Så godt å minnes sommeren som var! Det er november og ute er det kaldt og guffent, men med en stor bolle med bær og frukt blir det fint. Jeg hadde noen veldig modne pærer som jeg delte opp, pluss et eple og litt hakkede mandler. To vaffelplater var det også igjen. Så dette blir jammen mye godt til kaffen i dag. Middagen var en resteform med poteter, spagetti, svinefilet, saus, en boks med en blanding av kantareller, bacon og løk, pluss en ostebit. Jeg samler rester i frysa, og når det er nok til en middag, så mikser jeg det med litt egg og melk, litt maizenna og krydder. Noe så godt som rester.
Nå gleder meg meg til en kaffekopp i ettermiddag og fruktsalat. Minnene fra sommeren er søte blåbær, markjordbær og bjørnebær.
Frosten har tatt tak her, og i kveld snør det. Jeg rakk en tur ut før det startet. Nå er vi snart midt i november, og jeg har hatt nok en runde med svimmelhet. Burde jeg ta den neste koronasprøyta spør jeg meg selv om dagen. Om det er koronaen som har utløst for meg omtrent kronisk krystallsyke, så har jeg ikke lyst til å trigge det mer. Jeg kan ikke fokusere på det hele tiden, men noen ganger blir jeg så lei. Mine problemer er mine, og dine er dine. Den kroppen, den kroppen…..
Det ble en liten skogstur i formiddag. Dette måtte jeg gjøre. mens det var lyst ute, hente mose. Jeg krabbet under kvister og kravlet opp fjellskrenter og ned igjen. Det var helt trolsk der ute.
Så kom jeg til huska. Jeg hoppet til, og skulle sette et ben på hver side for å seile over kanten. Men hva skjedde? Knekk!!!! sa det. Jeg var visst for tung i sessen!!!!! Blytung!!!! Nei da, denne planken var allerede gammel da de satte den opp for over tjue år siden. Men jeg er glad det var trege meg som strevde litt for å komme på huske. Jeg holdt meg i tauet, og det gikk helt fint. Tenk på ungene da, som liksom tar fart og dumper ned på planken, før de seiler ut i lufta? Jeg er glad den knakk under meg.
Jeg fortsatte min ferd etter mose, og det var mye å ta av i år, som alle år. Jeg hadde med et lite minihus og det fikk jeg noen bilder av også. Gøy å fantasere litt.
Posene ble fulle av mose og kvister, pluss litt never. Nå har jeg begynt å rense det for barnåler før jeg skal lage noen kranser og litt pynt. Kulda kan komme, og jeg er klar.
Nå har “klokkestrengen fått forandring. November er hvit og grønn, med forventning, hos meg. Oransje og gult er byttet ut mot andre nyanser. Jeg koser meg skikkelig i denne måneden. Det er mørkt tidlig, men det er så lunt inne. Jeg tenner mange stearinlys og koser meg med strikketøy i kvelden. Noen dager baker jeg litt, koker kakao eller det blir vafler til en kopp kaffe. Godt med roligere dager og kos i november.
I dag blir det risgrøt til og med. Det hadde vi ofte på lørdagene før, men så gikk det liksom i glemmeboken. Men i november passer det jo fint. Nissegrøt, sa ungene da de var små, og det er det jo også. Ha en fin lørdag, og kos dere!
Været i dag har vært eventyrlig. Sol og snø, kan det bli bedre? Ikke var det vind, og ikke var det så kaldt heller, med rundt null grader. Fargespillet var som en vårdag, og det minnet meg om en tegnefilm vi ser til jul om en snømann som blir levende.
Med alt løvet som fortsatt sitter på trærne, var det et fargespill til å smile av.
Ikke alle dager rekker jeg å være så kreativ jeg heller. I dag var det andre ting som måtte ordnes. Men sola skinner og dagen er god den. Jeg har fått unna det meste, og snart er det min tid i ettermiddag. Jeg skal se etter rådyrene. De er mye ute på jordene i kvelden nå i høsten. Flott å se dem.
Her er det mange, men ikke så mange som i fjor. Men livlig er det!
I dag ville ikke kroppen det jeg ville. Jeg kjente det i nakken og armene. Hva har skjedd? Jeg skulle ta ut av oppvaskmaskina i går og en skapdør sto på gløtt. Gjett hvem som dundret hodet inn i den da? Joda, det kjentes. Slaget var så hardt at døra falt av den, og dundret i gulvet. Merkelig tenkte jeg, jeg har ikke en kul i hodet en gang? Men da jeg sto opp i dag merket jeg at noe hadde skjedd. Føles ikke bra? Ikke annet å gjøre enn å ta det rolig tenkte jeg først, men det har jeg ikke tid til. Jeg skulle bake en kake! Om jeg klarte det? Med vilje og godt humør kommer man langt, sier jeg ofte. Men i dag gikk det bare gått på viljen. Kaka falt sammen og ostekremen ble som saus. Jeg var visst ikke helt med, kjente jeg. Ny kake ble bakt og det ble bare noe enkelt. Den ble supergod! Og kroppen???? Helt fin. Jeg har raket opp masse løv etterpå og livet leker igjen. Ikke gi deg jente!
På denne tiden av året går sola ned på rett tid for meg. Den forsvinner når jeg går kveldsturen min. Jeg får med meg både fargene og lyset på klare dager. Helt herlig å se på, nede ved vannkanten. Noen dager går sola inn i noen skyer, før den kommer fram igjen til solnedgangen.
Fargene skinner når de siste solstrålene for dagen treffer høstfargede blader og bregner.
Men mørket kommer for. Kaprifoliens siste blomster for i år, gir fra seg de deiligste dufter. Den tidlige høst har mye å by på, det gjelder bare å komme seg ut.
Noen dager føler jeg det sånn, som om jeg går i sirup. Jeg henger fast, strever, sliter og kommer liksom ikke av sted. Andre dager blomstrer dagen, og alt går lett og ledig for seg. Men det er vel livet. Litt opp og litt ned. Men jeg utfordrer meg selv. Jeg er ikke noe konkurransemenneske ellers, men når det kommer til mine egne utfordringer, er jeg visst ganske god. På telefonen har jeg en app som heter Mosjon. I førsten gikk det tregt som sirup følte jeg, Noen dager tenkte jeg at dette klarer jeg aldri. Men jeg ga meg ikke. Hadde jeg ikke nådd målet mitt på dagen, så var det opp og ned trappen til kjelleren og trim på stedet. Hva skjedde? Samme hvor treg jeg var, så jobbet jeg nesten hver gang så godt jeg kunne. 23 dager skulle jeg ha målet mitt denne måneden, Klarer jeg det??? Gjett da? Selvfølgelig sier jeg ja nå, for det er bare EN dag før jeg har klart det. Enda har jeg flere dager igjen i september om jeg ikke klarer det i dag. Hurra for meg. Selv om noen dager er trege som sirup, så går jeg på!!!!
Ja, de henger høyt, men jammen er de fine! Sakte farges bladene på rogna i andre nyanser i høsten. Men jeg måtte le da kråkeungene begynte å spise bær. De spiste et bær og krakset til og flakset med vingene som om fjærene reiste seg av surheten.
“Høyt henger de, og sure er de”, heter det jo. Du husker vel historien om reven? Den ville ha rognebær, men den rakk jo ikke opp! Den hoppet så høyt den kunne for å nå dem, men den måtte gi seg. Da bestemte reven seg for at det var ikke noe å slåss for, for de var sikkert sure. Ferdig med det. Moralen her i eventyret er at vi ikke trenger å strekke oss etter alt det som frister oss, for det er kanskje ikke bra for oss.
Men reven ante ikke at rognebærene er fulle av vitaminer. Bærene, eller fruktene som det egentlig er, kan vi lage gele og syltetøy som brukes til vilt og kjøtt. Bladene kan brukes til te og overtroen var stor før om de røde bærene. De ble laget mang en mikstur som skulle gjøre deg frisk.
I år er det mye rogn. Jeg har lært at et tre ikke bære tungt mer enn en gang. Andre mener av når det er mye rogn, så blir det mye snø. Kvistene på treet har øvd seg til de mengdene som skal komme! Nå blir det spennende å se hvem som får rett. Blir det mye eller lite snø? Vi kan bare vente og se. Og i mens kan vi lage rognebærgele og vi har lyst, eller bare ta bilder av de røde og se etter insektene i mellom bærene.
