Det gjelder jo å lage mat som frister. I dag forsøkte jeg meg på brokkolikaker. Oppskriften jeg brukte fra nett, fungerte ikke. Jeg fikset min egen til slutt. Deigen må jo henge sammen! Da ble det egg i mine. Jeg smakte de alene, og det var greit. Ikke mer enn det. Men sammen med makrell i tomat til lunsjen smakte det godt. Men om jeg lager det igjen? Tror ikke det. Alt for mye klin til så lite piff liksom. Pluss oppvask etterpå! Jeg spiser like gjerne kokt brokkoli med eggehakk og makrell i tomat jeg. Men det er klart, det er jo litt morsomt med grønne kaker til pynt! Kanskje barn vil synes det er spennende sammen med stekt fisk?
Del opp brokkolien i biter, stilken også. Kjør sammen alt i hurtigmikseren og la det svelle en kvarter. Lag burgere og stek de gylne. Legg de på en stekeplate med bakepapir og etterstek den ved 180 grader i ca. 10 minutter. Server burgerne med salat og løkringer i et pitabrød eller bruk de ved siden av stekt fisk eller makrell i tomat.
Så var jeg i mål etter disse åtte ukene eller? I mål? Nei, slett ikke. Dette er en livstilendringen, men jeg har hatt min kontrolltime hos lege i dag. Hva tror du? Klarte jeg å få ned blodtrykket på åtte uker?
Nei, det ble ikke som jeg drømte om! Men med en tapper innsats, gikk det litt bedre enn sist. Det gikk ned, men ikke nok! Jeg er likevel superstolt av meg. Men å gå tilbake til sånn jeg har levd før? Nei, det kan jeg ikke tillate. Nå er det bare å fortsette med friskt mot.
Jeg har som første mål videre å komme ned til normal BMI. Pluss ned med det dumme blodtrykket. Enda er det flere kilo igjen, enda er det mer jeg kan gjøre. Men det fine er, at nå har jeg beholdt motivasjonen. Jeg har gjort en avtale med meg selv, om bedre helse og bedre livsstil. Så får det bli sånn.
Noen rundt meg mener det bare er å starte med medisiner. Men når legen sier at jeg kan klare det selv, uten tabletter, så SKAL jeg det! Jeg har selv satt meg i denne dumme situasjonen, og blodtrykket steg til leie høyder nok en gang. Det er min plikt for meg selv, å få det ned igjen. Jeg VIL ikke ha tabletter, når jeg kan fikse det selv, med bedre mat og mer trim. Strevsomt? JA!
Men ingen av oss trenger mer inntak av mat, enn det vi forbruker. Jeg har gode forbilder både her på blogg, og i det virkelige liv. Med ganske enkle grep, kan man forbedre seg, selv om man er ung eller gammel. Det er nemlig aldri for sent å begynne med nye takter. Tusen takk for herlig oppbacking av dere her på bloggen. Uten dere, vet jeg ikke om jeg hadde klart det. Dere er gull!
Jobber du med noe du har bestemt deg for? Jeg tar planken hver kveld og øver på å stå på ett ben med lukkede øyne. Om jeg forbedrer meg? Ja, det lurer visst flere på. Planken klarer jeg 60 sekunder nesten hver gang nå. En gang klarte jeg 80, og da skal jeg si deg jeg var sliten. På ett ben klarer jeg fint mellom 10 og 15 sekunder, og da har jeg øynene igjen og armene rett ut til siden. I testen heter det at en på 65 år som meg, bør klare over 5 sekunder, så da er jeg godt over det. Så flott. Den siste testen jeg forsøkte var å krysse bena og sette meg ned på gulvet, for så å reise meg igjen uten å ta meg for. Der har jeg enda ikke sett stort fremgang, men jeg jobber med saken. Kanskje jeg klarer å forbedre alt innen sommeren? Det hadde vært gull.
Himmel eller hav, grus eller asfalt, vinter eller sommer, sukker eller salt? Vi liker forskjellig. Det er to ting jeg tenker på om dagen. Sukker eller salt? Det er ikke lett å kutte ned på noe av det. Salt har jeg minisert for lenge siden. I og med jeg har hatt høyt blodtrykk og vann i kroppen, så er mye salt nei! Jeg klarer meg fint uten mer enn det som naturlig er. Litt salt trenger vi. Jeg har aldri hatt salt på bløtkokt egg, og jeg synes egget smaker egg. Når jeg ser hva andre har på egget sitt, så må det da bare smake salt, når eggeplommen ser ut som om den har fått snø!!!
Sukker er det verre med for meg. Men noe sukker MÅ vi også ha, for kroppens celler trenger det for å leve!
Jeg er så glad i søtt. I det siste har jeg nok en gang forsøkt å trappe ned på bruken av sukker. Jeg klarer det fint i noe av maten. Men så kommer det til kaker og desserter da, som jeg sikkert ikke burde spise heller. Men da blir jammen livet for kjedelig. Det blir morsom klaging i familien når kanelsnurrene trenger et lass med melis på. Eller jeg prøver søtfattige kaker. Litt morsom er det også, for de unge i familien driver stadig med sånne utfordringer der det er forbudt med alt sukkeret. De er så standhaftige og smaker ikke et kakestykke om det er sukker på, eller i det.
Jeg klarer det fint uten sukker for en stund. Men i helga spiste jeg kake, SØT kake! Min mors kake!!!! jeg var på besøk og greide ikke motstå det. Hva skjedde da? Kroppen skriker etter mer og mer sukker. Så rart? Vi glefset i i oss resten av brente mandler etter jul den kvelden, så det ble et skikkelig sukkerkick. Man blir helt slått ut av det etterpå. Mye sukker trigger til MER sukker. Ikke annet å gjøre enn å fortsette med nye tak. Litt sukker er greit, men jeg må ikke være grådig. Nei, jeg tar IKKE mer sukker for å holde søtnivået på topp.
Jeg tok en test her om dagen, og da var jeg litt stolt. Den sa at jeg var slett ikke verst når det kom til innsikt i matinntak og opplegg! Vi er alle unike. Dette fikk jeg etter testen:
“Dine behov kan være helt annerledes enn andres, og det er derfor det ikke alltid har noen effekt å følge et standard kostholdsopplegg. Du er jo ikke standard. Du er unik og har unike behov som du må finne ut av selv. Det er blant annet ganske viktig å vite hvordan blodsukkerresponsen din er og hvordan du skal tolke hormonelle signaler, f.eks. sult- og metthetssignaler.”
Blir vi mer sultne når maten er fristende? Jeg synes det. Mat med farger ser koselig ut, og jeg får lyst til å spise det. Her har jeg kokt søtpotet og most det godt. Så stappet jeg noen roseformer fulle av mos og satt de i fryseren. Mens jeg ventet på det skulle fryse, stekte jeg eggerøre og la opp kokt skinke. Så var det klart for å smøre på litt søtpotet på brødskiva, og pynte med biter av gulost og agurk til en stjerne. Rosene kom lett ut av formene i frossen tilstand, og de tinte raskt, mens jeg kokte kaffe. Så var det lunsj med farger.
Middagen derimot ble visst ganske fargeløs. Jeg hadde tint sei som jeg la i folie inn i stekeovnen. Sammen med fisken hadde jeg små tomater i biter, slangeagurk i biter, litt rester av kokt kål og en rester av en tube baconost. Det fikk stå ved 200 grader i ca. 20 minutter. Fargene forsvant, så jeg kunne selvfølgelig hakket over persille og lagt på friske tomater! Men jeg var sulten, så da gjorde det ikke noe om maten ikke hadde en mengde farger. Godt var det, og magert. Hva med mannen min? Var dette nok for han? Han fikk poteter til, jeg fikk isbergsalat.
Ned med rompa! Synes jeg hører Martin Johnsrud Sundby rope! Ned!!!!!
Sol og snø fortsatt her og jeg jobber på med meg selv. En halv kilo ned, 300 g opp og så ned igjen. Jeg er heldigvis fortsatt motivert til å fortsette vektnedgangen, men det går fryktelig sakte synes jeg. Hver dag i det siste har jeg øvd på “planken”! Hjelp, så tungt, selv om det der så lett ut når andre gjør det. De første gangene klarte jeg 20 sekunder og da telte jeg FORT! Så kanskje det ikke var mer enn 10? Men det gjør ikke noe, det viktigste er at jeg klarer å telle lenger og lenger. Nå har jeg kommet til 40! Du verden, det går framover, i sekunder. Bare til å le av, men jeg er støl i magemusklene. Jeg har visst ikke hatt magemuskler på noen år!!!! Oppfølging om fremgang følger, når jeg har blitt bedre!
Så rart det er å se at jeg får det til med små forandringer. Det er fortsatt bare en halv kilo omtrent om gangen, men det blir kilo av det. Uke etter uke går, og det er bare tre veiinger til, før jeg skal til kontroll. Det skremmer meg ikke, for jeg føler jeg er flink.
Det rareste er at jeg egentlig ikke tror på at jeg har gått ned selv. Jeg har en olakjole som har vært alt for liten, men våger jeg å prøve den? Tenk om den ikke passer? Vil jeg bli skuffet og miste motivasjonene? Jeg skal ikke ha den før til sommeren. Det er så dumt at man skal tenke sånn, men det er vel for å beskytte meg selv. Jeg er urolig for at jeg ikke skal klare det, virkelig urolig. Hodet blir fullt av negative tanker innimellom. Men jeg ser det på vekta at jeg har gått ned, og det merkes på livvidden på olabuksa allerede. Så jeg prøvde olakjolen. Jeg fikk den fint på meg nå, men enda må jeg mer ned, om jeg ikke vil at de trykknappene skal sprette opp helt ukontrollert. Men da har jeg et mål!
Om jeg har klart “planken” hver dag? Hjelp, så lett det er å glemme seg. I går kveld kom jeg på det i det jeg skulle sovne. Hvem tror du tok planken i sengen? Med ganske hard madrass gikk det helt fint. Men det er ikke noe jeg vil anbefale. Jeg ble ganske lattermild av meg selv. I kveld skal jeg fikse det, før jeg legger meg, garantert!
Herlig med helg, men jammen kommer de fort for tiden. Jeg synes deg er mandag, og så er det plutselig fredag. Det er så mye jeg skulle ha gjort, men jeg rekker ikke med halvparten av det jeg vil. Men jeg sier som Solliv sa til meg her om dagen. “Men tur rekker vi!” Ja, det gjør jeg, for det prioriterer jeg fram for alt annet om dagen.
I dag skinner sola igjen, og jeg undrer meg fortsatt på, hvor det ble av vinteren? Jeg liker vinter en stund, for så å storglede meg over våren. Det blir liksom ikke det samme med sånn vi har det her hos oss nå. Det er grønn vinter, eller mer brun kanskje. Kjedelig synes jeg, som liker at snøen danser utenfor vinduene, stjerneklare kalde netter og kunne lage islykter og sutre litt over at det er kaldt. Ja, jeg er ikke så god på kulde, for jeg fryser så fort. Men det været vi har her nå om dagen, er jo liksom ikke noe. Sol og plussgrader om dagen, og så vidt under null på nettene. Men det er vel sånt klima vi får regne med framover. Men det er helg og i dag er det freddda!!!!! Kos dere!
Flott måne over åskammen i går kveld og jeg var ute og gikk helt alene i fem kilometer. Så sliten etterpå og så glad da jeg igjen var inne og kunne kose meg med strikketøyet. Ikke alle dager går like lett. Men om det går galt, så er det ikke verre enn å fortsette med friskt mot neste dag. Samme hva, så kan jeg jo ikke melde meg ut av alt i denne perioden med livsstilsendring og vektnedgang. Men jeg vet at det er fint å ha fortalt hvordan jeg har det. Bare det å skrive det her, hjelper meg videre.
Jeg tror det er lurt å sette opp noen mål for seg selv. Jeg lover meg selv at jeg skal ikke spise mer enn en brødskive til frokost. For gjett om jeg har lyst på mer da!!! Men det er nok med en skive for meg som skal ned i vekt. Klart jeg kan bytte ut brødskiva med havregrøt eller annet, men jeg liker den brødskiva da. Men husk at jeg har mitt mål, og du har ditt.
Jeg SKAL trene litt hver dag, jeg SKAL ta “planken” hver dag. Kanskje jeg må få et skjema og krysse av for om jeg klarer det eller ikke? Om jeg henger det på kjøleskapet, så blir det jammen synlig om jeg fikser det, og om jeg ikke fikser det. Om jeg ikke fikser det hver dag, så er det bedre med det jeg gjør enn det jeg ikke gjør! Tror du ikke?
Det lysner til en ny dag! Synes du bloggen min har blitt litt rar i det siste? Jeg har mye mer fokus på helse og helsegevinst enn før. Ja, sånn måtte det bli. Jeg liker fortsatt kreativitet og malesaker, turer i naturen og frisk luft. Men akkurat nå, er jeg så opptatt av helsen min, at jeg nesten glemmer nesten alt annet. Jeg må fokusere, og det vises visst tydelig på blogginnleggene mine også.
Høsten var lang og tung, synes jeg. Livet snurret rundt som et sagblad med skarpe tagger. Det rispet litt her og rispet litt der. Jeg fikk sår og merker som ikke grodde, før nye sår kom. I helga malte jeg det sagbladet med rolige farger. Jeg minnet meg selv på barndommen, der jeg søkte trøst i stallen hos hesten når ting buttet i mot. Skarpe kanter har de sagbladet fortsatt, men jeg bryr meg ikke. Jeg skal konsentrere meg om annet.
Jeg var glad da advent kom, og jeg kunne tenke på noe annet. Jeg brydde meg liksom ikke om det legen sa, for jeg tenkte at dette skulle jeg da bare fikse etter jul en gang. Men sånn ble det slett ikke. Det ble mindre turer ut, og mer mat kan man si. Jeg eide ikke motivasjon til å snu tankesettet mitt, på grunn av mye annet som var omkring meg. Dagene ble bare som en grå masse, uten noe som helst glede. Så rart kan det bli noen ganger.
Men etter nyttår har alt snudd. Jeg har godtatt noe, avfunnet meg med annet og begynt å være litt egoist. Noen ganger må man tenke litt på seg selv, og sette seg selv i fokus. Jeg teller jeg også, nemlig. Derfor er bloggen forandret for en stund, fordi jeg er i en prosess mot bedre helse og bedre humør. Stengslene har jeg sparket vekk, og tåka har lettet.
Det lysner det ute, mer og mer hver morgen. Fargespillet i soloppgangen gir håp og pågangsmot. Over skyene er himmelen blå.
