Flott måne over åskammen i går kveld og jeg var ute og gikk helt alene i fem kilometer. Så sliten etterpå og så glad da jeg igjen var inne og kunne kose meg med strikketøyet. Ikke alle dager går like lett. Men om det går galt, så er det ikke verre enn å fortsette med friskt mot neste dag. Samme hva, så kan jeg jo ikke melde meg ut av alt i denne perioden med livsstilsendring og vektnedgang. Men jeg vet at det er fint å ha fortalt hvordan jeg har det. Bare det å skrive det her, hjelper meg videre.
Jeg tror det er lurt å sette opp noen mål for seg selv. Jeg lover meg selv at jeg skal ikke spise mer enn en brødskive til frokost. For gjett om jeg har lyst på mer da!!! Men det er nok med en skive for meg som skal ned i vekt. Klart jeg kan bytte ut brødskiva med havregrøt eller annet, men jeg liker den brødskiva da. Men husk at jeg har mitt mål, og du har ditt.
Jeg SKAL trene litt hver dag, jeg SKAL ta “planken” hver dag. Kanskje jeg må få et skjema og krysse av for om jeg klarer det eller ikke? Om jeg henger det på kjøleskapet, så blir det jammen synlig om jeg fikser det, og om jeg ikke fikser det. Om jeg ikke fikser det hver dag, så er det bedre med det jeg gjør enn det jeg ikke gjør! Tror du ikke?
Det lysner til en ny dag! Synes du bloggen min har blitt litt rar i det siste? Jeg har mye mer fokus på helse og helsegevinst enn før. Ja, sånn måtte det bli. Jeg liker fortsatt kreativitet og malesaker, turer i naturen og frisk luft. Men akkurat nå, er jeg så opptatt av helsen min, at jeg nesten glemmer nesten alt annet. Jeg må fokusere, og det vises visst tydelig på blogginnleggene mine også.
Høsten var lang og tung, synes jeg. Livet snurret rundt som et sagblad med skarpe tagger. Det rispet litt her og rispet litt der. Jeg fikk sår og merker som ikke grodde, før nye sår kom. I helga malte jeg det sagbladet med rolige farger. Jeg minnet meg selv på barndommen, der jeg søkte trøst i stallen hos hesten når ting buttet i mot. Skarpe kanter har de sagbladet fortsatt, men jeg bryr meg ikke. Jeg skal konsentrere meg om annet.
Jeg var glad da advent kom, og jeg kunne tenke på noe annet. Jeg brydde meg liksom ikke om det legen sa, for jeg tenkte at dette skulle jeg da bare fikse etter jul en gang. Men sånn ble det slett ikke. Det ble mindre turer ut, og mer mat kan man si. Jeg eide ikke motivasjon til å snu tankesettet mitt, på grunn av mye annet som var omkring meg. Dagene ble bare som en grå masse, uten noe som helst glede. Så rart kan det bli noen ganger.
Men etter nyttår har alt snudd. Jeg har godtatt noe, avfunnet meg med annet og begynt å være litt egoist. Noen ganger må man tenke litt på seg selv, og sette seg selv i fokus. Jeg teller jeg også, nemlig. Derfor er bloggen forandret for en stund, fordi jeg er i en prosess mot bedre helse og bedre humør. Stengslene har jeg sparket vekk, og tåka har lettet.
Det lysner det ute, mer og mer hver morgen. Fargespillet i soloppgangen gir håp og pågangsmot. Over skyene er himmelen blå.
Husker dere denne? Jeg viste den fram for noen år siden, da jeg også skulle ned i vekt for å få skikk på blodtrykket. Åtte perler på en pinne. Den gangen klarte jeg fem, men de måtte dessverre opp på pinnen igjen!!!! Ingen andre enn meg vet hva det betyr. For hver perle jeg slipper ned i bunnen av skålen, så har jeg klart en kilo. Klarte jeg det ikke, så er det opp med perlene igjen. Jeg er så stolt av meg selv. Det går fint, fortsatt. Tre perler har jeg tatt av igjen, og den fjerde er på gang. Hadde du likt det bedre om det fikk feil vei? Noen ganger lurer jeg på om verden har blitt sånn. Jo mer negativt man kan klemme ut av seg, jo mer oppmerksomhet. Klarer du ikke å gå ned i vekt når du skal, så får du oppbacking. Men hva om det går bra? Gladnyheter selger visst ikke det. Men det blåser jeg i. Jeg er så glad på mine egne veine, nå at jeg kjenner at jeg stråler midt i vinteren.
Femte gang med kontrollveiing i dag, og jeg har klart 700 g til, 3.2kg tilsammen! Hurra, jeg er så fornøyd. Det skal bli så spennende å se om jeg klarer blodtrykknedgang med dette opplegger? Det er jo det som er viktig for meg. Gjør jeg ikke det, så har jeg i hvert fall fått mindre å bære på til våren. Vel gjennomført til meg selv!
Jeg fortalte at jeg bakte brød i går. Så godt med fersk gjærbakst. Jeg har min egen oppskrift som jeg liker. Et forsøk på pyntebrød ble det denne gangen, og det var gøy. Første gangen jeg forsøker å skjære mønster i deig, men det blir ikke den siste.
Jeg bakte ut brødene, la de i formene og drysset over med hvetemel, før jeg satt de til heving. Når jeg baker denne oppskriften og har brødet i former, får jeg to fine brød. Rett før de skulle inn i ovnen snittet jeg med en sylskarp tapetkniv. Uvant og rart, men det ble da mønster.
Knallmoro og nesten litt trist å skjære brødet i skiver. Oppskriften min ligger hos Brød&Korn og den finner du HER.
Skal hun bake nå igjen tenker du kanskje? Nei, ikke i dag. Men har du tenkt på hva ting veier? Hold opp to kilo med hvetemel i hånden. Hvor lenge orker du? Jeg orker ikke lenge. Legg på en halv kilo smør, og se hvordan det går? Går det ikke sier du? Nei, det er ikke lett.
Men den mengden har jeg tatt av siden midten av januar. To og en halv kilo høres veldig lite ut, men på denne måten skal jeg si du kjenner hvor mye det er. Jeg vil ikke gå og bære på dette hele tiden lenger. Vekk med det!
Ukene går fort av sted, og jeg forsøker som best det går å holde meg til planen min. Helga var besøk og selskap, og jeg har forsøkt å være flink med maten. Her hjemme bestemmer jeg, så det går greit. Men det er ikke lett i andres opplegg. I dag viste vekta likevel en halv kilo til ned. Det får jeg være fornøyd med denne uka. Nå er det på igjen, og jeg er fint tilbake til malen min. Målet var en kilo i uka, men det er ikke så lett å få til bestandig, om jeg ikke har stålkontroll. Men litt ned, er bedre en ingenting. Tenk om jeg hadde gått opp? Nei, jeg fortsetter med friskt mot. Fem uker til kontroll!
Det er tungt å bære på mye! Jeg har for mange kilo nå. Bloggen min har visst blitt rene mat- og helsebloggen eller? Ja, sånn får det bli. Litt helseoppdatering sammen med annet jeg legger ut. Jeg jobber mot et mål, og målet er bedre helse.
Det er verst de første dagene. Ja, det er verdt det, uten tvil. Det er dessverre ikke første gangen jeg må legge om. Etter fylte 45 har det kommet på kilo etter kilo, ti kilo her og ti kilo der. Jeg har tatt av en hel del igjen, og gått opp alt og enda mer hver gang. Innen jeg igjen måtte legge om. Egentlig brydde jeg meg ikke om det tidligere. Overgangsalder og det at jeg ble eldre gjorde noe med meg. Jeg ble litt sløv med alt. Jeg godtok å ha litt ekstra på kroppen.
Men så kom sjokket. Blodtrykket ble for høyt! Ikke visste jeg at om du en gang har hatt høyt blodtrykk, så følger det deg visst resten av livet. Da jeg gikk med barn hadde jeg skyhøyt blodtrykk, og ble lagt inn også på grunn av det under svangerskapet. Men etterpå gikk jeg jo ned til normalen og blodtrykket var også normalt i årevis. Men da jeg etter overgangen begynte å legge på meg, så tittet det høye blodtrykket fra. Kroppen ble minnet om da jeg gikk gravid, og så var problemet på plass igjen.
Første steget er der verste, men så er man i gang. En skikkelig symbolsk klesvask må til. Nå er det sagt og “vasken” henger der til tørk, så alle her kan se det!
Jeg har mange kilo å ta av, men jeg tar en av gangen. Målet er å få en bedre BMI. Jeg vil ikke ha på meg at jeg er overvektig lenger. Det nytter ikke å tenke så langt fram, men ta en dag av gangen. Det er mange kilo å ta av, før jeg er nede på normalen, så det er bare å jobbe på. Føler det er godt å skrive det her. EN dag av gangen. EN DAG! Husk det tenker jeg!
Jeg har ikke planer og at jeg skal ned til det jeg veide i ungdommen. Da var jeg undervektig og det er ikke bra. Jeg vil bare ikke ha høyt blodtrykk. Klart jeg kan blåse i det og spise tabletter resten av livet. Men om jeg klarer å gjøre noe selv for helsa, så bør jeg vel det, eller?
Ja, hva gjør man med kakerester? Jeg skal jo ut og fikset denne kakebamsen. Gjett om det ble mye til overs. Et skikkelig luksusproblem!
Kakerestene knuste jeg ved å ha alt i en plastpose og jobbe på med neven. Så blandet jeg inn 3 ss kakao og to egg, pluss resten av ostesmørkremen. Det ble kakedeig det. Inn i ovnen ved 180 grader i litt over en halv time, og så ble den avkjølt. Så spent da jeg skulle smake. Kan man skjære av en kake før man serverer den? Klart det. Jeg delte den i to og delte den ene delen i snipper. Så kunne jeg smake. Det var som en saftig brownie! Nå ligger de også i frysa. Den som er i snipper, skal få en diger klatt med stivpisket krem og masse bær i midten en dag. (snart bursdagsfeiring for flere) Den andre skal få en god sjokoladekrem. Gleder meg allerede. Ikke kast kakerester. De kan brukes til så mye nytt. Lag cakepops, eller tørk det god i stekeovnen og strø det over iskremen.
Vi har et bittelite vann inne på skogen, som er nesten rundt. Det minner meg om et øye som ser på meg. Naturens øye! Noen ganger er det ganske mørkt, og andre ganger lyst. I dag var det islagt. Men jeg våget meg ikke ut på den isen, for den er tynn. Noen ganger har jeg lurt på hvor dypt det er, men det er ikke fristende å forsøke å vasse ut i det på sommeren heller. Her er det myrlent! Jeg hadde kanskje satt meg fast i gjørma og blitt “spist”! Det er nok lurest, og bare stirre tilbake. Ikke alt bør utforskes.
Jeg måtte bare gå ut i lunsjen i dag. Sola skinte og det blåste kaldt, men jeg trenger D-vitaminer jeg også kanskje. Jeg får ingen vitaminer av sola når jeg bare går tur i mørket. I dag var skogstiene fine, nesten uten is. Var det is, så kunne jeg bare hoppe litt til siden og fortsette. Skikkelig vårlig var det der ute.
Ja, i dag er det en kjedelig dag. Jeg har ryddet vekk nesten all jula, det er tomt for julebrus og det er hverdag igjen. Da måtte jeg bare leke meg litt med skallet av klementinen jeg spiste sammen med lunsjen. Det ble som et lite tre med aktive mennesker. Og aktiv må jeg visst være, etter all den julekosen.
Sånn, nå ble jeg i bedre humør. Er dette et tre? Eller er det en diger hjort som det lille menneske forsøker å holde styr på tro? Ikke vet jeg, men artig var det jammen, og dagen ble mye bedre På igjen!
Nydelige solskinnsdager i januar, gjør noe med oss. Det blir så mye lysere enn om det er regn og tåke, som i helga. I morgen er det spådd snø her. Det nederste bildet fikk meg til å tenke på sangen om “skigarden”!
Heilt innåt skogen står det ein skigard, mosegrodd og grå. Han er til nedfalls og søkk isaman, Men som eit minnesmerke der han står. Ein gong var dette eit viktig stengsel Som verna åkeren mot krøtterfot. Men ein skigard kan ‘kje vara evig, veit du, Kan aldri vara evig.
Et gjerne kan ikke vare evig. En dag ramler dette stengselet ned, og vi kan gå videre framover. Sånn er det med et gamle året også. Det er borte, og vi kan selv velge veien vår videre inn i det nye året.
