I går kveld måtte jeg bare ta meg en tur ut. Kroppen hadde fått hvile nok tenkte jeg. Men jeg kom ikke langt. Energinivået var og er helt på bunnen, så det nyttet ikke å anstrenge seg det minste. En liten bakke var mer enn nok til at jeg nesten mistet pusten. Korona er ikke gøy.
Heldigvis trenger jeg ikke gå langt fra huset vårt for å kjenne litt på skogens ro.
Bare noen minutter fra meg, ligger hogstfeltet. Stille og fint var det der inne og fuglene sang.
Det var fint å bare stå der å lytte.
Fjorårsgresset lå der så brunt og fint enda, før det nye spirer. Jeg vet at her vandrer rådyr, elg og grevling i natten. Ugler og hauker holder til i trærne, og jeg så en tiurrøy her for litt siden. Ungfuruene hadde fått gjennomgå av elgen, som har feid horna dine. I skogbunnen blomstrer kreklingen. Jeg er heldig som har skogen så nær. Det er gull når kroppen ikke er i form til de lange turene.
Hvorfor det, sier du kanskje? Fordi de spår beskjeden spredning av Salixpollen. Hjelp, så ille det har vært her i sør noen dager. De sier det er moderat spredning, men når det rommer hele Østlandet med Oslo, er det kanskje best å se ut, for da kan man selv se hvor langt det har gått.
Her er det fortsatt noen seljer som har de fineste gule gåsungene. De er godt synlige. Men i dag er det mange av de trærne som har blitt litt mer grønne og da er det snart over med nysing, gørr og snørr, såre rennende øyne og ubehag for meg. Men nå er bjørka på gang, for alle de som ikke tåler den. Jeg føler meg heldig som ikke er allergisk mot gress for eksempel.
Jeg holder ut her. I dag var jeg ganske fin på morgenen, FØR jeg hadde gått ut. Men noen ganger bare MÅ man ut. I dag ble det to ganger, og begge gangene tetnet jeg til så ille, at jeg vil bare inn igjen. Så jeg gleder meg til i morgen, for da er det kanskje på nedadgående og jeg kan snart kose meg med turer i naturen og følge med i våren.
Nå er jeg nesten ferdig med en påskeveske, eller en vårveske kan det vel være. Jeg tar fri noen dager fra blogg og det hele. I dag gikk jeg en lang tur i skogen og der var det liv. Det livet vil jeg følge med på nå noen dager. Spettemeisen her samlet tynne barkbiter fra furua til redebygging i et hult tre i nærheten. De har det travelt nå.
Jeg fikk bilde av en hakkespett også. Tror jammen det var Dverghakkespetter. Den er det lenge sien jeg har sett. Nå gleder meg til å slappe av med å fotografere det jeg ser, og nyte fridagene uten stress. God påske til dere alle. Jeg dumper vel rett ut av en lista nå, men det får heller være. Kanskje jeg titter innom etter hvert, men det er egentlig ikke planen. Nyt dagene til vi tastes igjen.
Noen ganger tenker jeg meg tilbake og da forstår jeg hvorfor jeg er som jeg er kanskje? Jeg vokste opp på gård og der var årstidene stadig et samtaleemne. I dag bryr vi oss ikke like mye om det, om vi bor i bystrøk eller inne i byen. Vi vil ha vår uten snø, ikke kulde, kunne sitte ute, nyte sola og ergrer oss om vi kjenner gjødselslukt. Men da jeg var liten tenkte jeg ikke sånn.
Vi elsket de kalde morgenene med skaresnø. Jeg tror det var fordi det gledet foreldrene mine. Pappa sto opp før sola rant, og kjørte møkk! Han var så lykkelig over at snøen fortsatt lå der hvit og fin. Pluss at den bar hesten, sleden med møkk og han, uten problemer. Når han spredde ut møkka, så han hva han gjorde. Der det var møkk, der var det klart. Når sola kom, måtte han gi seg, og vente til neste morgen. Da hadde den møkka som allerede var spredt ut, smeltet mye av snøen i de områdene. For en lykke, for det ble mer og mer vår. Vi barna akte på skaren i tidlige morgener. Jeg gikk på skole annen hver dag, men var likevel tidlig oppe de dagene jeg hadde fri. Man måtte jo ta vare på dagen, gå på ski så lenge det gikk, skjære ut snøblokker og bygge snøhytter og ake på saltpettersekker.
Vi ergret oss ikke over at det kom en snøbyge i april, eller at det tok tid innen vi fant hestehov. Vi smilte av å se fjorårsgresset titte fram i solhellinga, se tranene danse på de snødekte jordene i skogkanten, høre bokfinken og lytte etter stærens sang. Kvelder da sola hadde varmet hele dagen og smeltet snø på gårdsplassen, grusveier som igjen inviterte til å hoppe tau eller paradis, kram snø til snømenn og ikke minst fregner på nesa. Herlige minner, og ja det luktet møkk fra jordene. Men det var vår det……
Ute daler snøen ned. Spirer og vårblomstene liker seg ikke. Inne er det lunt og koselig og jeg er glad jeg gikk trimturen min i formiddag. Ikke det at jeg ikke kan gå i sånt vær, men det begynner å bli ganske så sleipt på veien, og det mørkner der ute.
Jeg zoomet meg inn på uglekassa i formiddag. Det så ut som om ugla så på meg, og jeg ble så glad. I fjor var det ikke egg der, og nå håpte jeg at uglene var på plass igjen. Men det var ingen ugle. Veps eller geitehams har overtatt og bygd store honningkakene der. Ornitologlaget rydder nok opp når de skal sjekke om det er egg, men dette var trist.
Vel hjemme stekte jeg opp svinekjøtt, kantareller fra fryseren og løk. Med krydder, salat og saus til ble det en nydelig middag. Ser du snømannen på slikkepotten? Den passet jo perfekt til snøværet vi nå har. Det skal bli spennende å se hva vi våkner opp til i morgen. Jeg har sommerdekk på bilen nå. Jammen godt jeg ikke må ut å kjøre tidlig på morgenen……
Når fjorårsgresset har samme farge som rådyrene, er de ikke lette å oppdage. Ser du de på første bildet? Det er fire stykker man ser bakparten på her.
I går kveld fikk jeg meg en skikkelig tur langs skogkanten, og der holdt rådyrene til. Jeg listet meg så stille jeg kunne langs jordekanten, og hadde vinden fra meg. Så fint å se dem. Men det var litt vel mørkt for de perfekte, klare bildene. Jeg viser dem likevel jeg.
Plutselig fikk jeg en melding og dermed var den seansen med rådyra over. Ikke hadde jeg tenkt å sette telefonen på lydløs. Men det var da noen merkelige skyer å ta bilde av også.
I dag er det grått her og kaldt fortsatt. Jeg har vært hundevakt i noen timer. Det ble en tur ut, godt kledd. Bonden har startet på våronna med å gjødsle enga, så i dag så jeg ikke et rådyr. Vanligvis går det mange er om morgenen, men med hund rømmer de jo alle veier også, selv om den er trygt i bånn. Får vi snø i dag? Ikke vet jeg, enda er det oppholde.
Hvitveisen klarer seg fint, men de sibirske blå stjernene her, klarer ikke de kalde nettene så godt.
De som hadde sprunget ut for noen dager siden, krøller seg sammen og visner fort. Men heldigvis er det mange nye som kommer. Blått i blått står de der og lyser mot en blå himmel. Det bli blå tanker av sånt……
I solhelling minner det om vår. Der har isen i vannkanten smeltet nå, men fortsatt er det mye igjen der inne på skogen.
Et slør av kulde, vinter og dis ligger over veien og vannet, men det var lyd i vannet. En og annen padde eller frosk dykket ned, da jeg kom.
Dag for dag smelter det litt og sola varmer selv i kaldt vær. I kveld er det spådd snø. Det blir spennende å se om det slår til. Sola skinner fra skyfri himmel i formiddag.
Ja, sånn føles det i hodet. Hvordan i alle dager skal jeg klare å snu et sånt tankesett? Jeg har gått opp 200 g denne uka, og slett ikke 200 kg. Det føles likevel som et fryktelig nederlag. Kroppen hyler etter sjokolade, potetgull, chips og fete sauser. Jeg er dritt lei sunne saker, hard trim og gode forsetter. Hva gjør man da?
Inn i dusjen, pealing av kroppen, ordne håret og på med og varme klær. Så gikk jeg ut! Gjett om det hjalp? Man blir så motløs noen ganger, og glemmer det man har fått til. Det er ikke alltid lett å se at kroppen forandrer seg den ene eller andre veien, over tid.
Etter turen ut, fikk jeg igjen snudd tankesettet. Jeg gikk fort, og glemte at jeg trimmet samtidig. Naturen den ga meg ro til å fortsette. Hva gjør jeg mot meg selv ved å gi opp? Ikke til det gode i hvert fall. På igjen. Sommerkroppen venter der framme!
