Jeg fikk så lyst til å lage noe av noen trebiter jeg fant i kjelleren. Etter mye pussing med både maskiner og sandpapir begynte det å ta form. Noen skinnbiter fant jeg fram til ører og hale, litt maling og en pinne til orkidé.
Men jeg klarte ikke alt selv. Jeg måtte ha hjelp til å bore hull til ben, ører, hals og hale. Da var det godt at mannen stilte opp med det. Så var det bare å lime det sammen og farge skinnet litt mørkere.
Nå er den klar. Godt teamwork! Hvilket dyr det er? Ja, det er opp til enhvers fantasi. Jeg synes den ligner en dansk herregårdshund, så jeg har kaldt den Senta!
Vil du ha noe å lese i våren? Jeg forsøker meg med å dele noe av det jeg skriver på, mot litt betaling. Frekt kanskje, å ta betalt for mitt eget? Men nå har jeg jobbet med å få det utgitt og jeg orker ikke mer. Denne historien har fulgt meg i årevis, lenge får jeg begynte å skrive den ned. Jeg har hatt kontakt med forskjellige forlag, fått konsuletråd og skrevet om manuset mange ganger. Jeg gidder ikke mer, for jeg kommer aldri i gjennom det berømte nåløyet med mitt. Jeg er vel for gammel? Noe av historien her, hadde jeg som en serie på en av bloggene mine for mange år siden. Så kanskje noen av dere ble litt kjent med Lana da?Etterpå, har jeg skrevet videre om disse menneskene, og nå har det altså blitt en hel bok. Jeg trykte det opp i to deler til meg selv, men det blir alt for dyrt å selge bøker. Min økonomi tillater ikke det. Derfor tenkte jeg at jeg kunne forsøke meg med noe nymoderne. Jeg får mailadressen din i messenger, du vipser meg 100 kroner, og så sender jeg deg boka på mail. Da kan du lese den i fred ro på din data, eller telefon, som en e-bok. Her ser du et bilde av de to første sidene. Er du interessert, så kontakt meg da. På forhånd, tusen takk.
Selv om jeg ikke har vært på Svalbard noen gang, så kan man vel drømme! Isbjørner, blå isfjell, hvit snø og vinterlys……
Først måtte jeg lage isen. Gelatin og vann ble smakt til med sitron og vaniljesukker. Så lot jeg det stivne, før jeg skar noen hull i geleen. Jeg smeltet det jeg tok ut, og farget det med blå konditorfarge og litt melis. Det ble helt tilbake ned i hullene, så det ble skikkelig Svalbardis. Kaken var en rest jeg hadde med smørkrem. Den snudde jeg rundt på fatet med kremen ned.
Hun lurte på hva jeg så når jeg var ute og kjørte og så ut av vinduet? Det fikk meg til å tenke på hvor mye jeg egentlig har forandret meg. Og det er ikke til det bedre!!!!Jeg var mye mer meg selv, og mer original som ung. Som voksen og eldre, har jeg moderert meg, for liksom å passe inn. Stadig fikk jeg høre at sånn kunne jeg ikke mene, sånn kunne jeg ikke si, og for all der jeg kunne ikke gå kledd sånn eller være med på det eller det! Men nå jeg har begynt å ta det tilbake, igjen. Hvorfor i all verden skal vi være som alle andre? Jeg er meg, og du er deg. Opp med hodet, tenker jeg nå. Dette bildet lagde jeg for over tjuefem år siden. Da forsøkte jeg å finne igjen meg selv. Men hva har skjedd? Så dumt at kan skal la seg trykke ned av andre. Jeg vil ikke tillate det lenger…….
Aviser kan brukes til så mangt. Jeg har tegnet på den med trykksverte, og trykt opp et bilde. Etterpå må det tørke lenge, før jeg kan gi bildet litt farger. Monotypi kalles dette, Mono betyr en, og det blir bare et bilde som regel. Klart jeg kan forsøke å trykke flere, men det blir som regel bare ett av dem som blir bra.
Jeg fikk lyst til å vise det fram da jeg koste meg med alle bildene hos Lady August. Hun er super på sånne monotrykk. Du finner henne HER!
Opp ned bilde? Ja, det er bare for å vise deg hva jeg har gjort. Jeg hadde tegnet på et pleksiglass her, men lagt på alt for mye trykksverte. Da la jeg et ark over trykket så jeg skulle få vekk overskuddsfargen.
Noen dager må jeg ta til yrker jeg ikke kan. Se de lange eføygreiene da. Skulle jeg fortsette å surre det rundt ståltråden og lage en fin frisyre, eller burde jeg heller ta en klipp? Klipp ble det.
Bit for bit ble klipt av, og endene ble strippet for blader, før jeg satt det i vann i små og store vaser. Fin pynt i januar, og det er helt sikkert noen som får røtter etter hvert, så jeg får nye planter av det.
Nå er de to eføykransene vel fristert og fine. Jeg har mine eføy på en slags vannkultur. Da klarer de seg med vann bare en gang i uka. Jeg er nemlig ikke så flink til å huske på å vanne blomster. En tom halvlitersboks etter yoghurt, fungerer fint. Ned i den har jeg lagt en stor bit med oasis. Så fyller jeg på med et vannreservoat en gang i uka. Denne gangen fikk de også et spiseskje med substral gjødsel, for etter at de er klipt så kort, må de ha litt næring til å vokse mer. Så blir hele greia satt ned i en pen blomsterpotte selvfølgelig.
Med kunstige hvite tulipaner og kunstig gress, ble det en fin januardekorasjon etter frisørtimen. Jeg surret det sammen og pakket alt i plast ved stilkene, så de ikke blir stygge. For disse tulipanene bruker jeg år etter år.
Det var ned i den store vasen med eføyavleggere og på med en lyslenke. Det ble så koselig.
Ja, i dag er det en kjedelig dag. Jeg har ryddet vekk nesten all jula, det er tomt for julebrus og det er hverdag igjen. Da måtte jeg bare leke meg litt med skallet av klementinen jeg spiste sammen med lunsjen. Det ble som et lite tre med aktive mennesker. Og aktiv må jeg visst være, etter all den julekosen.
Sånn, nå ble jeg i bedre humør. Er dette et tre? Eller er det en diger hjort som det lille menneske forsøker å holde styr på tro? Ikke vet jeg, men artig var det jammen, og dagen ble mye bedre På igjen!
Ser du det jeg ser i fyrverkeriet? Det gamle året hadde blitt ganske så tungt og kjedelig, og ville helst smelte vekk som en gammel snømann, og forsvinne. Det nye året spretter fram med pågangsmot og iver. Totallene i slutten av 2022 kan bli et hjerte, om man speilvender de to siste tallen. Fram for bedre dager og mer fart. Juhu, vi får forsøke å tenke positivt. Et nytt år venter på å komme i gang.Ble baksten i går grei???? Ja, gjett om jeg koste meg.
Nytt år og nye muligheter. Hva gjør man da? Jeg har ikke helt funnet rytmen i det nye året, men det kommer vel, når hverdagen banker på igjen. Fortsatt er det julepynt og kos her hos oss.
Vanligvis baker jeg kransekake til jul, men i år ble det jammen kjøpt en fra butikken. Så fin eske, tenkte jeg. Se det vinduet da, ja for det er vel et vindu?
Jeg fant fram en skapt kniv og skar ut litt vinduer på de to andre sidene også, og så ble det malt med hvitt. Et par strøk måtte til, før det ble bra. Jeg prøvde med både en lysslynge og et kubbelys for batteri. Begge deler var da fint, og nissen min smilte.
Jeg satte en liten jente og noen små trær inni, og så ble det jammen en som tittet ut på meg der innefra. Utrolig gøy å bruke det man har og lage pynt av det. Dette lagde jeg i dag. Jeg tror at etter jul skal jeg lime inn noen “glass” I vinduene og finne på litt annet til neste jul med denne esken.
Det blir ikke mye tid til blogging i romjula. Men sånn er det innimellom. Denne gangen er det ikke fordi vi har huset fullt av gjester, men fordi andre trenger litt hjelp. Flytting i desember er ikke alltid lett. Godt at vi kan stille opp med litt av hvert så det nye året kan møtes med litt ro og orden. Jeg har følt meg som Inga i juleeventyret mitt de siste dagene. Med humør går det fint.
Men i kveld føler jeg meg som en liten unge som trenger hvile, og bamsen kanskje. Ja, man blir sliten av å gjøre sånne krafttak. Fin trim da. Dere skulle sett meg, liggende på magen på gulvet og vaske under skapene, klatre opp gardintrappa og tørke støv av lampene, så var det vask av gardiner, risting av tepper og enda flere gulver som skulle bli rene.
Nå er det verste gjort og jeg føler at jeg har vasket det gamle året vekk. Snart kommer det nye inn over oss, og det skal jammen bli spennende å se om det året vil like, at jeg møter det med siste rest av klesvask og skurefilla. Rent, nytt år, med blanke ark, det blir bra.
