Nei, så ille ble det ikke, at vi måtte måke snø, men fint var det med en ny vinter for en liten stund. Det var ikke lett å ta bilder i dette snøværet vi fikk i dag tidlig. Jeg pakket inn kameraet i en plastpose, og derfor fikk jeg en del diffuse kanter på bildene. Men det ble da slett ikke så dumt det heller.
Vi besøkte Finnskogen i helga, og det var helt andre bilder jeg tenkte jeg skulle vise fram nå, men så kom snøen! Jeg synes det var helt herlig å komme meg ut i det hvite. Rundt null grader og ikke et løv på trærne enda inne på skogen.Da vi gikk tur i går, så vi at isen lå på myra, men hestehov og hvitveis blomstret.
Hvitveisen jeg plukket i går, hadde snødd ned der ute, og en snømann fikset jeg lett. Han ville bare bade, og det fikk han gjerne gjøre for meg. Jeg er ikke isbader.
Ei strandsnipe vandrer fram om tilbake i vannkanten, og traner så vi flere av på turen hjemover. Rart å komme fra grønne løvtrær hos oss og opp i en ny vår på Finnskogen, og enda rarere å kjøre hjem fra en ny vinter og hjem til vår og solgløtt her hjemme. Så variert er det i vårt lange land.
Så var det siste ordet i Frodiths utfordring, som du finner HER! Ordet er BAK. Ås bak ås tenkte jeg, og boken “Bakom synger skogene…” av Trygve Gulbranssen. Har du ikke lest den triologien, så kan den anbefales. Den er gammel, men for meg er det et eventyr å lese det. Bakom synger skogene i mitt landskap også.
I dag måtte jeg komme meg opp tidlig og vandre ut i morgenlyset. Hvorfor? Fordi jeg har lyst til å ta bilde av ei ugle. Jeg måtte sitte på en stubbe i en halv time og vente. Ugla hadde skygge over seg, og da var det bare å vente til sola kom på rett plass. Den satt stille bak greiene og slappet av etter nattens jakt. Et ekorn satt litt lenger borte bak greiner og kvister. Men om bildene ikke ble som jeg ville, så var det fint. Ingen mygg som bet, sola varmet meg i ryggen, fuglene sang og bakom sang skogene i den stille morgenbrisen.Liver i skogen i morgenen er ikke bak mål som man sier, og baken min satt godt på stubben.
Jeg har ofte sette bakeden på ugla i det siste, for den er rask og musestille, der den beveger seg mellom trærne. Så diger den er, med et vingespenn på nesten meteren. Neida, det ble ikke superklart bilde i dag heller, men det var da avstand mellom meg og ugla.Den satt høyt oppe i et tre og jeg måtte jo være langt unna for å få bildet av den rett forfra. Men det er artig å se den. Hvert år er den på plass i skogen vår, sammen med maken sin. Så dette var det siste bidraget i utfordringen. Om ugla kan finne seg en annen plass å sitte en annen dag, og ikke bak de greinene, så skal jeg gjerne sitte på den stubben å vente i lange tider flere ganger. Tusen takk Frodith og god helg til deg og alle dere andre.
Ord nummer ni er HOPPE i Frodiths utfordrig, som du finner HER! Hoppe kan bety flere ting. Når jeg går på rådyrjakt med kamera blir det hopp og sprett om jeg blir oppdaget.
Ingen vet hvor haren hopper, Den bare forsvinner på et blunk i naturen. Den hopper høyt og fint. Hestedamene heter hoppe og jammen kan de hoppe også,men det har ikke jeg bilde av. Så dette fikk bli mitt bidrag i dag.
Det fjerde ordet er BUKK i Frodiths utfordring som du finner HER! Jeg har visst den kjedeligste løsningen på det ordet, men hjortebukker er fine da der de nesten hoppet buk over hverandre. De bukket og nikket til hverandre. Disse bildene tok jeg i Jægersborg utenfor København i fjor vår. Vi hadde tenkt oss dit i år også, men koronaen satte en stopper for det.
En drøm av en park å besøke med mengder av hjort som vandrer inn og ut av skogen.
En skikkelig bukk kan vi si, og mene noe helt annet enn denne her jeg tok bilde av.
Ord nummer tre er REV! Du finner utfordringen til Frodith HER!
En rev bak øret heter det jo. Men jeg hadde denne reven rett foran meg for noen år siden. Den drev med revestreker og narret meg til å tro at den virkelg ville bli fotografert. Fort var den under trærne, eller borte inne i hiet. Herlig å møte den og sitte der så stille jeg kunne, og vente. Den var fryktelg nysgjerrig, så jeg hadde den bare noe meter foran meg ganske lenge.
Det er ikke første gangen jeg har vært nær revunger. Jeg har opplevd det ganske mange ganger opp gjennom årene. Da jeg var liten, så vi ofte revungene leke på jordet ikke langt fra der vi bodde, eller de kom helt inn hagen vår. Det er like herlig hver gang jeg får bilder av dem. Som barn hadde jeg ikke kamera, så de minnene er bare i hjertet. Noen ganger kom de så nær at de rev maten fra katteklørne. Revunger skjønner jo ikke at den egentlig kunne spist hele katten! Noen ganger stakk de av med sko og sokker som var på trappa. Som regel fant vi det igjen. De kunne vikelig det med revestreker.
Her er bildene fra en av mine turer i nærmiljøet mitt. Denne kvelden valgte jeg å gå sjøsiden. Den stien er merket som kyststi, og det går opp og ned med utsikt til Hunnebunnen. Utrolig fint å sette seg ned å bare nyte når man kommer til toppen. På en stein så jeg denne elgen på bildet til høyre? Om noen har malt den der, eller om det er skitt fra en fugl, aner jeg ikke. Den var da kunstnerisk og fin den elgen.
Nede på vannet var det svaner og ender denne kvelden og jeg hørte sangsvanene også. I de krokete furutrærne sang svartrosten.
Så fint kan det være her om du tar deg tid og våker inn en vårkveld i april.
Så gikk steien nedover igjen, og møtte en grusvei med gress i midten. Løypa er fint merket, så den var lett å følge. I det øverste bildet her til venstre ser du et treskilt. Der står det Rumpesteien og jeg valgte den veien hjemover.
Dette er skyggesiden på kvelden, så det blir en ganske trolsk stemning. Jeg måtte ta med meg selv på noen bilder, så du kan se hvor store og flotte trærne er i jordekanten.
Det er mye å se på for den som stopper opp litt. Rester fra gamle tider og fin vegetasjon. Granskudd er det også nå, så jeg spiste noen før jeg gikk inn på stien under store trær.Så var jeg tilbake og ute i sollyset i kvelden igjen. Vil du se mer fra Rumpestien titter du inn på forrige innlegg HER!
Vil du være med på tur? Nei, votten er ikke min, den fant jeg på veien. Jeg følte meg nesten som Espen Askeladd “Jeg fant, jeg fant”.
For første gang gikk jeg Rumpestien. Nei, det er ikke sant, for jeg har gått der før, men da hadde ikke stien fått navnskilt!!!Jeg fant merkene og fulgte stien oppover og nedover i eventyrskogen. Ser du elefanten, maneten og hjertet? Et digert steinbord er det langs veien og et utspring lenger inn, så man ikke behøvde å bli våt om det regnet.
Jeg har funnet ut at jeg går tur på en annen måte enn mange andre voksne. Ser de ikke tro? Jeg ser figurer og spennende ting overalt nesten, som jeg gjorde da jeg var liten. Ser du fuglen som “beiner” avsted og trollungen som forsøker å gjemme seg?
Rumpestien er en del av Kyststien i Østfold. Jeg gikk på skyggesiden av fjellet i går kveld og fulgte oransje merker. På andre siden skinte sola og der går stien så du ser Talbergsundet. Hele vinteren holder sangsvanen til der i åpent vann. Kyststiene er veldig fine å følge for den som ikke er kjent. De siste årene har flere og flere stier i Østfold blitt merket. Titt inn på nett, så finner du mange fine turer, korte og lange.
Huldra med halen var rask i kvelden også, hun ble til røtter, jord og stein på et blunk. Øverst ser du en løvunge og et hestehode eller?
Etter turen hvilte jeg meg litt i en stol som står nede ved vannkanten. Epletreet der nede er snart i blomst, fuglene var i farten og det var bare herlig som en tur skal være, en stillle kveld i våren.
