Hun våknet til igjen og forsøkte å reise seg. Det var for vondt. Først jamre hun seg, og til slutt skrek hun av fortvilelse. Hodet snurret og hun begynte å tenke vonde tanker. Tenk om ingen fant henne? Skulle hun ligge her til hun frøs i hjel? Da ville vel alle bli glade. Ingen likte henne likevel. Ikke en gang Hans.
«Hans!» ropte hun ut ulykkelig, men det kom ingen svar. Hun kjente hvor isende kald hun var på kroppen, og tårene sto i øynene på henne. Grått hadde hun ikke gjort siden hun var liten. Hva gikk det av henne? Men hun styrte det liksom ikke lenger. Hun var redd, følte seg liten og forskremt.
Det var Hedvik som lå som en haug inne i snøen. Hvorfor gjorde hun det? Hun gråt? Kunne den sinte damen gråte og være lei seg? Astrid suttet litt på votten, og sto der stille og bare så på.
Hedvik tittet opp på henne med bedende øyne.
«Takk Gud at du kom. Jeg har visst slått meg sønder og sammen! Kan du hjelpe meg tror du, enda så bitteliten du er?»
Astrid bøyde seg forsiktig ned og la hånden sin på pannen hennes.
«Du er syk du. Ordentlig syk!»
Hun strøk henne over håret og kinnet sånn som mamma pleide å gjøre med henne når hun var lei seg. Da gråt Hedvik enda mer…….
Astrid rettet seg opp igjen.
«Har du slått deg veldig? Skal jeg hente mamma?»
Hedvik forsøkte å krabbe opp på alle fire. Det gjorde fryktelig vondt. Hun klarte likevel til slutt å sette seg på sparken. Hva skulle hun si til den ungen, tenkte hun forskrekket og usikker. Tenk at hun, var usikker? Hun som i alle år hadde satt nesa i været og snakket nedsettende til alle andre som jamret seg. Nå hadde hun selv vondt overalt, og gråt!!!!! Den lille hånden til Astrid hadde lokket fram minner fra barndommen, om moren hennes.
«Kan du hjelpe meg hjem, tror du? Om jeg støtter meg på sparken, så klarer vi det vel?»
Skritt for skritt kom de seg av sted. Veien var så glatt, at det var godt å ha sparken å holde i for begge. Hedvik fant fram husnøkkelen. Astrid forsøkte så godt det gikk å hjelpe henne inn. Hun lukket døra etter dem og Hedvik måtte ha hjelp til å få av støvlene. Det ene benet hadde hovnet opp ved ankelen. Astrid halte og dro. Kåpa hennes la hun på krakken i gangen. Så støttet de hverandre ut i kjøkkenet. Der sto det en stor, vakker gyngestol. Hedvik dumpet ned i den, og jamret seg igjen.
«Bare jeg nå ikke har brukket både armer og ben. Jeg klarer ikke en gang å løfte den høyre armen. Hva skal jeg gjøre? Ved trenger jeg også. Det er jo iskaldt her.»
Hun så fra ovnen til Astrid. Ungen kunne ikke tenne opp i ovnen og hun klarte vel heller ikke å hente ved? Hun hadde ikke annet valg enn å be om hjelp, fra et barn…..
Fortsetter HER….
