I går fant jeg en død skarv. Den lå der i fjorårsgresset, og rørte seg ikke mer. Den hadde krasjet med de mange ledningene fra telefonstolpene. Men ser du skyene? Det ble som om skarven hadde tatt til vingene mot de gylne skyene. Der fløy den fint inn til de evige jaktmarker.
Jeg måtte virkelig benytte sjansen til å studere den. For en vakker fot, og for noen fjær. I kveldslyset ble det som et maleri av farger i blått og brunt.
Nei, det er ingen unnskyldning for ikke å ta i litt i mellom. I dag hadde jeg mange unnskyldninger da jeg skulle ut å gå. Jeg måtte gå alene, hadde ikke lyst, tenkte å ta en rolig tur, igjen, hva med å se på svanene eller bare rusle en tur med kamera?
Men det ble tur i full fart. Jeg konkurrerte meg meg selv. Det nytter ikke å finne unnskyldninger hele tiden. Trim må til for å få blodpumpa til å trives. Hjertet skal slå så jeg kjenner det, og jeg skal bli sliten etter en tur. Jeg ble ganske irritert på meg selv før jeg gikk, og da gikk det bedre. Skritt for skritt i bratte bakker, og så nedover og hjem. Sliten ble jeg, men det er godt. Denne runden på asfalt går jeg av og til, så jeg vet hvilken tid jeg konkurrerer med fra tidligere. I vinter gikk det så sakte, at jeg ble nesten skremt. Men nå gikk det unna igjen i godt tempo i solnedgangen. Det ble litt over elleve minutter på hver kilometer i gjennomsnitt. Det er godkjent for en dame i sin beste alder det vel?
Slett ikke alt jeg driver med om dagen, blir som jeg har tenkt. Stadig blir det ting som går på tverke og jeg blir irritert. Men sånn er det vel for oss alle. Nå rydder jeg litt. De tegningene jeg ergrer meg mest over, rives sint i fillebiter og havner i søpla. Jeg tegner alt for mye! Er det mulig tenker kanskje du. Ja, for meg som tegner nesten hver dag, kan det jammen bli helt overlesset av halvferdige ark. Noe har jeg tegnet om igjen flere ganger, og da behøver jeg slett ikke kladden.
I går fikset jeg et kubilde. Så kjedelig den brune kua var. Jeg fant fram akvarelltusjer, maleskrin og vann og så var jeg i gang. Kua fikk blomster og plutselig kom en liten prinsesse og ville være med på bildet. Kua ble også prinsesse med krone. Nå gleder de seg til våren og grønne gressganger sammen. Det var visst flere en meg som trengte litt farger og moro, for bildet det solgte jeg med en gang. Sett farge på dagen, så blir den bedre, tror jeg.
Da de åtte ukene med livstilendring var over, tenkte jeg at jeg skulle være i mål. Det var jeg slett ikke. Ikke var blodtrykket normalt og ikke var min BMI normal, enda. Jeg tar åtte uker til jeg. Nå gjelder det å få oversikt som jeg har her på bildene. Jeg gikk opp til toppen i helga. 116 meter over havet!
Dette er Ravnetoppen og den plassen har alltid fasinert meg. Tenk her sto de i gamle tider og fulgte med på skip som kom innover i kilen. Varden ble tent og varslene gikk fra varde til varde innover landet. Det var slag her på sletta under fjellet, og det føles ganske uvirkelig i dag på vår fredelige plett på jorden. Vil du lese litt historie og mitt eventyr RAVN fra denne plassen helt gratis, kan du klikke deg inn HER på min andre blogg.
Det er alltid godt å komme seg ut i naturen, se merker etter folk som har levd før, lytte til vinden i trærne og fuglenes lyder. Man føler at man får overskudd og oversikt selv, ved å gå ut og utfordre seg selv i bratt terreng eller på sletta. Herlig med vår så vi kan ta på joggesko og vandre i skogen igjen på myke stier. Jeg føler jeg har oversikt, så jeg fortsetter. Ha en fin dag!
I går fant jeg disse søte blåveisene i hagen vår. Kun en av de gamle plantene mine har klart seg. Jeg har “arvet” mine planter fra familien. Morplanten er fra Moss, og ble hentet der på begynnelsen av 1900-tallet. Rart å tenke på. De siste vintrene har gjort hardt inntok i alle gamle plantene, men noen unge og nye kommer fint i hagen. Det samme hadde skjedd inne å skogen. Alle de gamle plantene er døde og det tar noen år innen de nye, spede plantene klarer å blomstre. Sånn er det bare.
Inspirert av de blå blomstene malte jeg en rullekake i dag. Blåbær- og jordbærsaft fikk være maling. Litt grønn konditorfarge måtte jeg bruke, for enda er det ingen grønne blader ute jeg kan bruke.
I morgen skal jeg ha besøk av slekta, og gjett om det passet fint å øve på å male kake da! Tulipanene er kunstige, så de kan godt pynte fatet også.
Se det digre treet. Tror det er ei osp. I vinden som har vært har mange kvister falt ned. Sånne korte kvister med bøy på. Jeg har sett på dem noen dager og fant ut at de var ganske så bøyelige og myke! I går plukket jeg med noen hjem.
Husker du disse fra i høst? Da plukket meg inne en haug med visne furubarnåler. Jeg la plast over en bolle og klinte plasten inn med lim før jeg trykte på tett i tett med barnåler. Etter noe timer snudde jeg det rundt, fjernet bollen og plasten og så fikk det tørke i en evighet. De to små skålene fikk lim og nåler rett på, og der beholdt jeg skålen etterpå. Skålene er av plast, så her kan jeg ikke ha levende lys, men batterilys var supert.
I går satt jeg sammen med kvistene. De myke kvistene ble limt sammen i “sving”! Så var det å finne et mønster å lime det sammen. Det ble som en rosett. Jeg plukket inn litt frisk furu også, og så var det ny dekorasjon på bordet. De små skålene fikk eggeskall til pynt og nærmere påske blir det nok noen gule påskekylllinger også. Naturmaterialer er topp.
Da jeg lette etter noen bilder her om dagen, kom jeg over dette. Farmengården Bønsætre. For en koselig plass. Nei, jeg har ikke vært med på Farmen, og ikke ønsker jeg det heller, men å være der er fint. Det er mye å se på, gå langs skigarden, vandre i gressengene og gå langs vannet. Jeg har ikke så mange bilder, men minnene kommer når jeg ser på disse. En gård med stemning.Bildene mine ble tatt for over ti år siden, og jeg har vært innom der senere også. Denne katten gjorde alt den kunne for å sjarmere oss. Da jeg gikk ut av grinda og nedover veien, tenkte jeg at min til på Farmengården var over……
I helga fant jeg endelig hestehov også. Så artig. Jeg måtte gå et godt stykke, men der bak en fin rød låve, inntil veien lyste det i de gule. Det er vårfølelse det!
Vi har hatt mye blå himmel i det siste, og jeg har funnet massevis av gåsunger!
Aldri er vel himmelen mer blå enn på en solskinnsdag i våren. Nå henger tåka over oss her, men det er også greit. I morgen kan det komme regn, og da får naturen vasket seg. Etterpå vil det nok spire mer og mer der ute. Vår!
Så var jeg i mål etter disse åtte ukene eller? I mål? Nei, slett ikke. Dette er en livstilendringen, men jeg har hatt min kontrolltime hos lege i dag. Hva tror du? Klarte jeg å få ned blodtrykket på åtte uker?
Nei, det ble ikke som jeg drømte om! Men med en tapper innsats, gikk det litt bedre enn sist. Det gikk ned, men ikke nok! Jeg er likevel superstolt av meg. Men å gå tilbake til sånn jeg har levd før? Nei, det kan jeg ikke tillate. Nå er det bare å fortsette med friskt mot.
Jeg har som første mål videre å komme ned til normal BMI. Pluss ned med det dumme blodtrykket. Enda er det flere kilo igjen, enda er det mer jeg kan gjøre. Men det fine er, at nå har jeg beholdt motivasjonen. Jeg har gjort en avtale med meg selv, om bedre helse og bedre livsstil. Så får det bli sånn.
Noen rundt meg mener det bare er å starte med medisiner. Men når legen sier at jeg kan klare det selv, uten tabletter, så SKAL jeg det! Jeg har selv satt meg i denne dumme situasjonen, og blodtrykket steg til leie høyder nok en gang. Det er min plikt for meg selv, å få det ned igjen. Jeg VIL ikke ha tabletter, når jeg kan fikse det selv, med bedre mat og mer trim. Strevsomt? JA!
Men ingen av oss trenger mer inntak av mat, enn det vi forbruker. Jeg har gode forbilder både her på blogg, og i det virkelige liv. Med ganske enkle grep, kan man forbedre seg, selv om man er ung eller gammel. Det er nemlig aldri for sent å begynne med nye takter. Tusen takk for herlig oppbacking av dere her på bloggen. Uten dere, vet jeg ikke om jeg hadde klart det. Dere er gull!
Vil du ha noe å lese i våren? Jeg forsøker meg med å dele noe av det jeg skriver på, mot litt betaling. Frekt kanskje, å ta betalt for mitt eget? Men nå har jeg jobbet med å få det utgitt og jeg orker ikke mer. Denne historien har fulgt meg i årevis, lenge får jeg begynte å skrive den ned. Jeg har hatt kontakt med forskjellige forlag, fått konsuletråd og skrevet om manuset mange ganger. Jeg gidder ikke mer, for jeg kommer aldri i gjennom det berømte nåløyet med mitt. Jeg er vel for gammel? Noe av historien her, hadde jeg som en serie på en av bloggene mine for mange år siden. Så kanskje noen av dere ble litt kjent med Lana da?Etterpå, har jeg skrevet videre om disse menneskene, og nå har det altså blitt en hel bok. Jeg trykte det opp i to deler til meg selv, men det blir alt for dyrt å selge bøker. Min økonomi tillater ikke det. Derfor tenkte jeg at jeg kunne forsøke meg med noe nymoderne. Jeg får mailadressen din i messenger, du vipser meg 100 kroner, og så sender jeg deg boka på mail. Da kan du lese den i fred ro på din data, eller telefon, som en e-bok. Her ser du et bilde av de to første sidene. Er du interessert, så kontakt meg da. På forhånd, tusen takk.
