Så var jeg i mål etter disse åtte ukene eller? I mål? Nei, slett ikke. Dette er en livstilendringen, men jeg har hatt min kontrolltime hos lege i dag. Hva tror du? Klarte jeg å få ned blodtrykket på åtte uker?
Nei, det ble ikke som jeg drømte om! Men med en tapper innsats, gikk det litt bedre enn sist. Det gikk ned, men ikke nok! Jeg er likevel superstolt av meg. Men å gå tilbake til sånn jeg har levd før? Nei, det kan jeg ikke tillate. Nå er det bare å fortsette med friskt mot.
Jeg har som første mål videre å komme ned til normal BMI. Pluss ned med det dumme blodtrykket. Enda er det flere kilo igjen, enda er det mer jeg kan gjøre. Men det fine er, at nå har jeg beholdt motivasjonen. Jeg har gjort en avtale med meg selv, om bedre helse og bedre livsstil. Så får det bli sånn.
Noen rundt meg mener det bare er å starte med medisiner. Men når legen sier at jeg kan klare det selv, uten tabletter, så SKAL jeg det! Jeg har selv satt meg i denne dumme situasjonen, og blodtrykket steg til leie høyder nok en gang. Det er min plikt for meg selv, å få det ned igjen. Jeg VIL ikke ha tabletter, når jeg kan fikse det selv, med bedre mat og mer trim. Strevsomt? JA!
Men ingen av oss trenger mer inntak av mat, enn det vi forbruker. Jeg har gode forbilder både her på blogg, og i det virkelige liv. Med ganske enkle grep, kan man forbedre seg, selv om man er ung eller gammel. Det er nemlig aldri for sent å begynne med nye takter. Tusen takk for herlig oppbacking av dere her på bloggen. Uten dere, vet jeg ikke om jeg hadde klart det. Dere er gull!
Et manus som ligger i skuffen, er bare et manus. En haug med papir som ingen andre enn jeg ser. Men et manus som deles med andre, blir levende. Skulle gjerne gitt dere blomster alle sammen! Så artig å dele boka mi, LANA, med dere. Tusen takk for innspill, hilsener og gode ord. Jeg blir så glad. At jeg ikke har tenkt på dette før? Men nå har jeg gjort det, på MIN måte. Du kan kjøpe boka på nett og jeg sender det til deg, på nett. 100 kr er vel ikke for mye for en bok? Litt må jeg jo ha for all jobben.
En bok blir ikke til på et øyeblikk. Man skriver slett ikke en bok fra side en og til slutt. I hvert fall gjør ikke jeg det. Jeg skriver litt på et ark her, kladder litt på en lapp der, skriver noe på notater på telefonen, noe på data og noe på handlelista, en traktepose, en serviett eller med kulepenn inne i hånda. Kommer jeg på noe, så må jeg ikke glemme det. Så etter lange tider er alle tekstlapper og setninger samlet sammen og det kan bli til noe. Noen manus skriver jeg mange ganger, andre kommer lett av seg selv.
Historien om Lana startet i mitt hode for sikkert tretti år siden. Jeg skrev ordet Steindue på et ark, og glemte det for en stund. Stadig kom en lappen fram og fantasien min spant nye tråder. Jeg følte at jeg bare måtte skrive ned det jeg hadde i hodet. Litt etter litt ble det sider av det. I førsten skrev jeg for hånd. side opp og side ned. Så skrev jeg det på skrivemaskin, før dataen overtok. Dataen gjorde alt så mye enklere. Jeg kunne klippe ut og lime inn, kopiere og prøve meg fram. Fortellingen ble lengre og lenger, før den ble sendt inn til et forlag. Jeg fikk napp der, men måtte skrive historien om fra å være en barnebok til å være for voksne. Manuset ble sendt i posten den gangen, og ting tok tid. Jeg skrev den om enda en gang, og en gang til, og forandret mye. Til slutt la jeg det hele vekk. Jeg orket ikke mer, for fortellingen min ble liksom ødelagt av alt jeg hele tiden skulle forandre. Da havnet alle papirene i en skuff.
For et fire år siden tok jeg det fram igjen, både alle arkene, og det som jeg hadde på data. Det tok timer, uker, måneder og år. Så var jeg klar. Heller ikke denne gangen kom jeg gjennom det berømte nåløyet. Jeg bestemte meg for at jeg i hvert fall skulle ha det i bokform selv og trykte det opp. To bøker ble det av manuset, to bøker jeg kan se på, ta på og lese om igjen siden.
Det var da jeg tenkte på at tidene forandrer seg. I dag leser vi jo mengder av e-bøker på nett. Så derfor la jeg ut Lana for salg i går, og jeg ser jo at det går an det også.
Om jeg har flere manus? Ja, det har jeg. Går dette første forsøket bra, så kommer det nok mer fra meg. Dette ble langt, og har du lest alt, så sier jeg bare tusen takk og ønsker deg en fin helg.
Om du vil kjøpe boka, så sendt meg en melding på messenger, så utveksler vi info.
Vil du ha noe å lese i våren? Jeg forsøker meg med å dele noe av det jeg skriver på, mot litt betaling. Frekt kanskje, å ta betalt for mitt eget? Men nå har jeg jobbet med å få det utgitt og jeg orker ikke mer. Denne historien har fulgt meg i årevis, lenge får jeg begynte å skrive den ned. Jeg har hatt kontakt med forskjellige forlag, fått konsuletråd og skrevet om manuset mange ganger. Jeg gidder ikke mer, for jeg kommer aldri i gjennom det berømte nåløyet med mitt. Jeg er vel for gammel? Noe av historien her, hadde jeg som en serie på en av bloggene mine for mange år siden. Så kanskje noen av dere ble litt kjent med Lana da?Etterpå, har jeg skrevet videre om disse menneskene, og nå har det altså blitt en hel bok. Jeg trykte det opp i to deler til meg selv, men det blir alt for dyrt å selge bøker. Min økonomi tillater ikke det. Derfor tenkte jeg at jeg kunne forsøke meg med noe nymoderne. Jeg får mailadressen din i messenger, du vipser meg 100 kroner, og så sender jeg deg boka på mail. Da kan du lese den i fred ro på din data, eller telefon, som en e-bok. Her ser du et bilde av de to første sidene. Er du interessert, så kontakt meg da. På forhånd, tusen takk.
Jobber du med noe du har bestemt deg for? Jeg tar planken hver kveld og øver på å stå på ett ben med lukkede øyne. Om jeg forbedrer meg? Ja, det lurer visst flere på. Planken klarer jeg 60 sekunder nesten hver gang nå. En gang klarte jeg 80, og da skal jeg si deg jeg var sliten. På ett ben klarer jeg fint mellom 10 og 15 sekunder, og da har jeg øynene igjen og armene rett ut til siden. I testen heter det at en på 65 år som meg, bør klare over 5 sekunder, så da er jeg godt over det. Så flott. Den siste testen jeg forsøkte var å krysse bena og sette meg ned på gulvet, for så å reise meg igjen uten å ta meg for. Der har jeg enda ikke sett stort fremgang, men jeg jobber med saken. Kanskje jeg klarer å forbedre alt innen sommeren? Det hadde vært gull.
Himmel eller hav, grus eller asfalt, vinter eller sommer, sukker eller salt? Vi liker forskjellig. Det er to ting jeg tenker på om dagen. Sukker eller salt? Det er ikke lett å kutte ned på noe av det. Salt har jeg minisert for lenge siden. I og med jeg har hatt høyt blodtrykk og vann i kroppen, så er mye salt nei! Jeg klarer meg fint uten mer enn det som naturlig er. Litt salt trenger vi. Jeg har aldri hatt salt på bløtkokt egg, og jeg synes egget smaker egg. Når jeg ser hva andre har på egget sitt, så må det da bare smake salt, når eggeplommen ser ut som om den har fått snø!!!
Sukker er det verre med for meg. Men noe sukker MÅ vi også ha, for kroppens celler trenger det for å leve!
Jeg er så glad i søtt. I det siste har jeg nok en gang forsøkt å trappe ned på bruken av sukker. Jeg klarer det fint i noe av maten. Men så kommer det til kaker og desserter da, som jeg sikkert ikke burde spise heller. Men da blir jammen livet for kjedelig. Det blir morsom klaging i familien når kanelsnurrene trenger et lass med melis på. Eller jeg prøver søtfattige kaker. Litt morsom er det også, for de unge i familien driver stadig med sånne utfordringer der det er forbudt med alt sukkeret. De er så standhaftige og smaker ikke et kakestykke om det er sukker på, eller i det.
Jeg klarer det fint uten sukker for en stund. Men i helga spiste jeg kake, SØT kake! Min mors kake!!!! jeg var på besøk og greide ikke motstå det. Hva skjedde da? Kroppen skriker etter mer og mer sukker. Så rart? Vi glefset i i oss resten av brente mandler etter jul den kvelden, så det ble et skikkelig sukkerkick. Man blir helt slått ut av det etterpå. Mye sukker trigger til MER sukker. Ikke annet å gjøre enn å fortsette med nye tak. Litt sukker er greit, men jeg må ikke være grådig. Nei, jeg tar IKKE mer sukker for å holde søtnivået på topp.
Jeg tok en test her om dagen, og da var jeg litt stolt. Den sa at jeg var slett ikke verst når det kom til innsikt i matinntak og opplegg! Vi er alle unike. Dette fikk jeg etter testen:
“Dine behov kan være helt annerledes enn andres, og det er derfor det ikke alltid har noen effekt å følge et standard kostholdsopplegg. Du er jo ikke standard. Du er unik og har unike behov som du må finne ut av selv. Det er blant annet ganske viktig å vite hvordan blodsukkerresponsen din er og hvordan du skal tolke hormonelle signaler, f.eks. sult- og metthetssignaler.”
Har du sett det tv-programmet ryddehjelpen? Jeg ble inspirert jeg. Nei, jeg vil slett ikke ta ut alt i hjemmet vårt og kaste halvparten. Men det går fint å rydde litt om gangen. I dag var det skapet med kokebøker og oppskrifter. Kokebøkene fikk seg bare en runde med støvkosten, for de skal jeg ha. Men det var så mye annet der. Jeg ryddet skikkelig i dette for noen år siden, men stadig fylles det opp med nytt. Jeg skal bare se på det litt, prøve en og annen oppskrift, eller få det som er greit inn i permen min. Så ligger det der da, og hyllene blir fullere og fullere……
Jeg bruker mer og mer nett når jeg skal finne oppskrifter, men noe vil jeg ha i boka mi. Men er alt det som er der nå nødvendig? Har jeg laget noe av dette de siste årene? Rydding måtte til. Det ble to bæreposer med oppskriftshefter fra butikker og blader, pluss en haug annet som ble kastet. Nå er det verste gjort. En annen dag skal jeg gå gjennom det jeg har i min oppskriftsperm. Astrids kaka fra Freia var det lenge siden jeg har laget, og den som er så god. Rydde og rydde, og siden får jeg teste og teste……
Nei, denne uken gikk det ikke som tenkt med vektnedgangen. Sånn er det bare. Livet og alt annet, kom i veien!
Selv om det gryr av vår og sola står høyere på himmelen, klarte ikke jeg helt å motivere meg før helga.
I går var det frost og vakkert, hasselraklene begynner å slippe ut pollen og grusveiene har snart blitt tomme for islagt dekke. Så deilig. Det gir humør! Blå himmel og sol er godt i våren.
I går lagde de to prismene mine i vinduet fine mønster på veggen. I enden av regnbuen er det en skatt heter det jo. Jeg fortsetter å lete etter den skatten. Denne uken var det kun ned 100 g, og jeg vet hvorfor. På igjen. Juhu, i våren. Her er det tåkelagt i dag, men bak det skydekket, vet jeg at sola er!
Når det bare er en uke igjen til kontroll hos legen, så føles det litt skremmende. Jeg er så redd jeg ikke har klart det jeg skulle med mat og trening. I går var det jo søndag, og jeg hadde lyst på en dessert. Mager Yoghurt hadde jeg i huset, så da ble det en test med en pudding. 1 1/2 dl vaniljeyoghurt og 2 egg ble vispet sammen i en skål. Det skulle være en ss honning som søtning, men det droppet jeg. Magert skulle det være, og sundt. Jeg fordelte det i ildfaste skåler og satte det i ovnen ved 180 grader i ca. 20 minutter. Når puddingen slapp fra kanten, var den klar. Jeg serverte det med mandelkjeks og litt jordbærsyltetøy. Jeg skulle være flink og ikke ta på syltetøy, men det måtte til med en teskje likevel. Uten det, ble det da ingen balanse. Jeg sa den desserten var brukbar, men ingen innertier. Mannen mente det minnet om brødpudding uten brød! Så da så. Mer sukker var det vi var enige om. Det skal ikke være lett.
Jeg vet ikke hva som gikk av meg i går, men det var ingen god dag i hvert fall. Men kvelden ble fin, i solnedgangen. Det er fint å se de rolige svanene seile over åpent vann. Rundt dem var det is.
Inne på grunna var isen borte, og de kunne skikkelig vise seg fram for hverandre.
De siste solstrålene for dagen farget både vann og is i rosa.
En vakker kveld som ga ro. Svanen inne ved land seilte videre inn i natten. Rolig? Ja, det ser sånn ut, men ingen ser hvordan den jobber under vann…..
Sånn er det vel med oss mennesker også. Utenpå ser det ut som om vi har full kontroll alle sammen, hele tiden. Men egentlig strever vi stadig litt med livet noen og en hver……
Blir vi mer sultne når maten er fristende? Jeg synes det. Mat med farger ser koselig ut, og jeg får lyst til å spise det. Her har jeg kokt søtpotet og most det godt. Så stappet jeg noen roseformer fulle av mos og satt de i fryseren. Mens jeg ventet på det skulle fryse, stekte jeg eggerøre og la opp kokt skinke. Så var det klart for å smøre på litt søtpotet på brødskiva, og pynte med biter av gulost og agurk til en stjerne. Rosene kom lett ut av formene i frossen tilstand, og de tinte raskt, mens jeg kokte kaffe. Så var det lunsj med farger.
Middagen derimot ble visst ganske fargeløs. Jeg hadde tint sei som jeg la i folie inn i stekeovnen. Sammen med fisken hadde jeg små tomater i biter, slangeagurk i biter, litt rester av kokt kål og en rester av en tube baconost. Det fikk stå ved 200 grader i ca. 20 minutter. Fargene forsvant, så jeg kunne selvfølgelig hakket over persille og lagt på friske tomater! Men jeg var sulten, så da gjorde det ikke noe om maten ikke hadde en mengde farger. Godt var det, og magert. Hva med mannen min? Var dette nok for han? Han fikk poteter til, jeg fikk isbergsalat.
