Husker dere denne? Jeg viste den fram for noen år siden, da jeg også skulle ned i vekt for å få skikk på blodtrykket. Åtte perler på en pinne. Den gangen klarte jeg fem, men de måtte dessverre opp på pinnen igjen!!!! Ingen andre enn meg vet hva det betyr. For hver perle jeg slipper ned i bunnen av skålen, så har jeg klart en kilo. Klarte jeg det ikke, så er det opp med perlene igjen. Jeg er så stolt av meg selv. Det går fint, fortsatt. Tre perler har jeg tatt av igjen, og den fjerde er på gang. Hadde du likt det bedre om det fikk feil vei? Noen ganger lurer jeg på om verden har blitt sånn. Jo mer negativt man kan klemme ut av seg, jo mer oppmerksomhet. Klarer du ikke å gå ned i vekt når du skal, så får du oppbacking. Men hva om det går bra? Gladnyheter selger visst ikke det. Men det blåser jeg i. Jeg er så glad på mine egne veine, nå at jeg kjenner at jeg stråler midt i vinteren.
Femte gang med kontrollveiing i dag, og jeg har klart 700 g til, 3.2kg tilsammen! Hurra, jeg er så fornøyd. Det skal bli så spennende å se om jeg klarer blodtrykknedgang med dette opplegger? Det er jo det som er viktig for meg. Gjør jeg ikke det, så har jeg i hvert fall fått mindre å bære på til våren. Vel gjennomført til meg selv!
Jeg fortalte at jeg bakte brød i går. Så godt med fersk gjærbakst. Jeg har min egen oppskrift som jeg liker. Et forsøk på pyntebrød ble det denne gangen, og det var gøy. Første gangen jeg forsøker å skjære mønster i deig, men det blir ikke den siste.
Jeg bakte ut brødene, la de i formene og drysset over med hvetemel, før jeg satt de til heving. Når jeg baker denne oppskriften og har brødet i former, får jeg to fine brød. Rett før de skulle inn i ovnen snittet jeg med en sylskarp tapetkniv. Uvant og rart, men det ble da mønster.
Knallmoro og nesten litt trist å skjære brødet i skiver. Oppskriften min ligger hos Brød&Korn og den finner du HER.
Ja da, det blir ikke supert hver gang jeg baker. I dag skulle jeg fikse en haug med kanelsnurrer. Det er så godt å ha litt i frysa. Det var en stor deig, så det ble mange plater med bakst. Jeg har varmluft og kan sette inn flere brett av gangen. I dag glemte jeg meg bort. Stekepanna er jo mye høyere enn de platene. Kanelsnurrene på platen under, ble paddeflate og hvite. Jeg ble så irritert at jeg glemte å ta bilder av det. Men du ser den jeg holder i hånda er brun nå. De måtte inn en tur til i ovnen, for å få farge og bli gjennomstekt.
Jeg vet hva jeg skal gjøre med de flate. Det er snart fastelavn og Valentine. Jeg deler de i to og har i krem, før jeg legger på “lokket” og pynter dem. Mislykka i utgangspunktet, men det er ingen problem å spise dem også. Nå venter oppvasken, og litt annet.
Skal hun bake nå igjen tenker du kanskje? Nei, ikke i dag. Men har du tenkt på hva ting veier? Hold opp to kilo med hvetemel i hånden. Hvor lenge orker du? Jeg orker ikke lenge. Legg på en halv kilo smør, og se hvordan det går? Går det ikke sier du? Nei, det er ikke lett.
Men den mengden har jeg tatt av siden midten av januar. To og en halv kilo høres veldig lite ut, men på denne måten skal jeg si du kjenner hvor mye det er. Jeg vil ikke gå og bære på dette hele tiden lenger. Vekk med det!
Ukene går fort av sted, og jeg forsøker som best det går å holde meg til planen min. Helga var besøk og selskap, og jeg har forsøkt å være flink med maten. Her hjemme bestemmer jeg, så det går greit. Men det er ikke lett i andres opplegg. I dag viste vekta likevel en halv kilo til ned. Det får jeg være fornøyd med denne uka. Nå er det på igjen, og jeg er fint tilbake til malen min. Målet var en kilo i uka, men det er ikke så lett å få til bestandig, om jeg ikke har stålkontroll. Men litt ned, er bedre en ingenting. Tenk om jeg hadde gått opp? Nei, jeg fortsetter med friskt mot. Fem uker til kontroll!
Det gjelder å ikke få dårlig samvittighet og skamme seg. For hva? Jeg spiste ute i går, og det ble pizza, på en torsdag!!!! Det var så godt, og jeg tok to biter mer enn jeg hadde tenkt. Men jeg trenger ikke få panikk. Jeg skal spise litt av hvert, og i dag er det bare å fortsette med planen min. Tilbake til normalen, så går det så bra så. Men jeg kan ikke tillate meg sånt hver dag. Det er ofte store fristelser der ute. Litt, men ikke mye, går bra, bare jeg ikke blir for sulten. I går var vi ute og kjørte i timesvis, og lunsjen, den ble det ikke noe av. Jeg var supersulten når pizzaen endelig sto på bordet på spisestedet.
Hadde denne turen vært planlagt og ikke spontan, så hadde jeg tatt med et par knekkebrød i veska. Det hadde jeg alltid før. Jeg reiste mye rundt i bil med jobben, og det var slett ikke alle steder man fikk tak på mat i en fart. Å bli for sulten er ikke bra, når man skal passe vekten. Nå er matboksen min igjen på plass i veska. Klar for nye oppdrag!
Hun lurte på hva jeg så når jeg var ute og kjørte og så ut av vinduet? Det fikk meg til å tenke på hvor mye jeg egentlig har forandret meg. Og det er ikke til det bedre!!!!Jeg var mye mer meg selv, og mer original som ung. Som voksen og eldre, har jeg moderert meg, for liksom å passe inn. Stadig fikk jeg høre at sånn kunne jeg ikke mene, sånn kunne jeg ikke si, og for all der jeg kunne ikke gå kledd sånn eller være med på det eller det! Men nå jeg har begynt å ta det tilbake, igjen. Hvorfor i all verden skal vi være som alle andre? Jeg er meg, og du er deg. Opp med hodet, tenker jeg nå. Dette bildet lagde jeg for over tjuefem år siden. Da forsøkte jeg å finne igjen meg selv. Men hva har skjedd? Så dumt at kan skal la seg trykke ned av andre. Jeg vil ikke tillate det lenger…….
Veien framover er lang, og til tider glatt og ufremkommelig. Men jeg skal klatre over trær, krype opp til toppen av fjell og klamre meg fast. Akkurat nå har jeg stålvilje og motivasjon!
Det er et lys der framme. Et mål jeg vil nå! Seks uker igjen av min livsstilsendring.
Skyggespillet forteller meg at jeg skal se framover. Ser du hun vinker og vil jeg skal fortsette? Gå videre sier skyggen og videre skal jeg. Veien er lang å gå, men det går framover. Det har gått to uker i mitt nye opplegg for en bedre helse. Jeg har ikke vært sulten eller strevd noe særlig for å gå ned 1 kg i uka. Utrolig så lite som skal til, for å klare det for meg denne gangen. Ja, jeg har forsøkt før, og gitt opp etter bare noen dager. Kroppen har ropt etter søtsaker og fete sauser kan man si. Denne gangen har jeg valgt en annen måte. Ikke noe er forbudt, men jeg skal bare ha mindre av alt som frister meg. Det er ganske rart hvordan vi er skrudd sammen. Vanlig mat, må vi jo ha. Grovt brød, poteter og grønnsaker, melkeprodukter, korn, frukt og mandler er jo bra for oss. Noen forsøker seg på dietter med bare ett produkt, det fatter jeg ikke at de klarer. Da blir jeg jo så lysten å alt som ikke er lov. Så for meg er det best å følge min mal og jobbe på. Seks uker igjen til kontroll på blodtrykket.
Klart det. Dagen skal feires. Jeg har fødselsdag. Men ingen gjester i år heller. Fortsatt er det koronaen som vinner, med sin smitte og sykdom. Sånn er det bare. Jeg tar det igjen siden, tenker jeg. Men jeg har kake og kaffe, kokosboller og god mat, så jeg lider ingen nød her med mannen i huset. Feire skal jeg, for det er en glede og kunne fylle enda et år. Mange klager over alderen, men hva er alternativet??? Jeg bare spør. Vær glad for årene du får, og gled deg om du får flere, for det er dessverre ikke alle forunt. Nyt dagen, det skal jeg!
“En to, en to, en støvel og en sko.” Så trøtt i ettermiddag. Været er også ganske trøtt. Formiddagen hadde litt sol, men så skyet det til.
Menneskene utenfor mitt vindu går og springer av sted. De prøver å beskytte seg for regnet, så godt de kan. Morsomt å se på! Noen har kledd seg etter været. Med gummistøvler og regntøy går de bestemt videre. Er det regn, så er det regn for disse menneskene.
Så kommer en dame trippende. Støvlettene har høye heler, og hun tripper raskt av sted mellom søledammene. Paraplyen matsjer antrekket, og hun holder designervesken beskyttende inntil seg. Mannen som kommer stormende bak henne, har bare en avis over hodet som beskyttelse. Vannet spruter rundt penskoene hans.
Så kommer ungdommene. De bryr seg ikke. Sakte slentrer de sammen oppover bakken. De har samme tempo som vanlig. Regnet strømmer ned, men regntøy? Nei. Rolig går de side om side og snakker. Ikke med en mine viser de ubehag over at det klissvåte håret sitter som klistret til hodet på dem. Buksene er mørke av væte helt opp til knærne, men de bryr seg ikke.
Regnet faller på alle, men det er hvordan man tar det som bestemmer hva dagen vil bringe. De med regnutstyret i orden er nok overbevist om at de er beskyttet mot all sykdom og forkjølelse. Ungdommer tenker ikke på sånt i det hele tatt. Kanskje er det nettopp den fornuftige som ligger og hoster og nyser senere? Hvem er du? Hvem er jeg? Jeg vet at å bli våt på ben, liker jeg ikke. Det synes jeg er ubehagelig, så jeg tar nok vanntett skotøy i dag. Men litt regn i ansiktet er ikke å forakte, da våkner jeg i hvert fall!
