hun ville eller måtte ut, så måtte noen voksne menn komme å hjelpe henne. Trappa var lang og fryktelig bratt. Ikke nok med at hun strevde med å gå baklengs ned der, hun hadde veldige smerter også. Det var et voldsomt strev å få henne ut om hun måtte til lege eller tannlege, så hun spurte sjelden om å komme ut bare for å gjøre det.
Det ble til at hun var inne. Ikke hadde hun terrasse heller, så den eneste friske luften hun kunne få, var ved å åpne vinduet. Om vinteren ble det fort kaldt å ha vinduet oppe hele tiden, og om sommeren stekte sola på de vinduene så leiligheten var fryktelig varm.
Ute eller inne? Det var det jeg tenkte på her. Ute eller inne? Hva vil du, og hva vil jeg. Vi kan velge. Tenk på de som ikke selv kan velge. Jeg har sagt det ofte som voksen, at om noe skulle skje meg så jeg ikke kommer meg ut selv, eller jeg ikke kan be om det med stemmen min, så ikke glem det. Noen ganger trenger man å komme ut litt, om det bare er for å kjenne vinden stryke ansiktet eller sola varme på nesa. Noen ganger må man bare ut……
Godt å bli moderne med et sånt bittelite sertifikat som passer i telefonen. Både damen i luken på trafikkstasjonen og jeg fikk oss en god latter i dag. Ikke nok med at jeg hadde en sånn diger, rosa blekke som ungdommene mine ikke trodde var gyldig lenger, men damen bak disken hadde ikke byttet sitt enda heller. Ja, ja, nå må vi jo det innen neste år, så det var kanskje på tide å bli litt ny med dette!
Men så var det en telefonen da. Den er også alt for gammeldags. Jeg måtte legitimere min bankid igjen, og det gikk ikke. For gammel telefon!!!! Stakkars telefonen min som fungerer til det jeg trenger den til. Den er knust under beskyttelsesglasset og synger på siste vers, så id på den, det var umulig. Alt for gammel stakkars. Det er jammen godt jeg kan tenke selv enda. Det ble å ringe banken. 50 før meg i kø? Ikke tale om at jeg gadd å sitte der. Jeg var så moderne at jeg chattet med en robot i banken. Det gikk så fint så. Nå har jeg ordnet den id`n, og alt er såre vel til neste gang det skjer noe…..
Men det ble tur i full fart. Jeg konkurrerte meg meg selv. Det nytter ikke å finne unnskyldninger hele tiden. Trim må til for å få blodpumpa til å trives. Hjertet skal slå så jeg kjenner det, og jeg skal bli sliten etter en tur. Jeg ble ganske irritert på meg selv før jeg gikk, og da gikk det bedre. Skritt for skritt i bratte bakker, og så nedover og hjem. Sliten ble jeg, men det er godt. Denne runden på asfalt går jeg av og til, så jeg vet hvilken tid jeg konkurrerer med fra tidligere. I vinter gikk det så sakte, at jeg ble nesten skremt. Men nå gikk det unna igjen i godt tempo i solnedgangen. Det ble litt over elleve minutter på hver kilometer i gjennomsnitt. Det er godkjent for en dame i sin beste alder det vel?
Dette er Ravnetoppen og den plassen har alltid fasinert meg. Tenk her sto de i gamle tider og fulgte med på skip som kom innover i kilen. Varden ble tent og varslene gikk fra varde til varde innover landet. Det var slag her på sletta under fjellet, og det føles ganske uvirkelig i dag på vår fredelige plett på jorden. Vil du lese litt historie og mitt eventyr RAVN fra denne plassen helt gratis, kan du klikke deg inn HER på min andre blogg.
Det er alltid godt å komme seg ut i naturen, se merker etter folk som har levd før, lytte til vinden i trærne og fuglenes lyder. Man føler at man får overskudd og oversikt selv, ved å gå ut og utfordre seg selv i bratt terreng eller på sletta. Herlig med vår så vi kan ta på joggesko og vandre i skogen igjen på myke stier. Jeg føler jeg har oversikt, så jeg fortsetter. Ha en fin dag!
